Kommentar

Plutselig snakker flere om det samme: fascismens gjenkomst i Europa. Er det tilfeldig? Europas krise er ikke minst venstresidens krise, og fascismen har alltid vært en deus ex machina, en redningsplanke når man har manglet svar. Men det å rope ulv i en ulvetid kan virke som en lokkelse og ikke en advarsel.

At Kjartan Fløgstad har skrevet en roman om fascismen som innvevd og sammenkoblet med humanismen og velferdsstaten, vitner om at dette er en forestilling som ligger begravd i venstresidens underbevissthet. Fløgstad har sikkert brukt flere år på arbeidet, og resultatet er blitt romanen Grense Jakobselv.

I forhåndsintervjuer sier Fløgstad at det er kommet frem ny forskning som viser at nazismens ledende menn kom fra dannede hjem og hadde høy utdannelse. Men det er med respekt å melde intet nytt i det. Det har vært kjent siden nazismens oppkomst. Studier som tar for faggrupper som leger og jurister, er 15-20 år gamle.

Det er forbløffende hvor lett selv erfarne journalister lar seg dupere av et kjent navn. At Per Kristian Bjørkeng i Aftenposten gjør det, er kanskje ikke så rart, aldersforskjellen tatt i betraktning. At Fredrik Wandrup i Dagbladet gjør det, er mer forunderlig. Han er av samme generasjon. Han burde ha fått med seg at faggruppenes nazifisering og innslaget av akademikere i toppen av hierarkiet ikke er noe nytt.

En som har lest boken grundig og bevart sin sunne fornuft, er Kaj Skagen. Det er sjelden vi leser så grundige anmeldelser som den i Dag og Tid. Det er stor synd og skam. Hvis avisene hadde hatt teft for hva som betyr noe, hadde de slått Fløgstads bok stort opp og underkastet den en kritisk granskning.

Hvis en av Norges mest anerkjente forfattere i moden alder skriver at det eksisterer en indre forbindelse mellom nazismen og humanismen, burde det påkalle oppmerksomhet. Det er ikke just one of those things.

Det utgis hundrevis av bøker om annen verdenskrig, og det sies at etterspørselen er umettelig. Men skulle ikke det påkalle en viss erkjennelsesmessig interesse for en slik roman?

Skagen er en god veileder gjennom romanen, som er enormt pretensiøs, som en reise gjennom 2500 års vestlig åndshistorie. Hendelsene ses gjennom belastede figurer, en SS-mann, Paul von Damaskus, og en ansatt i norsk overvåkingspoliti, Alf Magnus Mayen. Fløgstad kan ikke la være å «skapa seg», både i intrigen og i navnevalg. Ordspill ser ut til å ha blitt mani.

Skagen formulerer romanens tema:

Styrken til romanen er det dristige temaet: Har den demokratiske, velståande, kultiverte verda vår løynde makthavarar? Var det hemmelege våpenlageret som politiet tilfeldig kom over i Oslo i 1978 berre toppen av eit isfjell? Er «treslotta og villaeigedomane» på Frogner og i Bærum «dei synlege tårna og borgmurane over eit samanhengande underjordisk festningsanlegg» med indre samband til nazismen?

Veikskapen til romanen ligg i at dette hovudtemaet krev omfattande historiske, idéhistoriske og filosofiske utgreiingar som romanen også til dels gjev, men ved hjelp av «upålitelege» forteljarar som nettopp fordi dei er upålitelege, riv grunnen bort under desse utgreiingane.

Saksopplysning: Det vakte stor oppsikt da det ble funnet våpenlagre hjemme hos Hans Otto Meyer i 1978. De viste seg å tilhøre såkalte Stay behind-grupper som ble opprettet av «pålitelige personer» etter krigen. I tilfelle sovjetiske invasjon skulle det være en infrastruktur på plass for å kunne yte motstand. På venstresiden ble dette bevis på at det fantes en skjult høyreside som var beredt til å anvende makt om nødvendig. Den følte at gruppene var illegitime og kunne bli brukt mot dem.

