I ulvetider – og etter min mening lever vi så avgjort i en slik periode – henter man innen alle kulturkretser frem sine beste forfatteres verker som kilde til forståelse og trøst. I Norge er vi slett ikke dårlig bevendt i så måte, og størst blant våre mange store er Henrik Ibsen. Den litt rare tittelen ovenfor er tatt fra hans uforlignelige «Brand» og ikledd nåtidig språkdrakt; det siterte utgjør et fragment av noe Fogden sier til Brand i femte akt: «Det gjør ej til, ej fra, en Snus, om Kirken er et Hundehus, naar Folk kun uforstyrret tror, at den er overmaade stor». Fogden representerer den verdslige, kynisk-praktiske fornuft mens presten Brand – motsatt de fleste i sin (og vår) tid, deriblant hans nærmeste kirkelige overordnede, Prosten (digresjon: Hvorfor i all verden uttales dette ordet av fiiint folk med lang o i våre dager, som også «faste» uttales med lang a?) – både eksistensielt og etisk strever med å leve opp til kravene Mesteren fra Nasaret stilte til sine etterfølgere.

Det er tydelig at Ibsens ord kan leses som en kaldklok verdensmanns påminnelse om at det avgjørende ved Kirken i alle verdslige eller politiske sammenhenger ikke er hvorvidt den representerer «hel ved» kristendom, men hvordan de geistliges – og andre kirkeliges – adferd oppfattes av menigmann. Det er verdt å merke seg ikke bare at denne type kirkekritikk eksisterte i rik monn på midten av 1800-tallet («Brand» så dagens lys i 1866), men selv overfladisk historiekunnskap viser at lignende bekymring over «falsk kristendom» fantes også langt tidligere, både berettiget og misforstått sådan. Sånn sett er Kirken – institusjonen som er satt til å håndheve Kristi budskap på jorden til enhver tid – svært lik sekulære institusjoner; den er gjenstand for kritikk og forakt så vel som respekt og beundring. Ikke alt av slaget er like berettiget, naturligvis, så la oss se litt på hvordan stoda er i nåtiden. Vi holder oss primært til Den norske kirkes posisjon og standpunkter i ulike samtidsspørsmål, altså hva det vi en gang kalte Statskirken målbærer som rett kristendom. Selvfølgelig trekker jeg frem bare frem noen få representative standpunkter; det følgende er intet forsøk på å diskutere hele det offisielle kristen-Norges portefølje av meninger.

Kirkens øverste organ, Kirkerådet, holdt for kort tid siden sitt årlige hovedmøte der de fastla sin posisjon i ulike stridsspørsmål. Konflikter av religiøs natur, tenker du kanskje? Tja, det kommer så avgjort an på øynene som ser, viste det seg.

Med stemmetallene (dagens kirke er nemlig et særdeles demokratisk organ, må vite) 103 mot 2 vedtok man å anbefale stans av ny leting etter olje på norsk sokkel. Smak på den, kjære lesere, og ta inn over dere at dette ikke var Unge Venstre eller en lignende organisasjon som bedrev ideologisk markeringspolitikk, men Kirkemøtet som klarla, qua talerør for landets kristne, sin mening. I dagene umiddelbart etter at vedtaket ble kjent, raste reaksjonene inn fra frustrerte kirkemedlemmer som «stemte med føttene»; hundrevis av nordmenn meldte seg ut av Kirken i åpenbar frustrasjon over at landets mektigste geistlige så å si i Guds navn hadde blandet seg inn i dagsaktuell politikk. 

Og det var intet eksepsjonelt innspill fra det offisielle kristen-Norges side vi her ble vitne til. Gjennom mange år har norske biskoper og andre kirkeledere drevet Kirken lenger og lenger mot venstre til de nå i snitt trolig befinner seg politisk et eller annet sted nær midten av trekanten mellom SV, Ap og KrF – kall det gjerne «den poserende godhets Bermuda-triangel» -, i alle fall i en posisjon fjernt fra hvor organisasjonen befant seg for bare noen tiår siden. På område etter område, altså ikke bare hva gjelder eksempelvis flyktningpolitikk og spørsmål om hjelp til fattige land, men også innen fagfelt der den etiske dimensjonen for alminnelige nordmenn er alt annet enn lett å få øye på, klemmer Kirkens menn og kvinner til med forslag som i sitt grunnlag til forveksling ligner elementer innen «progressiv» virkelighetsforståelse. I andre spørsmål der Kirken ikke ennå har foretatt noen tilsvarende markant 180-gradersvending, som når det gjelder fri abort, velger man å holde kjeft, åpenbart redd ikke å antagonisere de nye venstrevennene. 

