Gjesteskribent

Jon Hustad har intervjuet den prisbelønte forfatteren og journalisten Linda Polman for Dag og Tid. Polman er aktuell med boken Krisekaravanen, som nylig ble lansert i Norge. I boken dokumenterer Polman hvor ødeleggende vestlig nødhjelp har vært for den tredje verden, og hvordan ulike eliter og regjeringer i Afrika og Asia starter kriger, dreper og lemlester for på dette viset å tiltrekke seg vestlige NGO`er (Non-Governmental Organizations) som både kan og vil gjøre dem rike:

Naudhjelpsindustrien øydelegg den tredje verda. Skal vi tru Linda Polman, spreier han daude, krig og korrupsjon.

Omverda var klar over at noko kunne koma til å henda. Særleg Frankrike hadde god oversikt; radiosending­ane med oppmodingar om å drepa kakerlakkane hadde gått lenge. Men få visste at omfanget kunne verta så stort. Heller ikkje tutsiane. Berre nokre få tusen hadde flytt. Den 6. april 1994 byrja hutuane i Rwanda folkemordet på tutsilandsmennene sine. Elvane byrja raskt å verta fylte opp med lik. Tre veker seinare var 800.000 tutsiar slakta av machetane. Samstundes byrja flyktningstraumen å koma inn i det dåverande Zaïre, til Goma, området rundt dei store sjøane – ein Unganda-støtta tutsihær trengde seg inn frå nord for å stogga massedrapa.

Det var ved grensa mellom Zaïre og Rwanda at fjernsynsteama som strøymde til, fann bileta. For der kom flyktningane – i titusenvis, berande på omnar, fjernsyn, hermetikk, stereoanlegg og motorsyklar. Noko måtte gjerast. FN, USA og EU hadde feila. Dei hadde late folkemordet henda. No måtte dei hjelpa. Ingen spurde rett nok kven det var dei hjelpte. Det var nemleg huturegjeringa og deira medhjelparar som var flyktning­ane, og det dei hadde med seg, hadde dei stole frå tutsiane. Dei same menneska som stod bak folkemordet, vart no framstilte som offer for folkemordet.

Leirane voks raskt, og dei var kontrollerte av huturegjeringa, som kravde skattar og avgifter frå både FN, EU og alle desse friviljuge hjelpeorganisasjonane, så­­kalla NGO-ar (Non Governmental Organisations).

Hutueliten skulle tena millionar av kroner på det omfemnande hjelpearbeidet. Dei fekk feita seg opp, og for hjelpepeng­ane kjøpte dei seg våpen, våpen dei kvar natt tok med seg inn i Rwanda for å slakta endå fleire «kakerlakkar». Tutsiane inne i Rwanda fekk berre knappar og glansbilete. Fjernsynsstasjonane hadde fått bileta sine, NGO-ane reklamen som fylte kassene, og alle var såre nøgde.

Terror om natta
Men representantane for dei 250 NGO-ane som hadde strøymt inn til leirane, visste kva den eigenlege røyndomen var. NGO-ane visste at kvar natt vart det drepe moderate hutuar, slike som ikkje ville drepa tutsiar, slike som ville ha forsoning. Men dei vende augo bort. Dei visste at om deira NGO fór, kom ein annan inn, som kom til få all den reklamen dei sjølve trong for å skaffa pengane til å halda NGO-maskineriet gåande.

Dessutan var hutuane nøgde. Dei levde no i eit av dei mest blømande økonomiske områda i Afrika. Levestandarden vart høg, og kassene meir og meir fylte. Snart var eksil­regjeringa rik og sterk nok til på nytt å hærtaka Rwanda og drepa endå fleire tutsiar, som dei ope fortalde naudhjelpsmedarbeidarane at var planen deira. Mot slutten av 1995 viste ei oppteljing i fire av flyktningleiarane dette: 2324 barar, 450 butikkar, 590 butikkar, over seksti frisørar, femti apotek, tretti skreddarar, fem smier, tre kinoar, to hotell og eitt slaktehus.

Sannseiaren
Linda Polman er femti år, er journalist og forfattar og har vunne ei rad prisar i Nederland. Dei seinaste åra har ho særleg arbeidt med NGO-ane. Sist fredag var ho i Noreg, og Dag og Tid møtte henne. Alle opplysningane i denne artikkelen er henta frå boka Krisekaravanen, som kom ut på norsk denne veka. Boka dokumenterer kor øydeleggjande vestleg hjelp har vorte for den tredje verda og korleis ulike elitar og regjeringar i Afrika og Asia startar krigar, drep og lemlestar, for på det viset å draga til seg NGO-ane, som kan og vil gjera dei rike.

