Kommentar

Bilde: Migranter ankommer en libysk marinebase etter at de ble avskåret av kystvakten, 10. mai. Når nestekjærlighet profesjonaliseres og kan legitimere et samarbeid mellom hjelpeorganisasjoner og menneskesmuglere, som ut fra Libya, er det da nestekjærlighet eller en kynisk trafikk? Foto: Ismail Zitouny/Reuters/Scanpix

Vårt Land har den 30. mai en stor artikkel under overskriften Verdifellesskap i folkevandringenes tid.

Innfallsvinkelen er den tyske debatten om behovet for en ”leitkultur” i møte med innvandringen. Innenriksminister og CDU-politiker Thomas de Maizière har i Bild am Sonntag fremmet forslag til en tipunktsliste for hva en slik «ledekultur» skal handle om.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er positiv til utspillet og kommer med kloke uttalelser som ”Uten kunnskap om kristendommens historie og religiøse innhold blir vår politiske og kulturelle historie uforståelig.” Men oppslaget viser at det ikke er fra Vårt Land eller kirkens side, verken i Tyskland eller Norge, det skal ventes kamp for kristendommens plass i forståelsen av hvem ”vi” er.

Rikelig plass gis til Thomas Hylland Eriksen og en annen sosialantropolog, Tordis Borchgrevink, som får utbre seg om hvor ille det er å kritisere andres religion, spesielt når det gjøres av hvite, og særlig når de er menn, og enda verre når de er middelaldrende. For ikke å snakke om dersom de som kritiserer, kan henføres til en ikke nærmere beskrevet ”aggressiv høyreside” (tenk Sylvi Listhaug). Slike individer skulle helst fått skåret tungen ut av munnen sin, hvis vi skal realisere det gode, flerkulturelle samfunn, forstår vi den store dekonstruktivisten og hans likesinnede fra Institutt for samfunnsforskning rett. THE forsikrer riktignok at han ikke noen gang har vært så ekstrem som han er fremstilt, og enda mer «moderat» er han blitt med årene. Helt avisende til de Maizières ti punkter er han således ikke. Den velkjente, empiriresistente og venstreorienterte sekulære posisjon på dette feltet er likevel ikke hva jeg skal ta opp her, utover å konstatere at denne posisjonen åpenbart finner seg godt til rette sammen med den type kristelig forankret holdning til «det flerkulturelle» som Vårt Land er eksponent for.

I artikkelen er Karsten Aase-Nilsen intervjuet. Aase-Nilsen arbeider ved Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo og driver bloggen tysktime. Han trekker frem som et paradoks at de som i Tyskland fremhever Leitkultur, gjerne peker på den kristne kulturarven som kontrast til muslimenes kultur, samtidig som flertallet av protestantene i Tyskland er liberale i innvandrings- og flyktningspørsmål. Spesielt gjør denne holdning seg gjeldende på høyere nivåer. Over halvparten av deltakerne på det årlige kirkemøtet til den lutherske kirken stemmer på De Grønne, forteller Aase-Nilsen. Et parti som i Tyskland, kan det tillegges, ikke er noe mindre ytterliggående i sin vilje til å legge sitt land åpent for muslimsk masseinnvandring enn søsterpartiene i f eks Norge og Sverige er. Aase-Nilsen fortsetter:

”Dessuten forsvarer de ledende prestene nettopp religionsretten og retten til forskjellighet, og det samme gjelder i stor grad Den katolske kirke…

Så det er ikke kirkene som er glad i Leitkultur-begrepet, men bestemte høyrepolitikere. Kirkene er opptatt av religionsfrihet, antirasisme, mangfold, multikulturalisme og menneskeverd – altså hele den såkalt politisk korrekte katalogen (sic!)”

Vi kjenner dette så alt for godt igjen fra Norge.

Det spørsmål som reiser seg, men som (naturligvis) ikke drøftes i VL, er hvordan vi har havnet i en slik forunderlig situasjon, der de som skulle være de fremste forvalterne av den kristne arv, er de som fremstår som mest ivrig i å tilrettelegge for dens snarlige endelikt. For min del tror jeg at noe av årsaken til dette må søkes i at visse, unektelig sentrale elementer i den kristne tro, i vår tid har blitt fremhevet og gjort dominerende til fortrengsel for andre elementer i troslæren. For ikke å snakke om til fortrengsel for de deler av den kristne tradisjon som handler om rasjonalitet, om den syntese av fornuft og tro som har kjennetegnet kristendommen som trossystem gjennom historien og – i det store bildet – gjort denne religionen forenlig med utvikling av vitenskap og teknikk.

Det er kjærlighetsbudskapet som er det ene store imperativ som trumfer alt. Jesus sa: -Du skal elske din neste som deg selv.

