Kommentar

Per Haakonsen berørte med sitt foredrag Antisemittiske holdninger i Norge og blant kristne: 1814-dd. Et fugleperspektiv, de viktigste tabuer i Norge.

Det er en myte at vi har avskaffet alle tabuer. Knuser man noen, dukker de opp andre steder. At man offisielt ser på seg selv som hypertolerant, forandrer ikke dette.

Toleranse er bare et ord.

Vi blir ikke tolerante av å si vi er det. Toleranse handler om forståelse, om selvinnsikt. Ellers er det tålt toleranse, dvs. en tillatelse som når som helst kan trekkes tilbake.

Haakonsen tilhører en begrenset gruppe konservative kristne for hvem Gammeltestamentets Guds-oppfattelse fortsatt er gyldig. Det store flertall av kristne og kulturkristne befinner seg i en sfære der man ser mot det Nye Testamentet, som en ny tid, og et nytt Gudsbilde. Ikke den straffende Gud, men den gode. Bare den gode.

Av avskyreaksjonen mot Haakonsen kan man avlese ganske mye om den mentale habitus og Guds-oppfatningen.

Haakonsen gjør en kapital feil, han blander sammen kontrakten mellom Israel og jødene og overfører det på Norges forhold til Israel. Uanstrengt. Uten å legge inn en motforestilling eller kvalifisering. Enda verre blir det når han drar inn Utøya og Alexander Kielland-ulykken og finner eller ser Guds straffende hånd for at Norge ikke vil «velsigne Jerusalem».

Nå er det en viktig distinksjon mellom å ønske en slik straff, og å se en «mening» eller «advarsel». Den ser ikke kritikerne, og Haakonsen ordlegger seg heller ikke på en måte som avverger en brutal fortolkning.

Vår tid ser dette fra stikk motsatt posisjon: bare det å snakke om en «mening» med katastrofer, vekker reaksjoner. Knut Arild Hareide sa i en kommentar til Haakonsens foredrag at det går ikke an å snakke om «mening» i forbindelse med Utøya. Her anvendte han det moderne terepeutiske meningsbegrepet. Men i eldre tider har man ikke lagt en menneskelig mening i begivenheter, men har hatt et brennende behov for å se en dypere mening i historiske hendelser. Vi er blitt fattigere som bare kan se positive «meninger». På en måte blir Haakonsen et speilbilde av dette subjektive meningsønsket når han går over til å snakke om en straffende Gud. I den gamle tid hadde man et mye bredere spekter å lete etter mening i. Man forsto at hendelser kunne forstås på mange plan. Noen herskere hadde lykken med seg, gudene sto dem bi, andre brakte ulykke over landet. Menneskene har alltid, til alle tider, hatt forestillinger om hell og lykke og satt det i forbindelse med gudene. Aller helst ville menneskene tro at en rex justus, en rettferdig konge, også brakte fred og velstand med seg, og en tyrann elendighet. Men korrespondansen var ikke alltid lovmessig. Skjebnens lune og tilfeldigheter grep inn, og også det visste menneskene å kalkulere inn.

Jødenes pakt med Jahve er noe særegent innenfor det kosmos der mennesker og guder er avhengig av hverandre. Det er underlig å lese voksne kommentarer til Haakonsens foredrag som ser ut til å ha vinket farvel til en slik enchanted oppfatning av tilværelsen. Mennesket lever i en magisk verden. Hvis den reduseres til hva man selv mener og tenker blir den fattig.

Hvis lykken skulle være med jødene måtte de lytte til Jahve og forsøke å følge hans bud. Det Gamle Testamente er historien om jødenes feilsteg, profetene som refser og Guds straffedom. Men det er ikke noe enkelt forhold. Gammeltestamente er polyfont, mangstemmig, og sangen til og om Gud endrer seg. Men noe er konstant: for at historien ikke skal bli meningsløs tror mennesket på noe som er større, på Gud, på en Skaper som vil dem vel. Det er det unike ved jødedommen at dette ikke utvikler seg til aztekernes menneskeofringer, men til utvikling av samvittigheten, av den indre stemmen, den indre loven.

Den stemmer mennesket til ydmykhet. Vår tid er målt. Kanskje vi også blir veiet og funnet for lette? Én ting er sikkert: vi rår ikke over vår egen skjebne.

Det er dette fundmentale punkt vi har forlatt: vi tror i økende grad at vi gjør det. Bestemmer selv.

