Etter å ha deltatt på en konferanse om hvordan pressen dekker «flyktningkrisen», har Dag og Tid-journalist Jon Hustad skrevet noen refleksjoner i Medier24.com, en nettavis om medier. Hustad skriver at innvandringstrykket vi nå opplever avstedkommer mye større oppmerksomhet enn mangeårig EU-innvandring på omtrent samme skala, og legger til at den egentlige årsaken til det er at asylsøkerne overveiende er muslimer.

Hustad
Jon Hustad

Den respekterte journalisten og forfatteren understreker at han til tross for sterk profesjonell interesse for innvandring, aldri tidligere har skrevet om islam og muslimer, fordi temaet er brennbart og avstedkommer ubehageligheter. Så hvorfor bryter han nå på et vis lydmuren?

Men, skal eg vedgå, eg òg er redd for kva den islamske innvandringa gjer med Noreg.

For alt endrar seg i dramatisk tempo, det verkar som ingen lenger har kontroll eller vil ha kontroll.

ANNONSE

Artikkelforfatteren rekapitulerer endel omstendigheter som er kjent blant folk med interesse for temaet, eksempelvis upålitelige prognoser fra SSB. Befolkningsøkningen har vist seg å bli mye større enn forutsett.

Og auken, den er det no muslimar som står for. Vi veit ikkje kva religion dei som søkjer asyl i Noreg har, men vi veit at dei stort sett kjem frå muslimske område.

Hustad setter den demografiske endringen i tallmessig perspektiv:

Kvar dag vert det fødd om lag 160 born i Noreg eller 59 000 i året, noko over 5000 av desse vert fødde av personar frå den tredje verda, dei fleste av desse er muslimar.

Kvar dag no kjem det dobbelt så mange asylsøkjarar til Noreg som det vert fødde born her til lands, 80 prosent av desse får etter det gjeldande regelverket opphald.

Han poengterer at europeere ikke nødvendigvis slår rot i Norge, slik praktisk talt alle innvandrere fra den tredje verden gjør:

I tillegg er det ikkje så sikkert at dei som kjem frå EØS, vert varige innbyggjarar i Noreg. I fjor var det 15 000 menneske som fekk norsk statsborgarskap, 90 prosent av desse kom frå muslimske land.

Konklusjonen gjev seg sjølv, talet på norske statsborgarar med muslimsk bakgrunn, aukar mykje meir enn kva talet på norske statsborgarar med norsk bakgrunn gjer.

I sin vareopptelling over saksfeltets relevante fakta nevner han også innvandringens brohode-effekt:

Om vi seier det kjem 30 000 muslimske asylsøkjarar til Noreg i år, talet berra aukar og aukar og UDI trur at det neste år kjem endå fleire, og 80 prosent av desse får opphald, vert det 24 000 nye innbyggjarar i Noreg.

Desse skal ha familiesameining, dei flest som kjem, er unge einslege.

Om vi ser på veksten i innvandrarar med bakgrunn frå den tredje verda i Noreg dei siste 10 åra, er berre 22 prosent resultat av asyl og flyktningstatus, resten er familievekst, seier Finansavisen.

Dette er mye dyrere enn naturlig befolkningsøkning:

Det eine er kostnaden ved å byggja opp infrastruktur, som er 120 milliardar i investeringar for kvar nye 50 000 per år. Dette er kostnader vi nordmenn i utgangspunktet ikkje treng taka sidan vi alt har infrastrukturen på plass, born vert fødde inn i heimar, eit stabilt folketal treng ikkje nye vegar, skular og sjukehus i særleg grad.

100.000 syrere kan ende opp med å koste Norge 1.000 milliarder kroner i et livsløpsperspektiv, skriver Hustad. Velferdsstaten er med dette sjanseløs, legger han til. Men det er kanskje ikke engang det verste. Konsekvensen av mer islam er blant annet mindre frihet:

I åra framover vert det mindre forsamlingsfridom i Noreg, mindre ytringsfridom i Noreg, mindre demokrati i Noreg, og mindre integrering i Noreg.

I tillegg vil det verta meir kriminalitet (personar frå muslimske land er mykje meir kriminelle enn andre, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå) og mykje meir politi og overvaking, og det vert meir radikalisering (når mange kjem, er risikoen for å enda opp i ein enklave mykje større) og eg tipper at det norske samfunnet generelt vert mykje mindre fritt og homogent.

I likhet med den kurdisk-svenske sosialøkonomen Tino Sanandaji tror ikke Hustad det blir noen borgerkrig, men snarere segregerte parallellsamfunn:

Vi som har råd til det, trekkjer ut i dei trygge forstadene og lever livet vårt vidare, alt medan vi kjem til å forlanga lægre skattar av di vi ikkje maktar å finansiera den stadig auka innvandringsbylgja av personar som i liten grad vil gje avkall på eigen religion og kultur og ikkje har utdaning.

Liker eg dette? Nei, ikkje i det heile.

Hustad er imponerende konsis idet han oppsummerer utviklingen. Men for den som har fulgt med på den, er det mest interessante noe han skriver om seg selv:

Kjem eg til å skriva mykje meir om islam og det trugsmålet islam utgjer mot vår kulturkrets og måte å leva på?

Nei, og eg forstår godt at dei fleste i pressa ikkje orkar dette. Eg er sjølv såpass skeptisk overfor islam at eg held det på avstand. Hadde eg vore redaktør, ville eg aldri ha publisert teikningar av Muhammed, eg har tre born.

Denne vurderingen ledsages av en resignert fatalisme. Det er lite man får gjort med dette under den rådende menneskerettstenkningen, legger han til. Det finnes ikke nok besluttsomhet til å forsvare Europas grenser.

Men det mest oppsiktsvekkende er unnvikenheten: Hustad sier i realiteten at han ikke kommer til å skrive noe særlig om saker som er av aller største betydning for landet, om ting som han selv fastslår vil forringe kvaliteten på samfunnet voldsomt.

Det er ekvivalent med å si at han langt på vei oppgir samfunnsoppdraget sitt av bekvemmelighetsgrunner. De fleste gjør nok det i enda større grad allerede, uten å innrømme det med samme skånselsløse ærlighet. Men nettopp denne sistnevnte, prisverdige egenskapen gjør bekvemmeligheten til en menneskelig rebus: Hvordan kan det koste en journalist av et slikt format mindre å kapitulere som yrkesutøver (om enn ikke i samme grad som kollegene) og dermed også litt som person, enn å oppgi det Václav Havel kalte «forsøket på å leve i ærlighet»?

 

Medier24.com

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629