Gjesteskribent

Jens Hunseid

Israels tidligere ambassadør Raphael Schutz vakte debatt og harme da han karakteriserte en del nordmenn som «etterkommere av Quisling som man vel kan forvente en industri full av løgner og antisemittisme fra.»  Foruten de forutsigbare protester og avsporinger, var det også enkelte som oppfattet at ambassadør Schutz hadde et poeng: I den norske offentlige debatten er tema med tydelig antisemittisk tendens så hyppig representert at det karakteriserer langt mer enn de enkelte medier, skribenter og «nettroll» som utøver denne tradisjonen.  Den er blitt en del av hverdagen for jøder i Norge.

Det er ikke bare i sosiale medier og på tvilsomme websider vi observerer en viss gjenvekst av latent jødehat som får fritt spillerom uten nevneverdige motforestillinger.  I den skjønnlitterære verden henter man frem igjen og børster støv av et menneske som Marie Hamsun, som sammen med sin mann fremsto som noen av de mest ytterliggående nazister i dette landet.  Nå vekker hun i bokform både sympati og medfølelse, og hennes raseriutbrudd om at «den internasjonale jødepest har depravert oss,» er blitt til en gåte som må løses. 

Vi ser ikke noe som er gåtefullt eller sympatisk ved dette hatende menneskets uttalelser.  Tvert om: Hun var en representant for holdninger som i hennes tid gjennomsyret store deler av det norske folk.  Det hjelper ikke å argumentere med at 97 % av befolkningen var motstandere av den nazistiske okkupasjonen.  Antisemittismen som folk hadde lært fra sine ledere, overlevde den motstanden og forble i flere tiår en latent holdning til jødedommen og det jødiske som igjen skulle komme til å sette preg på den offentlige debatt.  Det gjør den også i dag.  En ny fjernsynsserie om Quisling, vil kunne bidra til å legitimere ham hos mange.

Offisiell antisemittisme kommer i dag oftest til uttrykk gjennom fremstillingen av den jødiske staten Israel, som både av våre offentlige myndigheter og menigmann beskrives og behandles vesentlig annerledes enn andre stater.  Våre utenriksministre later ikke til å føle behov for å belegge med fakta de hyppige påstander om at Israel handler i strid med folkeretten.  De synes heller ikke å være klar over at det å behandle en stat ulikt alle andre stater, i seg selv er et brudd på et sentralt folkerettslig prinsipp, som FN-paktens Artikkel 2-1. I dette tilfellet rammes dessuten særbehandlingen av den jødiske staten av den internasjonale definisjonen på antisemittisme som Regjeringen selv har sluttet seg til.  Slik er det blitt her i landet.

Et synlig tegn på at «Quislings etterkommere» lever i beste velgående, finner vi også i artikler på nettsteder som gjerne oppfatter seg selv som uttrykk for den umistelige ytringsfriheten.  Det er ingen hemmelighet at man i slike medier stadig oftere kan finne ytringer som i våre øyne klart beveger seg utenfor den rammen som tradisjonelt omslutter friheten, – ytringer som mer eller mindre tydelig fremstår som legitimerende agitasjon for antisemittiske holdninger.

Et ferskt eksempel er en artikkel på nettstedet Resett, skrevet av Oddvin Alfarnes som på en svært nedsettende måte fremstiller og tar avstand fra brit milah, omskjærelsen av guttebarn, en rituell handling som ifølge jødedommen er et tegn på pakten mellom Gud og Abraham.  Hovedargumentet hans er at omskjærelsen er et irrasjonelt og ulovlig overgrep mot forsvarsløse barn.  Innlegget levner ingen tvil om at jødedommen som sådan gjennom sin «tragikomiske pakt» anses som et overgrep som må forbys i menneskerettighetenes navn.

Nettstedet Resett og forfatteren beveger seg her i et velkjent historisk landskap.  I god tid før nazismen grep om seg med liknende anklager mot jødene, var slike holdninger allment godtatt blant politikere og kirkefedre, noe som sterkt bidro til den likegyldigheten jødeutryddelsen ble gjenstand for i Norge og ellers i Europa.  Et eksempel på et tilsvarende politisk raseriutbrudd rettet mot jødene i Norge var Bondeparti-lederen Jens Hunseids tirade overfor Stortinget hvor han bl.a. uttalte at:

“Vi har ingen forpliktelse til å utlevere våre husdyr til jødenes grusomheter, vi har ikke invitert jødene hit til landet, og vi har ingen forpliktelse til å skaffe jødene dyr til sine religiøse orgier.”

Saken gjaldt den gang et forslag til forbud mot kosher-slakt av dyr, er forbud som ble begrunnet med hensynet til dyrevelferden, men som i realiteten var rettet mot det jødiske samfunns mulighet for å kunne eksistere i Norge.  På samme måte som dagens artikler, ga datidens ytringer et tydelig inntrykk av et utbredt paranoid forhold til det jødiske folk.  Således kunne man i Arbeiderpartiets avis Fremtiden i 1928 som stemmeforklaring lese følgende: “Vi vil ikke og kan ikke tro, at pengejødefrykten behersker også vårt partis gruppe i den grad, at de ikke hevder landets rett til herredømmet over lovgivningen, når det gjelder en sak som denne.” 

Det vi opplever i dag er en gradvis mer åpenlys gjenopplivning av de holdningene til jødene som kom til å bli katastrofale for dem da Quisling kom til makten.  De tilfellene som er nevnt er ikke enestående.  Det pågår aktivitet for å utbre og legitimere jødehat i det norske samfunn.  Også politiske partier infiltreres nå av personer som er bærere av slike holdninger og veien derfra til reell makt er ikke lengre nå enn den var den gang.

Den lovgivningen som med overveldende flertall ble vedtatt i 1929 med ovennevnte begrunnelser er fremdeles gjeldende rett i Norge, noe som har vakt internasjonal oppmerksomhet.  Vi ser stadig eksempler på at også de holdningene til jødedommen og det jødiske folk som i sin tid legitimerte og ledet frem til katastrofen, har overlevd i folkedypet. 

 

Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: http://sma-norge.no/ 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag her.

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også