Fløgstad graver i historiens katakomber og finner skjulte ganger mellom Nazi-Tyskland og slike grupper på vestlig side. Han mener det finnes en uoffisiell stat, en stat i staten.

Selve temaet – at velferdsstaten skulle være forbundet med nazismen er så hinsides at det kan forklare den burleske stilen.

Det er denne nazifiseringa av velferdsdemokratiet som vert framstilt i gravferda som opnar Grense Jakobselv. Den som vert gravlagd, er hovudpersonen i romanen, den tidlegare SS-mannen og seinare øvste statsadvokat i Schleswig-Holstein, dobbeldoktoren Paul von Damaskus. «Alle» har møtt fram for å heidra han: representantar for delstats- og sambandsregjeringa, NATO og Rotary, hemmelege britiske spesialstyrkar og det italienske P2, norsk overvakingspoliti og Fritt Ord. I lys av romanen som følgjer, verkar denne byrjinga som ein demonstrasjon av den indre einskapen mellom nazismen og etterkrigsdemokratia.

..
Med dette utgangspunktet reiser romanen det gamle spørsmålet om korleis det nazistiske barbariet kunne oppstå frå den borgarlege daninga og humanismen. Svaret vert gjeve ved å lata ein borgarleg humanist med nazi-fortid rettferdiggjera seg, samstundes som han avslører seg og sine likesinna gjennom dette sjølvforsvaret.

Men boka har også ein annan upåliteleg forteljar, ein tenestemann i det norske tryggings­politiet, som til sist går organisk i eitt med den fyrste forteljaren. Denne samansmeltinga klargjer det politiske verdsbiletet til romanen, nemleg at dei to tilsynelatande hovudmotsetnadene i nyare historie, det totalitære og det demokratiske, nazismen og humanismen, djupare sett er ein einskap som uttrykkjer seg i ein «hemmeleg stat i staten».

Eit særleg problem for dette blikket som leitar etter likskapen mellom humanisme og nazisme, er at ideane og særpreget til hendingane forsvinn. Ein konsekvens kunne vera at det til sist vert umogeleg å koma fram til ei spesifikk forståing og ein kritikk av til dømes nazismen.

Skagen er såpass belest og orientert om tysk historie at han kan ta Fløgstad i historieforfalskning. Fløgstad postulerer overgangen fra humanisme til nazismen. Men som Skagen helt riktig påpeker: Det var nedbrytingen av humanismen som var forutsetningen for nazismens triumf. Den konservative fløyen hadde systematisk undergravd en liberal stat, og denne reaksjonen setter inn før 1. verdenskrig. I Weimar-republikken utvikler det seg konservative revolusjonære som nazismen kunne bruke som hjelpere og springbrett. Den sammenhengen Fløgstad postulerer, finnes ikke. Derimot har humanismens tragedie i Tyskland vært noe man aldri blir ferdig med.

Fløgstad tar for seg erindringene til en Arthur Andersch, som stiller spørsmålet: Hvordan kunne en kulturnasjon ende opp som Det tredje riket? Andersch gikk på Wittelsbach-gymnasiet, der rektor var Gebhart Himmler, far til Heinrich. Fløgstad bruker Andersch som utgangspunkt, og fremstiller det som om Heinrich kom fra et dannet, kultivert hjem. Men det er misvisende.

Men dette utgangspunktet og grunnlaget er mangelfullt både historisk og filosofisk. For alle som les Der Vater eines Mörders, kan sjå at Gebhart Himmler ikkje representerer nokon ekte humanisme, men snarare den militært orienterte prøyssiske konservatismen som òg idéhistorisk var sjølve motpolen til den tyske humanismen frå Herder til Humbold. Det går fram òg av attforteljinga i Grense Jakobselv. Dersom nazismen voks ut av ein ekte humanisme med vekt på individ og fridom, står vi sjølvsagt overfor eit deprimerande paradoks. Men kven kan verta himmelfallen over at Heinrich Himmler kom frå ein prøyssarfamilie med militaristiske ideal?