Sett med gamle øyne er dette avguderi, og den som hengir seg til et slikt overmot har overraskelser i vente.

Men Haakonsen er selv preget av den moderne subjektivismen når han tolker aktuelle katastrofer som Guds straff. Det viser dens ødeleggende kraft.

For jødene visste aldri hva som var Guds mening i den konkrete betydning Haakonsen utlegger. Det er å gi Gud menneskelige trekk. Det er som kritikerne sier, å påberope seg at man kjenner Guds oppfatning.

Det er formastelig og en annen form for hybris.

Likevel berører Haakonsen noen sentrale spørsmål som er fortiet i vår tid.

For hvis mennesket har sagt opp kontrakten med Gud, slik han mener Norge har, hva er da konsekvensene: er det straff? eller lar Gud Norge seile sin egen sjø? Haakonsen ødelegger og provoserer unødig med sin forenkling av noe som er komplisert og strekker seg over et langt tidsrom, ja, som på en måte utspiller seg i parallell tid, og hva er forholdet mellom det skulære rom og det religiøse?

Vi har lært å kompartementalisere, men det betyr ikke at det ikke finnes berøringspunkter. Det sentrale punkt her er Israel, og det ladede forhold venstresiden har til dette lille landet, sier noe om at brannmurene ikke er så solide som vi later til å tro.

Her står paradoksene i kø.

Vi kan som mennesker si noe om det som berører oss, som vi selv har stelt istand, og her har Haakonsen mye interessant å fremføre. Men vi kan ikke si noe om hva Gud tenker og mener, og spesielt ikke i en så unik og dramatisk hendelse som Utøya. At Haakonsen får seg til å si Norges forhold til Israel kan ha ført til Utøya, er ubegripelig. Om ikke annet burde han forstått at det setter Israel og jøder i et dårlig lys. Uvegerlig. For folk vil reagere på sammenhengen og ikke forstå Haakonsens poeng.

Haakonsens viktige poeng forsvinner bak provokasjonen. Man provoserer ikke med Utøya.

Det alvorlige spørsmål Haakonsen stiller er om det finnes noen bindinger på Norges forhold til Israel som jødisk stat, som har å gjøre med at Norge er et kristent land.

Her risser Haakonsen opp en interessant story: det offisielle Norge har ikke kunnet godta at jødene representerer den gamle pakt og at denne er like legitime som den nye – dvs. Kristus. Man har ikke villet anerkjenne jødene som likeverdige, at det finnes et naturlig kontinuum mellom jødedom og kristendom. I den trassige selvsentrerte fortolkningen avløser den nye pakt den gamle. Jødenes pakt blir passè. Her kryper antisemittismen inn. Dette er en vesentlig innsikt.

Haakonsen lever i en pre-Opplysningstid, der forholdet mellom gud og mennesker er aktivt og gjensidig forpliktende: hvis du gjør din part gjør jeg min. Straffen er implisitt hvis kontrakten ikke oppfylles. Men hvordan skal man vite hva som utløser Guds vrede?
Haakonsen mener grensen går ved antisemittisme.

Han mener at kristne har et spesiselt ansvar i forhold til jødene: de skal velsignes. Han overfører her fra det gamle testamente. Men det går også an å se dette i i et historisk perspektiv: et europeere har et spesielt ansvar for jødene. Da blir problemstillingen mer tricky. Kanskje antisemittisme er en grense?

Haakonsen spenner en religiøs bue over dette forholdet: Kristne kan ikke skade jøder uten å skade seg selv og sitt forhold til Gud.

Dette er likeberettigelsen av den gamle og nye pakt i praksis.

Det er Gud selv som pålegger oss å velsigne hans folk – jødene. Den som ikke vil velsigne Israel kommer selv til å miste velsignelsen. Det er det store alvor – for mister vi velsignelsen kommer vi under forbannelsen – det vil si under Guds dom. Men jeg er redd for at en slik virkelighetsforståelse ligger fullstendig utenfor både folkets og kirkens horisont.

Jeg nevner dette innledningsvis for å ha det med som et underliggende moment. Vi kan ikke håne Israel uten en dag å måtte gjøre regnskap for det. Dette er en grunnleggende bibelsk sannhet som det ikke er mulig å ignorere.

Det går an å se både den teologiske og den historiske vinkel uten å konkludere med at man kjenner fasit.

