Kommentar

Kairos-dokumentet, forfattet av palestinske kirkeledere, har overskriften «A Moment of Truth». Det er oversatt til norsk og utgitt med støtte av Den norske kirke og kirkelige organisasjoner, Norad, mfl. Den kirkelige mainstream stiller seg bak dokumentet. Morgenbladet har trykket det i sin helhet.

For hvem er dette et sannhetens øyeblikk? Skriftet henvender seg til hele kristenheten. Hvis de mener noe med troen, må kristne over hele verden tvinge Israel til å oppgi okkupasjonen. Skriftet advarer, nærmest truer, kristne mot å tolke Bibelen på en måte som gir jødene noen særrett til landet. Dette er misbruk av teksten, heter det. Okkupasjonen betegnes som ondskap, men Hamas nevnes ikke med ett ord. Teksten berører bare såvidt ekstremisme på palestinsk side, mens «motstand» rettferdiggjøres.

Dermed blandes religion, politikk og historie på nettopp den måten som forfatterne advarer mot. Bare med stikk motsatt fortegn.

Man synes ikke å forstå de spesielle bånd som binder kristenheten til jødenes skjebne og historie. De palestinske kristne forsøker i bunn og brunn å mobilisere Jesus mot jødene.

Om dette vet europeere en hel del. Skriftet er derfor et sannhetens øyeblikk for kirken, men på en helt annen måte enn forfatterne ser for seg. Det henger sammen med de parametre forfatterne legger til grunn.

Historisk bevissthet skulle tilsi stor varsomhet med å gå inn i en politisk-religiøs diskusjon om Israel og Palestina. Men det finnes ingen slike reservasjoner i skriftet. Det baserer seg på en kristen-humanistisk forkynnelse: Alle mennesker er skapt i Guds bilde, og som kristne har vi plikt til å etterleve det i vår hverdag.

Men spranget fra disse formaninger til praktisk politikk er stort, og når kun Israel får betegnelsen ond, blir skriftet partisk. Det vil følgelig bli avvist av Israel, og kan kun skape avstand.

Et balansert skrift måtte ha tatt opp «ondskapen» på den andre siden, særlig hos Hamas, og hvordan volden og hatet ødelegger det palestinske samfunnet. Dette vet omverdenen etter hvert ganske mye om. Men skriftet snakker kun om den tragiske «splittelsen» og nevner bare såvidt ekstremisme. Også den legges ved Israels føtter, skapt av okkupasjonen.

Så enkelt er det ikke.

Kjøpt

Men den rådende oppfatning innen kirken ser ut til å ha kjøpt versjonen som blander teologisk syn sammen med synet på okkupasjonen. Elisabeth L. Rostrup fra Stiftelsen Karibu har ledet oversettelsen og skriver i forordet.

Som kristne palestinere erklærer de at den militære okkupasjonen av sitt land er en synd mot både Gud om mennesker, og de uttrykker sterkt at enhver teologi som legitimerer denne okkupasjonen er fjernt fra kristen lære.

Her plumper Rostrup ut i det med begge bena, for det er nettopp denne 1:1-koblingen mellom tro og politikk som har vist seg livsfarlig i konflikten.

Man skal nå tvinge kristenheten til å innta et progressivt standpunkt. Det kan bare bidra til å sementere motsetningen, for jødene vil oppfatte at de kristne igjen vender seg mot dem.

Mobiliserer

Vestlige kristne sitter trygt i sine hjem og vil moralisere over internasjonal opinion. Til tross for at denne opinionen slett ikke er spesielt Israel-vennlig, anklager Rostrup den for å være passiv og unnfallende. Man vil ha en aktivistisk sanksjonspolitikk mot Israel, og knytter det an til hva det vil si å være kristen. Dette er å gå i historiske feller.

Vi så det under Gaza-demonstrasjonene i Oslo i januar i fjor. Tidligere Oslo-biskop Gunnar Stålsett sa da til Vårt Land at det ikke gikk an å være kristen og støtte Israels krig. Den type uttalelser viser hvor man er på vei.

Man aner en allianse mellom multikulturalister, liberale teologer, venstresiden, antisionister og muslimer, som går sammen om en dialog-kultur på Israels bekostning.

Det er et ganske fiffig knep, for man er grunnleggende enig om hvem som er fienden og kan derfor hylle dialogen. Det virker tilforlatelig utad.

Denne alliansen vil ikke bidra til fred. Den vil bidra til det motsatte, for Israel vil aldri legge sin skjebne i slike hender.

Kjernepunktet i dokumentet er at det bestrider jødenes historiske rett til Israel. Dokumentet forkynner en ny pakt: Israel tilhører hele verden.

