Den tredje befolkningsundersøkelsen fra Holocaust-senteret om nordmenns holdninger til jøder ble offentliggjort i desember. I likhet med den forrige undersøkelsen fra 2017, dekker denne undersøkelsen også holdninger til muslimer. Blant de hovedkonklusjoner som trekkes frem når det gjelder nordmenns holdninger til jøder påpeker rapporten at resultatene viser at negative holdninger til jøder er blitt mindre utbredt i Norge de siste ti årene.

Vi deler ikke en så optimistisk konklusjon på de undersøkelsene som er gjennomført. Vi mener at til og med HL-senterets rapport snarere viser det motsatte. Dette synet deles også i den ytterst begrensede omtalen rapporten har fått i norske medier. Opplevelsen blant norske jøder er at utbredelsen av fordommer mot det jødiske og antisemittiske stereotypier er voksende, noe rapporten heller ikke legger skjul på.

Rapporten sier selv at “Samlet er det 9,3 prosent i den norske befolkningen som har det som kan betegnes som utpregede fordommer mot jøder (8,3 prosent i 2017). Blant de stereotypiske forestillingene som fremdeles er relativt utbredt, er ideer knyttet til jødisk internasjonal og økonomisk makt. For eksempel er det 14 prosent som støtter påstanden “Verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser” (13 prosent i 2017), en konspirasjonsforestilling med lange linjer i antisemittismens historie.”

En svakhet som hefter både ved denne og ved de tidligere undersøkelsene er at HL-senteret omgår eller helt unngår å stille seg selv spørsmålet om hvor respondentene kan ha fått sine holdninger og oppfatninger fra. Mange av de oppfatningene som kommer til uttrykk, er ikke bare faktisk feilaktige og til dels absurde, men noe av det som hevdes fra de spurte er av en slik karakter at det kan la seg etterspore hvor oppfatningen kan ha sitt opphav. I den grad HL-senterets befolkningsundersøkelser og annen forskning på dette området skal kunne få nytteverdi for myndighetenes forsøk på å bekjempe eller motvirke antisemittisme og annen fremmedfrykt, må det være av stor verdi å få innsikt i hva det er i dagens samfunn som skaper utbredelsen av de holdningene og oppfatningene blant folk som rapporten avslører og dokumenterer.

Rapporten sier om dette at:

“Det er imidlertid verdt å merke seg at forekomsten av antisemittiske fordommer, i motsetning til de andre holdningsdimensjonene, ikke har sunket. Det er flere mulige forklaringer på dette funnet, en av dem er at det gjenspeiler hvordan antisemittiske forestillinger gjenoppvekkes i perioder med politisk, økonomisk og sosial uro.”

Denne forklaringen stiller vi oss undrende til. Det går ikke an å si at det norske folk de siste ti årene har vært gjennom en periode med politisk, økonomisk og sosial uro. Om man mener det kan være slik uro andre steder i verden som har skapt de antisemittiske forestillingene i Norge, burde en slik sammenheng kunne dokumenteres. Vi er sikre på at en forklaring på fenomenet må finnes i Norge.

Når undersøkelsen viser at mens 4 av 10 nordmenn i 2011 mente at “Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under 2. verdenskrig,” var det i 2022 fremdeles 3 av 10 som hadde denne vrangforestillingen. Dette faktum avslører først og fremst følgende: En foruroligende høy andel av nordmenn forledes fremdeles til å tro på denne løgnen. Den formidles til respondentene gjennom de meningsdannende massemediene, sosiale som offentlige, som nordmenn flest henter sin informasjon om omverdenen fra.

Kildene til dannelsen og utbredelsen av slike oppfatninger finner vi, foruten i redaksjonene til offentlige og i stor grad statsfinansierte massemedier, også ofte innenfor det politiske liv, blant frivillige organisasjoner og i offentlige forvaltningsorganer så som i Utenriksdepartementet og dets representasjon i FNs organer.

Denne sammenhengen er så åpenbar at det bør settes et spørsmålstegn ved HL-senterets unnlatelse av å påpeke den i sine rapporter. Vi har i lang tid kunnet konstatere at Norges delegasjon til FN, og siste året i særlig grad representasjonen i Sikkerhetsrådet, har vært utnyttet til en vedvarende og til tider grovt villedende informasjonsvirksomhet om forhold omkring den arabisk-israelske konflikten.

I Norge har denne virksomheten vært vedvarende fulgt opp av hyppige spørsmål i Stortinget med svar fra utenriksministeren som foruten å være usaklige og villedende, klart har bidratt til å skape nettopp slike vrangforestillinger om den jødiske staten som HL-undersøkelsen dokumenterer at svært mange har fått.

Rapporten fra undersøkelsen innrømmer at “Materialet inneholder mange svar som indikerer at respondentenes syn på jøder preges av et negativt inntrykk av Israel …: “Deres oppførsel mot naboland og andre som er uenig i deres politikk”, “Kanskje på grunn av det de gjør i Palestina”, “Deres oppførsel og regelrett hundsing av palestinerne”, og “De bruker vold mot palestinske bosettinger” er eksempler fra respondenter i befolkningsutvalget.” Det burde ha vært en enkel sak for HL-senteret å påpeke mulige kilder til et slikt “negativt inntrykk av Israel.”

Det er mer enn et år siden norske myndigheter ble informert om at en rekke frivillige organisasjoner som støttes med humanitære bistandsmidler fra Norge har en nær tilknytning til en organisasjon som er listet som en terrorist-organisasjon i Vesten. Fra slike organisasjoner henter norske myndigheter og FN også de grove anklagene som Norge og andre land regelmessig fremsetter i FNs organer.

Så sent som nå i desember har israelske myndigheter innkalt FNs norske Spesialkoordinator for Midtøsten, ambassadør Tor Wennesland, til samtaler om det som karakteriseres som hans “erklæring om sympati for en palestinsk terrorist.” I Israel reises det nå krav om at denne nordmannen må erklæres uønsket i landet på grunn av hans utilslørt fiendtlige holdning til det jødiske samfunnet. Vi merker oss at hver gang han har fremsatt sine anklager for Sikkerhetsrådet, blir han takket for det av den norske FN-ambassadøren.

Det kan ikke herske tvil om at denne vedvarende og intense opptattheten fra norske myndigheters side både hjemme og ute med til dels grovt usaklig og villedende kritikk av det israelske samfunnet, setter spor også i norsk opinion, og derfor er en viktig faktor som er med og forklarer hvorfor antisemittismen holder stand og snarere øker enn avtar over tid. Medier og politikere har stor påvirkningskraft overfor opinionen i Norge og deres medvirkning til å skape og vedlikeholde antisemittiske oppfatninger blant folk kan ikke oversees.

Med på denne aktiviteten er også norske frivillige organisasjoner så som LO, politiske partier, især på venstresiden og humanitære hjelpeorganisasjoner som er engasjert i Midtøsten og som har et forretningsmessig motiv for å snakke norske myndigheter etter munnen. Det er derfor svært gode grunner til å få slike forhold belyst når det vedvarende jødehatet i Norge skal forklares. Her synes vi HL-senterets rapport kommer til kort.

 

Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: https://sma‒norge.no/

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.