Igjen forkluderer Haakonsen en fruktbar diskusjon. Gir det noen mening å snakke om velsignelse i vår tid? Finnes det noe der ute som gjør at våre handlinger virker tilbake på oss?

Velsignelsen er antropologisk en kjent størrelse. Hvis mennesket ikke oppfører seg på en bestemt måte mister det gudenes gunst eller velgsignelse. Denne «overtroen» har et sterkt grep om menneskehjertene. Men forbannelsen? Er tapet av velsignelse ensbetydende med straff og forbannelse?

Det spørs hva man legger i ordene. Tap av mening er en forbannelse. Da oppstår vakuum. En verden uten Gud er en disenchanted verden, en verden uten magi, uten alt det forunderlige som finnes mellom himmel og jord.

Men Haakonsen postulerer at det finnes en spesiell forbindelse mellom Israel/jødene og Vesten og i denne konkrete situasjon: nordmenn/Norge. Stemmer det?

Det er ikke vanskelig å begrunne at det ikke finnes noe annet folk og noen annen myte som betyr mer for vår sivilisasjon enn troen på Jahve, Moses, De tid bud, utfrielsen fra Egypt, det lovede land, og Loven: Du skal elske din neste som deg selv, og: Du skal frykte Gud mer enn mennesker.

I dette siste budet ligger reservasjonen, samvittigheten: noe er større enn menneskene.

Post Auschwitz er dette formaningen: Europa gikk nesten til grunne og mistet i det store og hele sine jøder, lot dem forgå. Europa er derfor mer avhengig av jødene enn jødene er av Europa, selv om dette lyder fremmed.

Siden Auschwitz har Europas selvbilde vært skrøpelig. Det tåler ikke å svikte jødene en gang til.

Det er ikke spesielt vanskelig å konstatere at det offisielle Norge har beveget seg stadig lenger vekk fra Israel, i den grad at det nå er snakk om dårlig skjult fiendtlighet.

Kan denne mangel på forståelse for Israels situasjon ha noe å gjøre med vårt forhold til den gamle pakt og historien?

Haakonsen mener at intoleransen for den gamle pakt og en protestantisk selvgodhet går som en rød tråd gjennom norsk historie og teologi. Jeg har ikke forutsetninger for å vurdere alle hans opplysninger, men mye gir mening hvis man legger hans analyse til grunn:

Datoen er 1814. Over hele Europa fristilles nå jødene. Den franske revolusjon (1789) og Napoleons krigføring hadde ført til at emansipasjonstanken var blitt spredt over hele Europa. Jødene ble nå likestillet med de øvrige lands borgere. 1814 var datoen da alle Danmarks jøder fikk fulle statsborgerlige rettigheter.

Men i Norge så det meget annerledes ut. Forsamlingen på Eidsvoll bestemte seg for å stenge alle jøder ute fra kongeriket – den kjente paragraf 2 i grunnloven. Dette skjedde til tross for at det ikke fantes en eneste jøde i landet. Norge valgte altså å gå i mot de liberale strømningene i Europa. Det kan en undre seg over. Men det viser at fordommene mot jødene var levende i det norske folk allerede på dette tidspunktet.

Et særlig interessent spørsmål er kirkens holdning. På Eidsvoll var samlet 112 representanter hvorav 14 prester. En av de ivrigste talsmenn for forbudet var res.kap. Nicolai Wergeland fra Kristiansand som fremmet sitt eget utkast til paragraf 2. Hans argumentasjon for å stenge jødene ute var klart antisemittisk – ”En sann jøde kunne aldri bli en god borger,…” Under debatten på Eidsvoll var det bare 3 av de 14 prestene som tok til ordet mot forbudet.

Det måtte hele fire Stortingssesjoner til før jødeparagrafen omsider ble opphevet. Den skjedde først i 1851. I denne perioden var kirken representert på Stortinget med mange av sine prester. Ca halvparten av disse var imot å oppheve jødeparagrafen og de ga ikke opp motstanden før de forsto at slaget var tapt. Da hadde opinionen snudd ikke minst takket være Henrik Wergeland. En teologistudent senere prest i Den norske kirke (Kristine Værnes) har gjort en undersøkelse på dette og konkluderer med å si at kirken var ikke en foregangsmann i jødesaken. Det var ikke å si for mye.

Hvordan gikk det så senere på 1800 tallet?