2.2.2 Vår Herre Jesus Kristus kom og forkynte at
Guds rike var nær. Han skapte en revolusjon i livet og
troen for hele menneskeheten. Han kom med en ny lære
(Mark 1,27), som kastet nytt lys over Det gamle testamente,
over saker som har å gjøre med vår kristne tro og våre dagligliv,
om tema som angår løftene, utvelgelsen, Guds folk og landet.
Vi tror at Guds ord er et levende ord, som kaster et spesielt
lys over hver enkelt periode av historien, og viser de kristne
troende hva Gud sier til oss her og nå. Av denne grunn er det
uakseptabelt å gjøre Guds ord til bokstaver hugget i stein som
forvrenger Guds kjærlighet og hans guddommelige omsorg
for livene til både folkegrupper og enkeltmennesker.
Det er akkurat det som er feilen ved en fundamentalistisk
bibeltolkning som fører til død og ødeleggelse, når Guds
ord blir forsteinet og gitt videre fra generasjon til generasjon
som døde bokstaver. Disse døde bokstavene brukes som
våpen i historien her og nå, for å frata oss rettighetene til
vårt eget land.

Det er ytterst problematisk å si at Guds ord er levende ord som kaster et spesielt lys over hver enkelt periode av historien, og som attpåtil viser de kristne hva Gud sier til oss her og nå. Dette er hybris. Det er sektens kjennetegn å påberope seg å kjenne Guds fotavtrykk i historien og vite hva Han mener.

I neste omgang kaller man den tradisjonelle tolkningen som ser Israel som jødenes land, for «døde bokstaver». Hvordan kan man vite at denne fortolkningen er død, mens den andre er levende?

Dette er antropologisk kristendom. Det er tro skapt i menneskets bilde, ut fra menneskets øyeblikksbehov.

En ydmyk kristendom må basere seg på historien og de store mysterier: at vi ikke kan vite, og slett ikke hva Gud vil.

Historien forteller oss at Jesus ble født i Palestina, og at forholdet mellom det som ble kristendom og jødedom var problematisk, at båndene ble brutt, at antisemittisme oppsto både på kristen og muslimsk grunn, og at den fikk sitt mest forferdelige utrrykk i det kristne Europa. Dette er ikke noe man lett springer over. Det er den konteksten kristenheten er bundet av. Kirken også.

Kairos-dokumentet bærer preg av politisk-religiøs utopi. Utopier er fristelser, hvor forlokkende de enn måtte fortone seg.

Landet vårt har et universelt
oppdrag.
2.3 Vi tror at landet vårt har et universelt oppdrag.
I denne universaliteten utvides betydningen av løftene, landet,
utvelgelsen og Guds folk til å inkludere hele menneskeheten,
og det må begynne med alle mennesker i dette landet.
I lys av Bibelens lære har landløftet aldri vært et politisk
program, men heller forspillet til å fullføre universell frelse.
Det var innledningen til oppfyllelsen av Guds rike på jord.

Godt nytt blir dødsbudskap

2.3.3 Videre vet vi at noen teologer i vesten forsøker å
knytte en bibelsk og teologisk legitimitet til at våre rettigheter
blir krenket. På denne måten har Bibelens løfter, etter deres
tolkning, blitt en trussel mot vår eksistensberettigelse.
Bibelens «godt nytt» har blitt et «dødsbudskap» for oss.
Vi oppfordrer disse teologene til å fordype sin refleksjon i
Guds ord og korrigere sin tolkning, slik at de i Guds ord får se
en kilde til liv for alle folk.

Behandlingen av disse ømtålige temaene kaller på varsomhet. De palestinske kristne stiller opp en syllogisme som kristne umulig kan godta uten å gjøre vold på sitt forhold til jødene. Et begrep som «dødsbudskap» om tradisjonell evangeliefortolkning er svært uheldig, og tyder på at rettighetsfilosofien har vippet over i en annen form for fundamentalisme.

Er det noe kirkehistorien burde ha lært, er det aktsomhet og forsiktighet med å blande det temporære og det religiøse. Men her postuleres det motsatte: Hvis du ikke bekjemper Israels okkupasjon er du ikke en sann kristen.

Dokumentet sier noe om en krise innen kirken, en manglende evne til å navigere.

Hellig krig?

2.4 Derfor erklærer vi at enhver bruk av Bibelen for
å legitimere eller støtte politiske alternativer og posisjoner som
er basert på urett, utøvd av en person mot en annen, eller et
folk mot et annet, gjør religionen om til menneskeskapt ide-
ologi og undergraver helligheten, universaliteten og sannheten
i Guds ord.

