Sakset/Fra hofta

Bilde: Illustrasjonen til den svenske radioislam.org, som i årevis har publisert sitt jødehat, også «Sions vises protokoller». De foreligger på en rekke språk, også norsk.

Hans Olav Brendberg har en historie når det gjelder antisemittisme. Han har manifestert sitt syn på jøder over så lang tid og så mange artikler at det danner et tydelig mønster. Derfor ble han kastet ut av Klassekampen.

Da han dukket opp på Resett, sperret vi øynene opp. Hadde han lagt gamle synder bak seg? Vi formodet at redaktør Helge Lurås var kjent med hans rulleblad og ville være på vakt.

Den 4. oktober fikk Brendberg publisere en artikkel Kristen-jødisk tango – i teori og praksis som oser av jødehat.

Vi mener at det bør være et stort rom for ulike meninger, men rent jødehat har ikke noen plass på et nettsted som ønsker å være et alternativ. Hva slags alternativ vil Resett da være? Dette er å fri til de verste instinktene. Det er å henge ut en fjøslykt hvor mye rart kommer flygende.

Det handler om radikalisering på høyresiden. Akkurat som man kan stille opp punkter man kan krysse av for radikalisering av muslimer, kan man gjøre det for europeere. La oss ta tre enkle: Synet på USA, Israel/jøder og Putin.

Legitimerer Luthers jødehat

Brendberg skriver som om Luthers jødehat var legitimt. Han oppdaget sannheten om jødene! Han bruker begrepet «tango» om forholdet jøder–kristne, og da snakker han om det gjensidige hatet. Dette er en legitimering av europeisk jødehat som savner sidestykke. Artikkelen vrimler av ord som røper forfatterens holdning. Vi setter dem i kursiv.

Kva var det som vekte til live reformatorens raseri? Vel – det veit vi. Martin Luther brukte tid på å setja seg inn i den konkurrerande religionen. Men han hadde ingen reidskapar for å handtera det han fann. Han var sjokkskadd av blasfemiane, det rituelle hatet, arrogansen. Og betalte tilbake i same valuta. Tango finst i mange variantar – frå Finland til Argentina. Men sams for alle variantar av dansen er at du må vera to for å dansa tango.

Jødedommen var ingen misjonerende religion. «Konkurransen» besto i at romerne ikke forsto forskjellen på kristne og jøder. De første kristne var jøder, og siden kristendommen var misjonerende, gjorde det at a) jødene fikk unngjelde for romersk vrede og 2) kristne konverterte jøder fra jødedommen.

Dette er allmennkunnskap, og den danner en forståelsesramme. Dersom en forfatter forsøker å fremstille noe som radikalt bryter med hevdvunnen kunnskap, bør man stille kritiske spørsmål. Reagere.

Brendberg forsøker å fremstille seg som Djevelens advokat, den som stiller de ubehagelige spørsmålene. Man kan bli fristet til å ta ham bokstavelig.

Symmetri og satanisme

Brendberg oppstiller en symmetri mellom kristent hat mot jøder og jøders hat mot kristne. Dette er en fremstilling av historien som man ellers kun finner blant rabiate jødehatere. Det er en stank av 1930-tallet over Brendbergs fremstilling. Antisemitter forsøker å gi et skinn av lærdom. Påstanden om at israelske lærdbøker erstatter pluss-minus-tegn med et omvendt kors, burde være nok til å fortelle hvilket nivå Brendberg befinner seg på. Dette er kvakksalveri-satanisme.

Og slik er det ofte med hat. I denne litt mindre enn perfekte verda er gjensidig hat mellom to fiendtlege grupper heilt alminneleg. Og det kristne hatet mot jødar, som ein finn i mange former opp gjennom historia, har sitt symmetriske svar i det jødiske hatet mot Kristus og kristendom. I Talmud er Kristus ein av tre erkesyndarar som er dømt til evig straff i helvete. På hebraisk er det vanlegaste namnet på Jesus «Jeshu», «Må namnet hans døy». Når fortidas ortodokse jøde gjekk forbi ei kyrkje, skulle han i følgje mi «handbok», Kizur Shulchon Oruch, seia fram ei forbanning der han ba Gud riva huset til dei stolte. Krossen, som for kristne er eit symbol på frelsa, er for ortodoks jødedom ein styggedom. Ein jøde som såg ein kross plikta å spytta tre gongar. Mellom anna difor er det internasjonale + – teiknet i israelske lærebøker i matematikk erstatta med eit teikn som ser ut som ein omvendt T.

Det hagler med antisemittiske stereotyper: En av dem er at jødene viser et smilende ansikt utad, men er falske innvendig.

Vanlegvis var denne verda av rituelt hat løynt av ein smilande fasade. Det Luther gjorde var å sjå bakom fasaden – og det som møtte han gjorde Luther forskrekka. Det var ein mann rysta djupt inn i sjela som skreiv «Om jødene og deres løgner». Han hadde ikkje moderne menneskes arsenal av distanse, sosiologi, filosofi, antropologi og symbolforståing til å handtera det han hadde møtt.