Det var elles heilt tilfelleleg at den tidlegare reiselivs­journalisten kom i kontakt med utviklings- og naudhjelpsindustrien.
– Eg hadde vore journalist i mange år. Ein dag fekk eg telefon frå ein frå britisk frilansjournalist. Ho ringde for å fortelja at ho hadde gjeve opp yrket og no skulle byrja i catering. Ho skulle til Mogadishu. Eg sa lukke til. Så byrja eg å tenkja, dette var nemleg medan Bill Clinton drog USA ut av Somalia etter nedskyting av dette helikoptret som har vorte udøyeleggjort i filmen Black Hawk Down. «Venta litt», tenkte eg. «Catering i Mogadishu? Det er då både ein turkekatastrofe og borgarkrig der?»

FN som problem
Polman drog ned i elendet og slo seg ned mellom FN-soldatane. Ho vart fullstendig fascinert. Ho byrja å fara frå den eine FN-fredsoperasjonen til den andre kring­om i verda.
– Men etter kvart vende eg blikket. Eg slutta å fylgja med på kva soldatane gjorde, i staden vart eg oppteken av sjølve infrastrukturen, alle desse NGO-ane som automatisk kom inn saman eller etter FN-soldatane, og alle desse enorme summane med pengar som fylgde.

Det var særleg oppleving­ane i Freetown i Sierra Leone som var augneopnaren for Polman. FN hadde fått kontroll over hovudstaden, og fredsavtalen var underskriven. Brått hadde den vesle byen tre hundre NGO-ar på nakken, og fullt av amerikanarar som var på jakt etter amputerte born dei kunne senda til nye familiar i Amerika. Veke etter veke kom amerikanske senatorar til Freetown og lova eit nytt og betre liv i Amerika, noko som førde til at fleire vart amputerte – det var billetten ut av Sierra Leone. Offisielle lokale tenestemenn tente enorme summar på adopsjonsindustrien, og amerikanarane kunne sola seg i den humanistiske glansen.

– Dette var eit av dei mest utrygge områda i verda – var du aldri redd?
– Nei, eg var journalist. Dei ynskte journalistar velkomne. Den einaste faren eg stod i, var at eg kunne verta drepen eller skadd ved eit tilfelle. Slike som eg er populære i katastrofe­område. Vi gjev pengar i kassene.

Øydelegg alt!
I boka gjev Polman att ein samtale ho hadde med ein gjeng barnesoldatar utanfor Freetown. Dette var ungdomar som aktivt hadde teke del i drepinga og amputeringa av kvinner og born, den same amputeringa som kameralinsene hadde fanga opp og med det sytt for at både FN og alle NGO-ane endeleg såg Sierra Leone. Gutane held på med sitt, brøler og veivar med kalasjnikovane.
«– Kvifor er de ikkje i Freetown på peace talks, brøler eg over skrikinga.
– Power to us! vræler ein unggut. Av ein eller annan grunn har han badehette på seg.
– Om de øydelegg alt, har de snart power over ein bosplass, hyler eg attende.
– White woman! Do you know what ‘war’ means, spør han som har eitt solbrilleglas. Tonen er skarp.
– Ja, å slåst, glefser eg attende.
– Feil! W.A.R. tyder ‘Waste All Resources’. Øydelegg alt. Då kjem de og gjer alt betre.»

Polman intervjuar også leiaren for opprørsgruppa, RUF, Mike Lamin, som var nøgd med at hjelpa no hadde byrja å strøyma inn etter at han byrja den omfemnande amputeringa av born, kvinner og menn: «Fyrst då dei amputerte dukka opp, byrja de å interessera dykk for lagnaden vår.» Men éin ting har gjort Lamin rasande. President Pa Kabah tok med seg ei tre år gamal søt jente utan arm til den internasjonale pressekonferansen.
«– Han tok all credit for ‘amputasjonsfaktoren’, knurrar Lamin. – For utan amputasjonsfaktoren ville ikkje de ha kome.»

Vald må til
Polman er sikker på at Lamin hadde rett, og at det er hjelpa i seg sjølv som gjer at konflikt­nivået vert så høgt. Lågnivåkonfliktar som hadde brunne ut av seg sjølve, vert enorme grunna alle midlane som kjem inn, og eskalerer til eit nivå som gjer at det internasjonale samfunnet til slutt må senda inn soldatar, som igjen fører til at samfunna vert endå meir korrupte.
– Utan all denne valden og øydeleggjinga kjem inga hjelp, og di meir grueleg valden og den totale øydeleggjinga vert, di større vert hjelpa. Den humanitære tidsalderen har ein stadig meir pervers logikk innebygd, seier ho.