2.5 Vi erklærer også at den israelske okkupasjonen
av palestinsk land er en synd mot Gud og mennesker,
fordi den fratar palestinerne grunnleggende
menneskerettigheter gitt av Gud. Den ødelegger gudsbildet
i israelerne som er blitt okkupanter, så vel som i palestinerne
som lever under okkupasjon. Vi erklærer at enhver teologi
som tilsynelatende er basert på Bibelen eller på troen eller
på historien, og som legitimerer okkupasjonen, står langt fra
kristen lære, fordi den oppfordrer til vold og hellig krig i den
allmektige Guds navn. Gud underordnes rent menneskelige
interesser, og gudsbildet ødelegges i mennesker som lever
under både politisk og teologisk urettferdighet.

Hvor ille det kan gå når man blander sammen det temporære og troen, viser setningen om «hellig krig». Dette skriver kristne palestinere som har den virkelige hellige krig innpå livet, i form av selvmordsbombere og jihad. Dette nevnes ikke med ett ord. Men kristne som favoriserer jødenes rett, får dette hengt rundt halsen.

Det er en form for politisk desorientering og dessverre, moralsk utpressing. Dokumentet er et svakhetstegn, fordi de kristne palestinerne ikke våger å benevne den trussel de lever under fra islamismen.

Ja, palestinernes historie er en tragedie. Men som med alle tragedier: det er historien om rett som står mot rett. Derav oppstår tragedien. Men palestinerne har problemer med å se sin egen rolle.

Etter at islamismen dukket opp, er det forbundet med fare å ytre dette offentlig. Heller ikke dette faktum viser de norske kristne organisasjonene at de forstår.

Ensidigheten er gjennomgående. Palestinsk motstand erklæres for legitim, selv om man ikke akkurat hyller selvmordsbombere. Man går utenom.

1.5 Den palestinske reaksjonen på denne
virkeligheten (red.:okkupasjonen) har vært ulik. Noen har svart gjennom
forhandlinger; dette var det offisielle standpunktet til de
palestinske myndighetene, uten at det fremmet fredsprosessen.
Noen politiske partier valgte væpnet motstand. Israel brukte
dette som et påskudd for å anklage palestinerne for å være
terrorister, og de har klart å forvrenge synet på konflikten ved
å presentere den som en israelsk krig mot terror, heller enn en
israelsk okkupasjon møtt av lovlig palestinsk motstand for å få
slutt på den.
1.5.1 Tragedien forverret seg med den interne
konflikten blant palestinerne selv og med adskillelsen av Gaza
fra resten av det palestinske territoriet. Det er verdt å merke
seg at selv om det er fraksjoner palestinerne seg i mellom,
bærer det internasjonale samfunnet et viktig ansvar for dette,
siden det har nektet å forholde seg positivt til det palestinske
folkets vilje slik det ble uttrykt gjennom resultatet av
demokratiske og lovlige valg i 2006.
Vi gjentar på nytt, og proklamerer, at vårt kristne budskap er
kjernen i alt dette, midt i katastrofen, og at dette er ord av tro,
håp og kjærlighet.

Her benektes terroren ved å vise til at den er utløst av Israels handlinger. Man anklager også det internasjonale samfunn for ikke å anerkjenne Hamas-regeringen. I neste øyeblikk snakkes det om tro, håp og kjærlighet.

Denne naivistiske fremstillingen har små sjanser for å slå gjennom i det internasjonale samfunn.

Palestinernes sak ble svekket da Yasser Arafat og PLO valgte terror for å få internasjonal oppmerksomhet. Flykapringer, gisselaksjoner og massakrer fikk verden til å snu seg vekk. Det internasjonale samfunn har om noe vist stor forståelse og tålmodighet med palestinerne.

Selvmordsaksjonene på 90-tallet og under den annen intifada var en ny stor belastning.

Men som Mosab Hassan Yousef skriver i sin bok: Først tok Arafat parti for Saddam Hussein da han invaderte Kuwait. (Dermed ble palestinerne kastet ut av landet) 9/11 var slutten på palestinernes væpnede kamp, og bildene av jublende mennesker i Gaza demonstrerte hvor «bortreist» de var. Valget av Hamas er en bekreftelse på den historiske blindgaten palestinerne har havnet i.

Kairos-dokumenter er et uttrykk for fortvilelse, men det er en situasjon palestinerne selv må ta noe av ansvaret for. Før de ser dette kan de ikke komme videre.

I stedet forsøker de å legge religiøst og moralsk press på kristne verden over. Det er en farlig linje. Norske kirkeledere ser ut til å sluke agnet. Islamismen mobiliserer til religiøs krig. De kristne palestinerne kan bli agenter for at kristenheten stiller seg bak det som virkelig er en hellig krig.

Det er vanskelig å tenke seg en større tragedie.

http://www.kui.no/doc//Kairos%20Palestina%20(endelig).pdf