Hvordan argumenterer kristelige maktpersoner som Fykse Tveit, Kirkens preses, for den nye, politisk-aktivistiske linjen man har lagt seg på? På ulike vis, selvfølgelig, men fundamentalt hevder de at de forsvarer selve Skaperverket gjennom sin politiske aktivisme, intet mindre, de bidrar til å hindre at onde mennesker (les: høyresiden; ordene «onde mennesker» er mine, ikke hans, men de blir ikke mindre dekkende for argumentasjonen av den grunn) skal ødelegge den fine verden Gud har skapt og som de gode (les: venstresiden) strever for å få fordelt «rettferdig», på så vis at vi alle kan leve gode liv i Guds velsignelse. Synes du dette var unødig sarkastisk formulert, så greit, men jeg mener faktisk at man knapt kan være sarkastisk nok når det gjelder dagens fariseeres (les: vår geistlige elites) holdning til den politiske virkeligheten vi alle lever i. Det er i dette perspektivet at Ibsens religionskritikk blir dagsrelevant.

Skaperverk-argumentet som ligger under det meste av Kirkens begrunnelse for å innta sine politiske posisjoner, gir inntrykk av å være prinsipielt uklanderlig, men holder det vann? Svaret er nei, iallfall om det innebærer at vi mennesker overhodet ikke har rett til å endre på verden slik Gud skapte (angivelig vil sikkert noen legge til, men vi må jo for argumentets skyld tenke ut fra Kirkens selvvalgte hovedpremiss) den. Dersom Gud skapte alt, lagde han også tuberkelbasiller, kreftsykdom og mye annet vi slett ikke synes om, og selv om eventuelle andre, mindre vennligsinnede små-skapere skulle stå bak de sistnevnte elementene av virkeligheten, så forblir de uomtvistelige deler av hva teologene upresist henviser til som skaperverkets hellighet. Mye av det som finnes naturlig i verden, har vi over lang tid og med betydelig strev lært oss til å bekjempe, og dette har gjort livene våre bedre. Sagt enkelt: Påstander om et skaperverks absolutte ukrenkelighet holder rett og slett ikke vann, av prinsipielle så vel som pragmatiske grunner. Argumentasjonen er av en type som kirkeledere velger å ta frem når det passer dem, men tier om når dette er politisk opportunt.

Ibsen var utvilsomt krass da han kalte Kirken et Hundehus. Nok var det langt på vei berettiget og hans stil var uovertruffen, men selv foretrekker jeg å kalle den en Potemkin-kulisse etter de fasadepyntede husene minister Potemkin lot den øverste statsledelsen se under en inspeksjonsreise i Sør-Russland en gang for lenge siden. Bak den nypussede overflaten fantes en annen og langt mer stusslig virkelighet. 

Den norske kirke som vi en gang kjente den, er de facto erstattet av et Statens religionsvesen, en transreligiøs etikkorganisasjon som skyver kristendommens transcendente dimensjon lenger og lenger bakover og ut i glemselsmørket. Man snakker politikk forkledd som etikk, men uten å forankre det nye budskapet i hverken Bibelens ord eller kirkelig tradisjon (med mindre man tillates å fortolke bibelteksten etter postmoderne prinsipper, i henhold til hvilke hva som helst kan radbrekkes til å bety akkurat det man måtte ønske).

De geistlige har beholdt sine fine drakter og seremonier, vakre lokaler og en historie som fremdeles stemmer alminnelige nordmenn til høytid og ærbødighet, men ellers er det ikke mye igjen av deres kristne autoritet. Vi er mange som skuffet og forarget snur oss vekk når vi opplever politiske kommisærer ikledd prestekjole oppfordre nordmenn til å «åpne sin favn» og delta i enda en dugnad for å gjøre sosialistenes utopi til virkelighet. Politikken var uklok da ateistene fremmet den, og blir ikke det spøtt bedre fordi den sanksjoneres av Kirkens kvinner og menn.

Kirkeledernes budskap har svært lite å gjøre med kristendommen slik vi en gang kjente denne religionen. Tenker jeg nøye etter, så var kanskje ikke Ibsens valg av det fornærmende ordet Hundehus så overdrevet likevel. Store-Henrik hadde som regel rett.

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.