Vel, det bemerkelsesverdige var at også lekmanns-organisasjonene fulgte opp med en anti-jødisk holdning. Lutherske kirketidende som hadde professor Gisle Johnson som sin første redaktør og som var talerør for Indremisjonen, hadde på 1870 og 80-tallet flere artikler med et antisemittisk innhold. Jødedommen ble fremstilt som den store fare og jødene ble omtalt i svært negative vendinger.

Et unntak i disse årene var Israelsmisjonen som ble dannet i 1844. Det var blant annet Israelsmisjonen som fikk i gjennom at Israel skulle nevnes i kirkebønnen – en forbønn som for lengst er fjernet.

Bladet Kirke og Kultur utkom for første gang i 1894. Det var et høykirkelig organ som etter hvert også kom til å målbære antisemittiske holdninger. I forbindelse med julefeiringen i 1904 foreslår bladet å starte en handelsboikott mot jødiske kjøpmenn. ”Det er en besmittelse av Kristi fest når vi bærer våre surt fortjente skillinger ind i husene til efterkommerne av det folk som korsfæstede ham”.

Av enkeltpersoner på kirkelig hold på slutten av 1800-tallet skal vi nøye oss med å sitere Johan Christian Heuch som hadde en høy stjerne i kirkelige kretser. Han ble regnet som kirkens fremste talsmann i åndskampen og ble også biskop i Kristiansand. I 1879 gir han ut et skrift der det blant annet heter at ”kirken har mange fiender men ingen er så energiske, ensidige, hatske og uforsonlige som den antikristelige jødedommen.” Og det var langt fra det eneste antisemittiske utfall han kom med.

Vi kunne også ha nevnt en lang rekke artikler og diskusjoner i den sekulære presse som var klart jødefiendtlig. Men dette er ingen time i historie. Jeg nevner bare disse glimtene for å anskueliggjøre at antisemittismen alltid har levd i blant oss og at kristne i det store og hele ikke har utgjort noe unntak i så måte.

Det er noe gåtefullt og uforklarlig over jødenes skjebne i Norge under krigen. Nå er norsk politi kommet i søkelyset. Men handler det om noe mer? Er det gamle holdninger som dukker opp igjen i moderne klær når venstresiden går inn for boikott av Israel? Er det slik at man under dekke av politikk kan gravitere mot antisemittisme med god samvittighet, fordi venstresiden har karakterboken i orden?

Den norske kirke greide ikke å forhindre deportasjonen av jødene. Kunne den gjort mer? Deportasjonen var en skjensel og skam. Men det er vanskelig å forene denne skamfølelsen med de problemer som Berit Reisel opplevde i kommisjonen som skulle vurdere erstatningsoppgjør for konfiskasjonen av jødiske formuer. Da snakker vi 1990-tallet og fortsatt var det denne usynlige, uhåndgripelige indre motstand.

Haakonsen mener å ha funnet ut at heller ikke opprettelsen av staten Israael utløste stor entusiasme i den kristne leir og dette blir bekreftet av professor emeritus Oskar Skarsaune:

For kristenfolket i Norge burde dannelsen av staten Israel ha vært en skjellsettende begivenhet. Her gikk Bibelens landløfter i oppfyllelse rett foran deres øyner. Men det er synd å si at det var noen blant kristenfolket som stod opp for å rope et hurra for den nye staten i 1948. Den jødiske staten ble møtt med massiv taushet.

Dette er det flere av oss som har undret seg over. Blant annet er vi forbauset over at lekfolket ikke fulgte en annen linje enn den offisielle kirke. Selv har jeg undersøkt en rekke tidsskrifter fra året 1948. Blant disse er Lutherske kirketidende, Kirke og kultur, Korsets Seier og Misjonsbladet for Israel. Professor Karl Egil Johansen fra Høgskolen i Bergen har særlig tatt for seg avisene fra 1948. Professor Oskar Skarsaune fra Menighetsfakultet har også interessert seg for dette. Vi har sittet på hver vår kant og arbeidet helt uavhengig av hverandre, men interessent nok er vi kommet frem til akkurat det samme resultatet.

Kristenfolket er taus som graven. Ingen av de tidsskriftene jeg så igjennom – med unntak av Israelsmisjonen – nevner staten Israel med et ord. Det gjelder også Korsets seier som er Pinsebevegelsens organ. Misjonsbladet for Israel har derimot et sterkt engasjement. Men det vi leser der er hårreisende. Israelsmisjonen er i mot masseinnvandring av jøder til Palestina, de er i mot sionismen, de er imot FNs delingsvedtak og de er imot opprettelsen av staten Israel. Nå kommer den svarte død, kunne Christian Ihlen, bladets redaktør skrive, for uten Kristus – ingen jødisk nasjonalstat.