Et forsøk på å legitimere Luthers jødehat ved 500-årsjubileet for reformasjonen må man si er en spesiell måte å markere jubileet på. Hvor befinner Resett seg i forhold til moderne forståelse av antisemittismens røtter?

Ikke truet?

Etter å ha anerkjent jødenes bidrag til vestlig sivilisasjon fortsetter Brendberg med å angripe deres plass i vestlige samfunn. Det skjer gjennom å underkjenne at deres posisjon er truet og ved å beskylde jødene for å være puppetmasters, for å være de som trekker i trådene og involverer USA i blodige, kostbare kriger i Midtøsten.

Bjørn A Jenssen hevdar at jødehatet i Europa i dag er på frammarsj. Det er ei sanning med modifikasjonar. Dagens europeiske jødar er ikkje den marginale utgruppa dei var etter at borgarrettane – emansipasjonen – tok grunnlaget bort frå middelalderens ghettoeksistens. Europeiske jødar er i hovudsak ei velintegrert og ressurssterk gruppe, og det finst ingen som utfordrar deira plass i det europeiske samfunnet.

Ingen? Europeiske jøder er direkte truet av islamister og mer generelt av muslimsk jødehat. De møter forståelse for dette hatet på venstresiden, hvor vi ser tegn til bevegelse mot venstre, dvs. mer radikal anti-israelisme, jamfør Fagforbundet, som på siste landsmøte med overveldende flertall gikk inn for boikott. Hvis man ikke forstår at anti-israelisme er blitt en invitt til muslimer om at det er rom for deres jødehat, er man ikke i god tro. Det å heise anti-israelisme uten å markere en brannmur mot jødehat, er å påta seg et stort ansvar.

På samme måte må folk på høyresiden være på vakt mot antisemittisme forkledt som anti-israelisme. I tilfellet Brendberg trenger man ikke lete. Her stikker hatet åpent frem.

Når vi vet hvor mange videoer med «drep jødene» som har vært publisert de senere år, fra Europa, er disse ordene avslørende og skremmende:

Men samstundes blir all kritikk og all problematisering av jødane si rolle i vestlege samfunn sortert som «hat» – uavhengig av om kritikarane ønskjer å undergrava eller forsvara jødane sin plass i debatten. Berre for å vera sikker blir likt og ulikt slått saman i ein svær sekkekategori – «hat» – som blir forvist frå alminneleg samfunnsdebatt.

Det er ikke lenger bare jødehat som gjaller i europeiske gater, det er også rop om eksterminisme: at jøder skal utryddes.

Jødehat fra toppen

Igjen bøyer Europa av for jødehatet. Det skjer institusjonelt, på toppen av samfunnet. Mitt inntrykk er at det jødehatet vi ser hos eliten, ikke gjenfinnes på grasrota i samme grad. PLO-terroristen Layla Khaled fikk ovasjoner i EU-parlamentet. Hat-predikanter får fritt reise inn i Norge, igjen og igjen. Har dette tilslutning blant vanlige mennesker?

Amerikanske jødar har i løpet av det siste hundreåret skaffa seg stor innverknad over amerikansk politikk i Midtausten. Den innverknaden lobbyen har over offentleg debatt og i kongressen er på mange måtar unik. Dette handlar om makt. Men med makt følgjer ansvar.

Den konservative skribenten Joseph Sobran kommenterte jødane si rolle i amerikansk ordskifte slik: «Du må berre skriva om oss som passive og makteslause. Som ein historisk undertrykt minoritet som sloss for å halda oppe var eldgamle identitet i ei verd der alle odds er mot oss. Stakkars, hjelpelause oss, stakkars forfølgde og kringsette oss. Om ikkje – kjem vi til å slå deg i bitar.»

Dette er offfer-krenkelseskortet i dobbel helskru: En skribent beskylder jødene for å spille offer-kortet for selv å kunne bruke det. Det er for dumt og velkjent.

Og «jødelobbyen» har diktert USAs kriger i den muslimske verden!

Ein annan konservativ, amerikansk journalist, Phillip Giraldi, tok nyleg opp same tema. Og då spesielt den rolla den jødiske lobbyen har spela når det gjeld å vera pådrivar for krig dei siste tiåra – i Irak, i Libya, i Syria. Ex-CIA-mannen Giraldi er ikkje nokon konspirasjonsteoretikar, og argumenterer nøkternt for sitt syn. Blir han møtt av motargument? Nei, han blir møtt med moralsk panikk, og sett på porten etter femten år som velrenommert kommentator i «The American Conservative».

Fremstillingen er spunnet rundt besvergelser: Han er ikke konspirasjonsteoretiker, «argumenterer nøkternt», påpeker at alle sider må høres osv. Dette er klassisk retorikk for å fremme ekstreme synspunkt. I dette tilfelle jødehat.

Det spesielle er at dette synet slipper gjennom på et nettsted som gjerne vil selge seg selv som mainstream, og at artikkelen har ligget ute i snart en måned. Er slike standpunkt blitt stuerene?