Kommentar

Bilde: Antisemittisme har en historie på venstresiden. Det begynte som antisionisme, og man steg ikke av toget selv om Hamas hyllet «Sions vises protokoller». Lars Gule har vært et orakel i norske medier. Det er nesten en form for svart humor. Nå når antisemittismen dukker opp på høyresiden, må det sies fra. Hvis ikke er man like medskyldig som venstresiden ble. Antisemittisme har en korroderende effekt. Bildet er tatt utenfor den israelske ambassaden i Ankara 28. desember 2008. Det var midt under Gaza-krigen, som fikk voldsomme utslag, ikke bare i Tyrkia og Midtøsten, men også i Norge ellers i Vest-Europa. Foto: Umit Bektas/Reuters/Scanpix

Document har lenge følt at man på et eller annet tidspunkt må markere en grenseoppgang til høyre. Når sant skal sies, har ikke det nye høyre vært spesielt flinke til det. Forklaringen er den voldsomme kanonaden fra det bestående. Under trykk faller man ikke hverandre i ryggen.

Men nå er høyresiden blitt så stor og har slik medvind at den har fått et ansvar for å feie for egen dør.

Document ble gjort oppmerksom på Hans Olav Brendbergs artikkel Kristen-jødisk tango – i teori og praksis. Den er så grov at den er umulig å forbigå.

Da navn som Trond Andresen og Brendberg dukket opp i Resetts spalter, sperret vi øynene opp. De er kjent for sine antisemittiske standpunkt. Ville de slippe til med disse? Det er utenkelig at ikke Resett var klar over deres bagasje.

Når Brendberg slapp til med en av sine haranger, denne gang ved 500-årsjubileet for Luthers teser, kan det ikke forstås som annet enn en overlagt handling. Artikkelen har ligget ute siden 4. oktober.

Document gjennomgikk artikkelen. Som annet høyreekstremt materiale gir den et skinn av seriøsitet. Det holder med allmennkunnskap for å skrape vekk forsøkene på å sy sammen holdbare argument.

Kritikken har falt redaktør Helge Lurås tungt for brystet. I stedet for å polemisere på det personlige plan, skal vi holde oss til det prinsipielle.

Under arbeidet med Document har det slått meg at tyngdepunktet i politikken har forskjøvet seg mot høyre. Forandringen 9. september var ikke noe blaff. Velgerne er i bevegelse, og denne gang er det noe langt dypere enn vanlig partihopping. Velgerne uttrykker uro og «lengsel». Det er viktig at de blir tatt imot og møtt med klare tanker.

Det tillitstapet etablerte medier og partier okker seg over, er de selv skyld i, og de viser ikke vilje til å lære.

Siden grunnen under deres føtter endres i rasende fart, skjer det en radikalisering av fremfor alt mediene og venstresiden. Trump er katalysator og hoggestabbe. Sylvi er et helt parti i seg selv, og grunnen til raseriet mot henne er det samme som mot Trump: Medier og partier forstår at hun utfordrer hele systemet.

I dette interregnumet – mellomspill eller overgang – er det viktig å holde tungen rett i munnen. Det må skje en avgrensning til høyre.

Vi kan oppstille tre drivkrefter i retning høyreekstremisme:

Antisemittisme i alle mulige forkledninger, antiamerikanisme og putin-svermeri.

Veldig ofte finner man elementer av alle tre i samme person. Det fjerde er kristendomsfiendtlighet.

Her er det forskjell på sekularisme og sekularitet.

Sekularitet er betegnelsen på det skillet mellom religion og samfunn som moderniteten innebar. Det er en bevissthet om to-regimentslære i praksis: Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.

Denne sekulariteten ser på det borgerlige, opplyste samfunnet som en landevinning, men føler ikke noe hat mot kristendommen eller kirken.

Sekularisme derimot er ideologisk. Den er anti-kristendom, og anser kristendommen for å være et tilbakelagt stadium. Helge Lurås har markert i kronikker i Aftenposten at han abonnerer på et slikt syn.

Det vitner om en grunn historieforståelse.

Europa har de siste 30 år opplevd et eksperiment – en total forvandling av samfunnet –, og når de negative konsekvensene er blitt synlige, har man ikke senket farten, men økt den. EU ville ikke referere til kristendommen i sin traktat, men Angela Merkel kan si at «islam tilhører Tyskland». Den anti-kristelige holdningen er blitt så tydelig at den ikke lenger lar seg bortforklare, og parallelt går tilpasningen til islam.

Dette er en utvikling europeere ikke ønsker.

Men folk skal ikke ledes inn i høyreekstrem retning. Og her kommer den viktigste grunnen til at man må ha en grenseoppgang: Den toppstyrte politikken i retning avkristning og islamisering av samfunnet er en ekstrem politikk. Den er vettløs, men den er villet. Man integrerer islam samtidig som man vil bekjempe terror. Man undertrykker meningene til egne borgere samtidig som man hyller demokrati. Byrådsleder Raymond Johansen sier at offentligheten er «besatt av islam» og vil heller at vi snakker om klasseforskjeller. Det er ren nostalgi.

Her faller byrden og ansvaret for å bevare hodet kaldt på «opposisjonen» på Document, rights.no og fornuftige folk som Terje Tvedt. Vi merker at det er mange mennesker der ute som er takknemlige for vårt arbeid. I går var det en leser som kalte det «en befrielse» å oppdage Document.

Vi trodde en stund at Resett ville være en del av selskapet. Men Lurås’ omfavnelse av Brendberg er et klart valg. Lurås forsøker å skyve ytringsfriheten foran seg, samtidig som han hyller Brendberg for usedvanlig store kunnskaper om jødedommen. Det siste argumentet diskvalifiserer Lurås, men hva med det første? Skal ikke alle slippe til orde?

Her er vi ved det ubehagelige. Er antisemittismen i ferd med å bli stueren i Norge? Den har i mange tiår vært til stede på venstresiden, og der i gården har man ikke forsøkt seg på noen grenseoppgang. Først når folk ble helt rabiate, som Brendberg og Andresen, ble de kastet ut.

Det skjer en gjensidig befruktning mellom venstresiden og muslimer. Under siste Gaza-krig så vi Israel-hatet få fritt utløp i norske medier.

Det er det samme hatet som nå rammer Trump. Dette gjelder ikke bare Norge. Amerikanske medier har gått helt av hengslene. Som Peggy O’Noonan skrev: Washington er stinn av hat.

Vesten befinner seg i en farlig posisjon, både innad og utad.

Er dette et tidspunkt for å slippe til antisemitter og høyreekstreme?

Vi vet at mange ser rødt over en slik karakteristikk. De benytter ulike strategier for å kreve sin rett, og det letteste er ytringsfriheten.

Men hvorfor skulle vi slippe til antisemitter i en tid hvor jødehatet vokser i Europa? Vi har allerede sett tendenser til pogromer, som på Karl Johan i Oslo 8. januar 2009.

Nazistene hadde sin sjanse. Er det noen grunn til å late som om resultatet kan bli annerledes?

Dette gjelder også kommunisme og sosialisme. Er det grunn til å tro at resultatene skulle bli annerledes nå?

Har noen hørt om ikke-voldelige antisemitter eller nazister?

Retorikken deres er et forvarsel.

I en tid hvor islam innskrenker ytringsfriheten i Vesten og de styrende ikke forstår hva de holder på med, men forsøker å undertrykke folks meninger, er det ikke forsvar for antisemitter og nazister man skal bruke kreftene på.

Den som velger å bruke goodwill på å forsvare dem, påtar seg et stort ansvar.

Det er på tide å si ifra: Vi er ikke på samme side.