Nazismen voks med andre ord ikkje ut av humanismen, slik som postulatet lyder i Grense Jakobselv; nazismen voks tvert om ut av at humanismen var broten saman.

Skal man tro Skagen, postulerer Fløgstad en sammenheng mellom tysk/vestlig høykultur og massemorderisk Volksgemeinschaft.

I Grense Jakobselv saknar ein dette perspektivet. Igjen og igjen, frå dei mest ulike synsvinklar, vert identiteten mellom nazismen og tysk humanistisk kulturtradisjon i det store heile postulert. I djupet av Schwarzwald slår den akademiske tyske ungdomen ring rundt det flammande bokbålet og syng Mozart, Schubert, Brahms – «stammens hyl». Vi får høyra at «den sterkaste oppslutninga om Det tredje riket (kom) frå den akademiske ungdommen». Det vert tala om Hegel og Schelling, om at «både Heydrich og Himmler kom frå det høgaste og mest kultiverte danningsborgarskapet», at «særleg blant føringseliten i SS var det mange som kom frå møblerte heimar». Ugjerningane til SS vart «leda av unge intellektuelle, av akademisk utdanna juristar frå dei beste familiar, som ofra seg for ei stor sak». Også norske landsforrædarar var gjerne «både intelligente og velutdanna».

Men det er et stort spørsmål som henger over romanen, skriver Skagen. Er det en psykologisk eller filosofisk roman? Det vil si: Alle utlegningene til hovedpersonene, er det deres forkvaklede syn eller står de for forfatterens? Hvis de er hovedpersonenes, er det en nesten umulig oppgave å nøste opp hva som er fakta og hva som er konstruert i deres hode. Hvis det er forfatterens, er det Fløgstads postulat om vestlig kultur og historie som langt mer infisert av nazisme enn vi er villig til å innrømme.

For om ein gjev dei «upålite­lege» forteljarane heile ansvaret for manglar i dei filosofiske og historiske framstillingane, kokar Grense Jakobselv ned til ein psykologisk roman. Men ein psykologisk roman med ein nesten utelukkande politisk, historisk og filosofisk intrige, kan berre den lesaren få utbyte av som har så omfattande historiske og filosofiske kunnskapar at han kan stilla spørsmål ved framstilling­ane i romanen; for berre om ein merkar avvik i framstillinga frå dei rådande oppfatningane, kan ein også sjå den psykologiske dynamikken. Eg er i tvil om ein slik polyhistor eller «manglærd» lesar i det heile kan finnast.

Skagen feller ingen dom, men heller nok mot at den filosofiske konstruksjonen er forfatterens rammefortelling.

Men dei filosofiske og historiske rammene til forteljingane synast å liggja fast som den horisonten det upålitelege ved forteljarane spelar seg ut mot. Dei historiske og idéhistoriske grunnbileta om ei ubroten line frå kristendomen til nazismen, og ein indre identitet mellom nazismen og velferdsdemokratia, er dessutan lagde ned i ein basis under forteljarane, nemleg i namna og slektskapstilhøva deira. Når denne horisonten, desse grunnbileta, vert så einsidige som i Grense Jakobselv, går noko av det upålitelege ved forteljarane over på forfattaren.

Skagen holder en forbausende behersket tone i omtalen av noe som må sies å være eksplosivt: Dette er skyldbevissthet i n’te potens. Nazismen som kontinuitet i vestlig historie. Vanligvis fremstilles nazismen som et brudd.

Hvor mye av dette er Fløgstads egen oppfatning? Han gir svar i en artikkel i siste nummer av Samtiden: Parkens grøde. Om lov og urett i krig og etterkrigstid.

