Gjesteskribent

HANS BERNHARD NIELSEN

Noe som for oss i dag er helt naturlig å si; nemlig det faktum at Jesus var en jøde, var for menneskene i den kristne kirke lenge en utenkelig tanke.

Dette kan illustreres med en historie fra 1100 tallet. Det skulle velges en ny pave i Roma. Da det viste seg at utfallet av denne utvelgelsen kom til å falle på en kandidat av jødisk avstamning (Pave Anacletus ll (1090-1137), vakte dette motstand i mange kretser. Den mest innflytelsesrike kirkepersonlighet på denne tiden, var den franske abbed Bernhard av Clairvaux. Han sa: «Det er en skam for Kristus at en av jødisk avstamning har kommet til å sitte i St. Peters stol.»

Tanken at både Jesus og alle apostlene, inkludert «St.Peter», ikke bare var av jødisk avstamning, men også praktiserende jøder, var gått fullstendig tapt i kristenheten på denne tiden.

Ved italienske humanister som Pico della Mirandola og Marsilio Ficino, skjedde det dog en endring til det bedre på 1500 tallet. Disse hadde under studiet av det mystiske jødiske skrift Kabbalah måttet lære seg det hebraiske språk, noe som ble svært populært i intellektuelle kretser på denne tiden.

Fra Mirandola ble interessen for hebraisk overført til den tyske kristne humanist Johannes Reuchlin. Han fikk lære språket av de to jødene Jakob Loans og den lærde Obadja Sforno.

Han ble så begeistret over det hebraiske språkets egenart at han sier: «Hebreernes språk er enkelt, ufordervet, kort og fast. Gud taler gjennom dette språket med menneskene og menneskene med englene, umiddelbart og uten tolk, ansikt til ansikt som en venn pleier å tale med en venn.»(Spredt Blant Folkeslagene Bind 2, s.143).

I 1506 utgav han den første kristne lærebok i hebraisk (Rudimenta Hebraica). «Ingen», sier han, «som ønsker å forstå grunnlaget for den kristne tro, kan komme utenom å lære hebraisk».

Så dristig var Reuchlin at han våget å stille den hebraiske grunntekst i Bibelen opp mot kirkens kanoniske latinske oversettelse, Vulgata. «Vår tekst» (Vulgata), sier han, «foreligger på en måte, den hebraiske sannhet på en annen…..Jeg elsker den hellige Jeronimus, men bare sannheten tilber jeg som Gud.»(Ibid s. 143).

Jødenes hellige bøker fikk en trofast og meget viktig forsvarer i Johannes Reuchlin uten at dette gav seg utslag i noen økt forståelse for jødene blant leg eller lærd generelt, og uten at kirken på noen måte besinnet seg på sin jødiske arv.

Den ynkelige rolle som de prostestantiske og katolske kirker i Tyskland spilte under nazi-tiden er grundig dokumentert og nå kjent for alle. Med sin lange antisemittiske arv, gjorde ikke de pågående forfølgelser av jødene fra naziregimet noe inntrykk på de tyske kirkenes ledelse.

Den 17. Desember 1941 sendte lederne for de protestantisk evangeliske kirker i Mecklenburg, Thuringen, Sachsen,Nassau-Hesse, Schleswig-Holstein, Anhalt og Lubeck, ut en erklæring hvor de hevdet at jøder ikke kunne frelses gjennom den kristne dåp, på grunn av deres rasemessige egenskaper. Det heter videre at det var jødene som var ansvarlige for krigen, og at de var fødte fiender av verden og Tyskland.(Geborne Welt und Reichsfeinde). (Daniel Jonah Goldhagen.»Hitlers Willing Executioners» s. 112.)

Selv prominente kirkemenn som motarbeidet naziregimet, var ofte dypt antisemittiske. Den kjente protestantiske prest Martin Niemøller kom med følgende uttalelse:

«Vi taler om «den evige jøde» og ser for oss bildet av en hvileløs vandrer som skaper ide etter ide til nytte for verden, men hva enn dette folket tar tak i, så blir det forgiftet, og alt det noen gang høster er forakt og hat, fordi verden alltid oppdager bedraget, og hevner seg på sin egen måte.» (Ibid s.112.)

Karl Barth, den store teologen og leder for Bekjennelseskirken i Tyskland, var en bitter motstander av nazismen – og antisemitt. Dette selv om han av teologiske grunner ofte kunne forsvare jødene.

I sin adventpreken i 1933 beskriver han jødene som «et hårdnakket og ondt folk». (Ibid s.113.)

Dietrich Bonhoeffer i spissen for den såkalte Freiburg Sirkelen, som bestod av ledende protestantiske teologer og universitetsprofessorer, skrev i begynnelsen av 1943 en av de sentrale erklæringer i kampen mot Hitler. I et tillegg til denne erklæringen, skrev de noe som de kalte:»Forslag for løsningen av det jødiske problem i Tyskland».

De hevder der at den stat som skulle avløse nazistaten ville med full rett ta skritt «for å avverge den skadelige innflytelse en spesiell rase hadde på det nasjonale samfunn». Erklæringen fordømmer uttrykkelig folkemordet, og man tenker seg muligheten av at jøder skulle få rett til å vende tilbake til Tyskland med fulle borgerrettigheter. Og hvorfor det? Jo, som skriftet sier:»Antall jøder som overlever og derfor vil vende tilbake til Tyskland vil ikke være så stort at det ville kunne utgjøre noen fare for den tyske nasjonen.» (Ibid s.115).

Går en til kjente norske teologer, prester og predikanter i 1920-30 og 40 årene nærmere i sømmene, ser vi at holdningene til jødene der er av samme type, med noen få unntak. Hvordan kunne det ha seg, for det første; at nesten en hel kristenhet kunne glemme kjærlighetsbudet om å «elske sin neste som seg selv». Og hvis en ikke kunne se jødene som sin neste, så kunne en vel «elske dem som sine fiender»? Men det skulle vise seg at jødene ikke skulle elskes av kristenfolket hverken som «nester» eller «fiender». De skulle ikke elskes i det hele tatt.

Hvordan var dette mulig?

Svaret på dette har blitt utdypet i tallrike bøker utgitt i de siste årene. Blant dem kan nevnes Arthur D. Morse; Mens seks millioner døde. Eliezer Berkovits; Faith after Holocaust. Daniel Jonah Goldhagen; Hitler’s willing executioners. Zygmund Baumann; Modernity and Holocaust.

Blant flere norske bøker må nevnes Halvard Rui; Kampen om arven og Himmelens gunst.

Et tema som ikke har blitt berørt i særlig grad i den nevnte litteratur, er forholdet omkring kirkens jødiske røtter, og det faktum at kristendommen oppstod som en jødisk bevegelse innenfor rammen av jødedommen. Og at alle personene i den første «kristne» tid var jøder som betraktet seg selv som en del av Israel.

Spørsmålet er; hvis det hadde vært en levende bevissthet om kirkens jødiske arv – om forfølgelsene da hadde vært mulig i det hele tatt.

Med andre ord var forutsetningen for kristendommens forfølgelse av jødene en forutgående dejudaisering av personen Jesus og av kirkens egen tidlige historie. Således går det en direkte linje fra kirkemøtet i Nicea i år 325 e.Kr. til forfølgelsene i de påfølgende århundrer og kulmineringen i den europeiske kristenhets svarteste natt, under nazitidens nådeløse og systematiske utryddelseskampanje.