Nå må vi legge til at Israelsmisjonen etter hvert kom til å endre syn, men landløftene er Israelsmisjonen aldri blitt fortrolig med.

Landløftet

Nettopp landløftet er et nøkkelpunkt, og en test på hvor en står i synet, ikke bare på jødene, men på kristendommen, som tro, som politisk ståsted, og det er blitt enda mer aktuelt i vår tid, hvor Midtøsten gjennomgår store endringer. Palestinerne og mange araberland og folk ønsker å fordrive jødene, og det er ikke vanskelig å se at dette har en religiøs forankring. Men hva da med sekulære europeere som nekter for at jødene har noen spesiell rett til Israel; utad er dette en negasjon av islamistenes og muslimers fiendtlige holdning til jødene, den ene part er religiøs, den andre strengt sekulær. Men konklusjonen er den samme – benektelse av jødenes spesielle rett til Israel. Jødene møter ingen forståelse.

Diskusjonen om jødenes rett til Israel er derfor dødelig alvor for jødene.

Handler det bare om «rettferdighet» og urett? Det vil sekulære nordmenn gjerne tro. Derfor kan Israel presses, med boikott, offisielt på linje med andre stater som ikke har villet innrette seg etter det internasjonale samfunns ønsker.

Men Israel er ikke et vanlig land, uansett hvor mye man insisterer på det. Som borger av en kristen kultur burde det være unødvendig å begrunne det. Det er nok å si Jesus og Det hellige land. Det burde også være nok å si nazisme og Holocaust.

Men for en bestemt type moderne nordmann er ikke dette innlysende. Hverken teologisk eller historisk. Ei heller arkeologisk.

Her oppstår et interessant fenomen: den moderne nordmann tror at han er hevet over gamle bindinger, og ikke vil være forpliktet av historien. Han oppdager ikke at det er sin egen tradisjon han har hugget over.

Derfor handler «landløftet» til jødene om noe mer enn jødenes rett. Det handler om oss selv.

Jødenes rett til Israel kan uanstrengt begrunnes historisk. Deres historie strekker seg flere tusen år tilbake, og stadig nye funn kommer for en dag. At palestinerne i det hele tatt kan bestride jødenes årtusenlange historie feks. i Jerusalem er illevarslende. Det vitner om vond vilje, og Europa tar disse signalene altfor lett. Det blir som om noen en dag skulle bestride nordmenns rett til Norge, og akkurat denne parallellen er kanskje mer nærliggende enn vi liker å tenke på.

Jødenes grunnleggelse av Israel er prototypen for senere nasjonsgrunnleggelser. I basis ligger en forestilling om mandat fra Gud til å besitte et land. Derfor er mytologiene til europeiske nasjoner sammenfiltret med jødenes og kristendommens historie.

Hvis vi sier at staten Israel ikke er annerledes enn en hvilken som helst annen stat, så sier vi samtidig noe om at vi distanserer oss fra og avmytologiserer vår egen historie. Det har vi langt på vei gjort, men den slutter ikke å virke av den grunn.

Det er kanskje slik vi skal tolke Haakonsens ord om «straff», og da i en helt annen betydning: hvis menneskene forlater sine myter slutter de ikke å virke. De tar hevn. De hjemsøker menneskene, de etterlater et stort vakuum, hvor helt andre myter tar plass.

Hvis nordmenn insisterer på å leve i en sekularisert verden, så er hovedtendensen i verden en annen: da er det andre som setter reglene. Nordmenns møte med islam har derfor utviklet seg til kaos og forvirring. Også på muslimsk side. For hva mener nordmenn egentlig?

Det var noen av disse spørsmål som lå i bunnen av Haakonsens foredrag, og det var synd at han ødela med noen sluttbemerkninger som fikk dominere.

Historien om jødene og Israel er Vestens supermyte. Hvis vi later som om dette er en historie på linje med andre, reduserer vi oss selv. Å late som om jødedom, kristendom og islam er variasjoner over sammem tema er også å søke å redusere seg selv til objekt.

Jødene har ikke råd til slik luksus. Det har heller ikke vi.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også