Kommentar

En demokrat må reagere på vold. Demonstrasjonen utenfor Stortinget 8. januar 2009 var en begivenhet som kaster skygger. Hizbollah-flagg, rop om at «Khaybar, Khabyar» kommer igjen. Hvorfor den korte hukommelsen? Denne hatretorikken er ikke blitt svakere. Tvert imot. Venstresiden og det politiske establishment står overfor et ubehagelig faktum når den skal bekjempe høyreekstremisme: Ytre høyre er antisemittisk og antikristelig. Men det er også venstresiden og deres allierte. Man kan ikke være prinsipiell bare når det passer. Foto: MIFF

Hva er det som karakteriserer høyreekstreme, de som ligger så langt ute at de ikke reagerer på nazisme. Ett tegn er antisemittisme. Et annet er sterk kristendomsfiendtlighet.

Begge deler var til stede i Kristiansand og i Charlottesville.

Da jeg hørte en av deltagerne i Kristiansand si at homolobbyen var en jødisk oppfinnelse, var det klart hvor de hørte hjemme. Dette var nazister uten appell. Slike utsagn får bare tilslutning fra folk med alvorlige problemer.

Nordiska Motståndsrörelsen har et runetegn som symbol. De er antikristelige, slik nazismen var det. Dét er en viktig markør.

Dette har ingenting å gjøre med den nasjonale, konservative bevegelsen som man ser i Europa og USA. Eller ekte liberale, for den saks skyld, som er bekymret for liberale verdier.

Men noen kan forledes til å tro at disse «motstandsmennene» er noe å bygge på. At de gjør noe, mens de andre bare prater. Men hva er det de gjør?

Hvis jeg har valget mellom islamister og nazister, velger jeg nazister, er en innvending vi har hørt. I Sverige tok en kjent skikkelse på høyresiden, Ingrid Carlqvist, til orde for samarbeid med nazistene. Hun endte opp med å sette spørsmålstegn ved om seks millioner jøder ble utryddet.

Spørsmål i vår tid fører et sted hen. Man skal passe på hvem som stiller spørsmål og på vegne av hvem. Ytre høyre er blitt et kort venstresiden bruker, og man kan nesten si de venter på at det skal vokse for at de får «rett». «Hva var det vi sa?» Lenge før Breivik påsto de at visse meninger førte et bestemt sted.

Dagsavisen hadde denne uken forside og to sider om det nye høyre som har et anstendig ansikt. Tema var Identitærbevegelsen. Artikkelen var skåret til rundt et intervju med Jakob Ravndal fra Forsvarets Forskningsinstitutt. Gjemt godt inne i artikkelen sto det: – De er ikke-voldelige. Javel, kanskje det burde utløst helt andre spørsmål. Dagsavisens oppslag var av typen: – Disse må stoppes. Men ikke-voldelige bevegelser skal vel møtes med ord, og ikke forbud eller vold? Og hvor stor er «faren»? Det ble anslått at Generation Identitaire omfatter 1000 medlemmer i et stort land som Frankrike. Opp mot hvor mange jihadister? En slik sammenstilling får du aldri.

Men nettopp derfor må den demokratiske høyresiden være på vakt. Den er truet av det som ikke blir sagt. Det kommer ingen redning i form av en opplyst samtale. Du må føre den med deg selv.

Det betyr at den demokratiske høyresiden aktivt må være på vakt mot og bekjempe ytre høyre. Det er den demoratiske høyresiden som har mest å tape på at ytre høyre vinner frem.

Når en demagog som Dag Herbjørnsrud får klapp på skulderen av Dagbladet og Dagsavisen for å si at Halvor Fosli, Kjetil Rolness og Helge Lurås er farlige personer, så sier det mest om hvor svakt de står. Men det sier også noe om at disse aktørene er villig til å benytte alle midler «for å komme i gang», inklusive hive mennesker under bussen. Du skal ha en viss hensynsløshet for å karaktermyrde normale samfunnsborgere på den måten.

Man må ikke la seg provosere, men heller ikke avfinne seg med slike fremstillinger.

Evnen til å motstå provokasjoner blir viktig, og her er sosiale medier «farlige». Vi lever med konstante provokasjoner fra mange hold: Medienes hatkampanje mot Trump, Sylvi Listhaug, forsøket på å kompromittere normal konservatisme som høyreekstremisme, mistenkeliggjøring av motiver og hensikter, mens man underslår informasjon som river bena under ens eget verdensbilde – alt skaper en offentlighet som er brukket opp som et splintret glass.

Gavin McInnes forklarer forskjellen på alt light, alt light og nutjob-nazis til et liberalt publikum som, presis som i Norge, helst vil tro at alt til høyre for dem selv er nazi-er. Denne videoen har ligget ute siden 7. april. Det finnes ingen unnskyldning for å oppføre seg som om nazister er representative for annet enn seg selv.

På radio hører jeg Kristin Clemet og Lundteigen pludre om det norske tillitssamfunnet. Direktør i Utlendingsnemnda, Ingunn-Sofie Aursnes, sier at hvis hun flytter utenlands, vil hun ta med seg rettsstaten og tillit til myndighetene. Good luck!

Evnen til å bevare en viss mental likevekt er blitt den viktigste forutsetning for å kunne vurdere. Vi er under konstant press fra dem som skulle forvalte «oss».

Den som Gud gir et embete, gir han ikke lenger forstand.

Les også

Bård Larsens lek med ord -
Det gode hatet -
Pyrrhosseire -
Lek med fyrstikker -
Totalitær islam? -