Her legger ikke Fløgstad skjul på noe. Han sier det er en kontinuitet mellom Nazi-Tyskland og Etterkrigs-Tyskland, den frie Forbundsrepublikken som ble medlem av NATO. Kontinuiteten gjelder mennesker, særlig dommere og jurister og tjenestemenn i forvaltningen, og folk som gikk inn i kulturliv og presse. De hadde vært partimedlemmer, byråkrater i Det tredje rike, sogar SS-menn. Nå tilhørte de samfunnets støtter i et nytt Tyskland, og de sørget for at forbrytelsene forble skjult eller ustraffet, og at nye forbrytelser kunne begås.

Dette siste er et hovedpoeng. Fløgstad forteller om et underutvalg i den tyske forvaltningsdomstolen som i 1975 skulle ta stilling til om et medlem av kommunistpartiet kunne bli offentlig ansatt. Svaret ble nei. Dette var fra 1972 kjent som Berufsverbot: Mennesker som ikke viste lojalitet mot grunnloven, kunne ikke være statens tjenere.

De to dommerne som kom frem til denne dommen i 1975, var de samme som hadde praktisert Nürnberg-lovene og bl.a. dømt jødiske Leon Abel til to års fengsel for seksuell omgang med en arier.

På same vis som jøden Leon Abel, burde den kommunistiske lærerinna Anne Leinhart visst betre.

I begge disse tilfella blei dom avsagd med solid grunnlag i det eksisterande lovverket. Sagt på ein annan måte blei lovverket brukt å gjera grov moralsk urett om til formaljuridisk rett. Med dette som utgangspunkt kan vi sjå på andre sider av forholdet mellom elite, lovgiving, kultur, rett og politikk.

Men Fløgstad blander kortene: Det er en vesensforskjell på de to tilfellene. Berufsverbot var ikke av samme kategori som Nürnberg-lovene! De siste var rasebiologiske lover i en stat grunnlagt på prinsipper som var uten sidestykke i moderne tid. Berufsverbot derimot var et tiltak fra en ung stat som var panisk opptatt av ikke å lide samme skjebne som Weimar-republikken, og som hadde en tvillingstat i øst som representerte en levende totalitær arvtager til nazismen.

Det finnes nok av eksempler på at tjenestemenn fra Det tredje riket gjorde karriere i Forbundsrepublikken. Men derfra til å postulere noen sammenheng mellom forbrytelser er et drøyt stykke. Det er rett og slett historieforfalskning. Det er hva DDR brukte som politisk våpen: antifascisme som rettferdiggjøring av egen undertrykkelse. DDR snakket kun om Forbundsrepublikkens unnlatelser, aldri om sine egne. DDR hadde ikke noe rettsoppgjør. Man puttet en masse mennesker i konsentrasjonsleir etter krigen, ikke minst demokrater, og var heller ikke så nøye på å ansette tidligere nazister. Men det var selvsagt for Den Gode Sak.

Med en slik kjede av forbrytelser blir det forståelig at det dukker opp en militant, revolusjonær gruppe: Rote Armee Fraktion. Men dette er en forenkling av historien en skulle forsverge vi ville se igjen.

I ettertid er det flokkar av øldrikkande bøller som har prega vårt bilde av nazistane,. Endå meir skremmande er dei velutdanna, velfødde skarane av sofistikerte champagnemenneske som var overtydde om at dei berre kunne forsvara klasseprivilegia sine med nazistane ved makta. Som tittelen på dette essayet tyder på, handlar det ikkkje om fascisme i utmarka, som i Markens Grøde, men om den kultiverte og velpleide fascismen på oppdyrka mark.

Hvis Fløgstads bilde av nazistene har vært øldrikkende bøller, må han ha holdt seg til B-filmer.

Det var altså en kontinuitet innen elitene, ikke bare den politiske og økonomiske, men også den kunsteriske og kulturelle.

Dette er dei ordenshandheverane Rote Armee Fraktion gjorde opprør mot frå slutten av 60-talet, og samstundes domarane i domstolane som dømde dei. Gjennom vestlige samarbeidsorganisasjonar innan forsvar, rettsvesen og politi prega dei også den offisielle historia om Det Tredje Riket og det nye Tyskland.