I vår tid er det ingen verken geografiske, slektsmessige eller kvantitative grenser for hvordan dette skal forstås, til tross for at den folkeforflytting som finner sted i dag på alle måter er hinsides hva Jesus kunne forestille seg. Tolkningen av Jesu ord blir dermed både uhistorisk og urimelig inntil det absurde, ja til og med språklig misforstått. Din ”neste”, som det heter på norsk, heter i engelsk versjon ”neighbour”, og det betyr ikke ethvert menneske på den andre siden av kloden. Men det gjør det altså for dagens kristne. At det dreier seg om å ta imot millioner på millioner som tilhører en sekt som ser på kristendommen som blasfemi, en sekt som forfølger og undertrykker kristne hvor de har mulighet til det, det blir ikke noe argument mot de kristnes plikt til å omfavne velkomstkulturen, under henvisning til hva Jesus sier i Bergprekenen (Matteus 5:44):

”Elsk Eders fiender, velsign dem som forbanner eder, gjør vel imot dem som hater eder, og bed for dem som forfølger eder.”

Kristenfundamentalismen – som ikke er et mindre fremtredende fenomen i samtiden enn islamsk fundamentalisme om enn den arter seg ganske forskjellig – rir disse trosartiklene med en blind fanatisme som gjør dem villige til å ofre ikke bare sin egen velferd og sikkerhet, men sitt land, sine etterkommere, sitt folk, og til syvende og sist også sin religion. Martyriet som ideal dreier seg ikke lenger om det enkelte individs ofring av seg selv for troen, men strekker seg til villighet til å ofre en hel sivilisasjon.

Kristendommens nestekjærlighetsbud omformes fra et individuelt moralbud til politikk. Når kristendommen på denne måten gjøres til politikk, handler det om en politikk som setter seg fore å realisere Guds rike på jorden. Bare flest mulig av oss, både mennesker og myndigheter, handler i tråd med det gode, nærmer vi oss det paradisiske. At denne versjon av kjærlighetsbudet mer og mer har fått rå grunnen alene inne den vestlige kristenheten, henger åpenbart sammen med det som innledningsvis er antydet, at den harmonerer så beleilig med de sterke sekulære politisk-ideologiske strømninger som kommer til de samme politiske konklusjoner med et annet utgangspunkt.

Det finnes bibelsk støtte for en annen tolkning enn en slik selvoppgivende holdning frikoplet fra enhver vilje til å ta i betraktning de reelle vilkår som preger menneskets liv på jorden.  Først og fremst fordi Jesus lære ikke dreier seg om en oppskrift på samfunnsstyring og politikk. Mitt rike er ikke av denne verden, sa han. Gi keiseren hva keiserens er, og gi Gud hva Guds er, det er kjente ord tillagt Jesus (Matteus 22:21). Paulus ga klar beskjed om at de troende skulle underordne seg under myndighetene, og at myndighetene også var berettiget til å bruke vold:

” For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde.” (Paulus´ brev til Romerne, 13.4)

Paulus gir ikke støtte til kristenfundamentalismens absoluttering av kjærlighetsbudet, men fremhever det primære ansvaret den kristne har for sine nærmeste:

”Men dersom noen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.” (Paulus` 1. Brev til Timoteus, 5:8)

La oss ellers bare kort minne om tempelridderne og de andre kristne ordner i middelalderen som forente Gudstro med militær maktanvendelse til forsvar for pilegrimer.

Fra min barndom husker jeg sangen ”Våg å stå som Daniel”.  I et av versene lyder det:

Feige sjeler mistet har, håp om himmelen.
De ei korsets banner bar,
og stred som Daniels menn

Jeg tviler på at det er mange søndagsskoler eller speidergrupper der denne sangen runger i dag. Å slåss, endatil som menn, det er heller fjernt fra dagens pasifistiske og feminiserte utgave av kristendommen.

De av oss som uten å ha noen religiøs tro ønsker å styrke forståelsen for kristendommens grunnleggende betydning for utviklingen av hva vi mener er en sivilisasjon verdt å forsvare, får ikke mye hjelp av denslags troende.

Det skal selvsagt ikke glemmes at kristendommen historisk sett har forferdelige grusomheter på samvittigheten. Det var så visst ikke mangel på vilje til å bruke vold for troen som preget inkvisisjonen, jødeforfølgelsene, hekse- og kjetterbålene osv osv. Men i dag er det ikke dette som utgjør problemet ved de kristnes samfunn. Uansett kommer vi ikke utenom kristendommens enorme bidrag til hva i vår kultur som er verdt å forsvare. Men vi skal visst ikke satse for mye på de krefter som i dag dominerer den vestlige kristenheten i denne forsvarskampen.