– Du har dokumentert kor gale det kan gå, andre har gjort det, kvifor held vi fram med å gjera dette?
– Av di det er det vi gjer, det er difor vi er vi, vi kristne og vestlege. Hjelp og støtte er det kyrkjene er tufta på, statane er tufta på. Kyrkja har alltid gjeve hjelp. Ingen er heil utan at han eller ho hjelper. Vi får betre samvit og vert betre menneske, trur vi. Hjelpeindustrien er ei modernisering, ei institusjonalisering av den kristne og moralske tradisjonen. No kan vi setja ut hjelpa til andre og sjølve gå fri.

– Men det er òg ein del av vår tradisjon å vera rasjonelle og til og med kyniske. Skal vi driva humanitært arbeid same kva negative konsekvensar det fører med seg?
– Det er så lett å vera humane på det viset vi er humane. Det er berre nokre få kroner frå kvar av oss. Det er det vi ser. Kva som eigenleg går føre seg, veit dei fleste av oss lite om. Vi veit det NGO-ane og ei velviljug presse fortel oss. Dei syner desse triste svarte borna, og så syner dei oss at dei dansar og er lukkelege etter at vi har gjeve hjelpa. Vi ser ikkje det store biletet, og dei som kunne ha gjeve oss det, gjer alt for at vi ikkje skal få tilgang til den informasjonen. Men verst av alt: Dei fleste av oss vil ikkje vita. Vi vil kjenna oss som gode menneske. For nokre få kroner er vi sikra ein plass i himmelen.

Vel å vera optimist
– Er det mogeleg å gjera noko?

– For å overleva som menneske vel eg å vera optimist. Er denne verda eg har levt i, den beste av alle verder, går eg og hengjer meg sjølv. U-hjelp og naudhjelpsindustrien veit at det dei held på med, er gale; regje­ringane veit at de dei held på med, er gale. Det som må til, er at vi som gjev pengane og vel politikarane, vert klare over dette. Sluttar vi å gje pengane, må industrien reformera seg sjølv.

– Du bed om eit etisk regelverk slik at NGO-ane sluttar å tevla med kvarandre og i staden planlegg koordinert. Trur du FN kan få til noko slikt?
– Nei, FN er ein del av problemet. Eg har ei viss von til EU. Om dei europeiske landa kan overlata u- og naudhjelpa til dei, kan vi få til noko. Men trur eg dei nasjonale regjeringane vil gje frå seg ansvaret? Nei, politikaren treng dei søte små svarte borna. Eg kan berre vona.
Døma i denne artikkelen er alle henta frå Krisekaravanen. Polman fortel liknande soger frå Afghanistan, Etiopia, Somalia… Lista er lang. Polman på si side har berre eitt ynske:
– At vi alle byrjar å stilla spørsmål til regjeringane våre og NGO-ane: Kva er det de held på med? Kvifor gjer de dette?

Rwanda som døme
Korleis gjekk det med flyktningleirane til hutuane? Den nye regjeringa i Rwanda vart lei av dei nattlege drapsraida inn i landet, lei av å sjå at leirane vart brukte som pengemaskiner og militærbasar for hutuane. Dei åt­­vara gong etter gong FN og NGO-ane om at dei ikkje lenger kunne akseptera dette. Til slutt bad dei FN og NGO-ane pakka saman og fortalde at dei kom til å gå til åtak.
Det gjorde dei. Dei brende alt saman og bad flyktningane pakka sakene sine og koma seg heim. 600.000 hutuar gjekk til fots attende til Rwanda. 200.000 valde å dra inn i jungelen og halda fram kampen derifrå. Der spreier dei framleis daude og øydeleggjing. Men som statsministeren i Rwanda, Paul Kagame, sa med eit skuldertrekk til The New Yorker: «Dei (NGO-ane og FN) nytta millionar kvar dag på leirane og støtta dei militante slik at dei igjen kunne samla seg til ei militærmakt. Vi måtte gå til åtak.»
Etterpå kasta Kagame ei rekkje NGO-ar ut av Rwanda. Han hadde sett kva dei førde med seg. Det er 37.000 offisielle NGO-ar i verda. Hadde dei vore ein eigen økonomi, ville dei har vore den femte største på kloten.

Jon Hustads artikkel Den drepande hjelpa sto på trykk i Dag og Tid 19. mars 2010, og er gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.