Dette er fantastisk. Karrieristene fra Det tredje riket skulle ha preget historieskrivingen i Forbundsrepublikken.

Dei same juristane som dømde ut frå Nürnberg-lovene, utvikla også det som skulle bli det juridiske grunnlaget for den seinare forbundsrepublikken.

Ja, kanskje det. Men Fløgstad glemmer helt konteksten. Disse menneskene måtte tross alt arbeide innenfor demokratiske rammer, og etter demokratiske prinsipper. I øst derimot arbeidet man etter totalitære prinsipper. Det er en ganske vesentlig forskjell. Fløgstad fokuserer kun på sinnelagsetikk: Fordi de hadde tjente nazi-staten, inkriminerte de også den nye staten, ved sine blotte tilstedeværelse. Så enkelt er det ikke, og å påstå noe slikt svekker også kraften i det som vitterlig var tilfeller av opprørende kontinuitet.

Hans Martin Schleyer var både leder av den tyske arbeidsgiverorganisasjonen og av Industriforbundet. Han hadde vært SS-mann. Men ga det RAF grunn god nok til å kidnappe Schleyer i 1977 og senere drepe ham med kaldt blod? (Sjåføren ble også drept). RAF fikk hjelp av DDR i sin terror. Fløgstad nevner ikke noe om eller forsøker å problematisere venstre-terroren. Fantes kanskje den indre sammenheng mellom NS-staten, nazismen, DDR, kommunismen og venstreekstremismen som grep til våpen? Baader-Meinhof var mot den råtne borgerstaten, men kanskje deres ideologi hadde mer til felles med nazistene enn det Helmut Schmidt sto for? Hovedtendensen i vår tid er å se likheter mellom de voldelige ideologiene. Fløgstad vil ha oss til å se kontinuitet fra nazisme til humanisme.

I rettsstellet fekk gamle NS-juristar gleda av å dømma sine venstreorienterte politiske motstandarar to gonger, først i Det tredje Riket, så i Forbundsrepublikken.

Venstresiden ses på som ofre. Fløgstad beveger seg fra etterkrigstid til Stay-behind-grupper, overvåking av kommunister og venstreorienterte, og konkluderer med Lund-kommisjonen: Endelig satte de folkevalgte foten ned og fikk stanset uvesenet.

Men spørsmålet er om vi ikke befinner oss i samme situasjon som USA etter Contras-skandalen. CIA-sjef William Casey hadde overskredet sine fullmakter i den grad at hele CIA ble vingeklippet av Kongressen.

Lund-kommisjonen kriminaliserte politisk overvåking. Men det var grunn til å overvåke kommunistene i 50-årene, og SUF og AKP (M-L) på 70-tallet. Folk som snakker om væpna revolusjon, skal overvåkes.

Denne lammelsen er overført til vår tid, der man godt kan preke ekstrem islam uten å bli overvåket.

Humanisme blir av marxister oppfattet som et litt latterlig, slapt begrep. Det er en del av borgerskapets diskrete sjarm. Det samme borgerskapet som klappet for Hitler.

Men det bildet Fløgstad risser opp, er en karikatur. Det skal liksom være basert på lesning av nyere forskning. Det er et selektivt utvalg for å kunne presentere Fløgstads dekonstruksjon av vår nyere historie: vi står selv i likhaugen.

Kan synden og trangen til botferdighet bli større? Vi bør kle oss i sekk og aske.

Noen ønsker at Abu Ghraib og Guantanamo skal bli symbolet på USA og Vesten. Fløgstad har levert bevisene for at røttene går helt tilbake til Platon.

Dette er anti-humanisme. Humanismen er en skjør ting, men den finnes, og mange mennesker har bidratt til den. Fløgstads bidrag foregir å være en demaskering. Det er en demaskering av hans eget syn, som skjuler nihilismen.

Som Nietzsche sier: Hvis du stirrer ned i avgrunnen lenge nok, så stirrer til slutt avgrunnen tilbake.

To tusen års nazisme