Kommentar

Venstresiden har lenge valgt en strategi for å få kritikken fra høyre til å forstumme som kan minne om Pyrrhosseire.

Pyrrhos var en konge i antikken som led så store tap i et slag han vant at han sa en ny «seier» ville bety undergang.

Nederlaget er innebygget i venstresidens strategi, når den i stedet for fair meningsutveksling anvender negative assosiasjonsrekker og følelsesmessige betegnelser som der og da brennmerker motstanderen som illegitim.

Motstandere sjaltes ut, settes utenfor det gode selskap. Når folk som Simen Sætre klager over at utstøtte «tas inn i varmen» er det dette han egentlig mener: Deres selskap, deres varme.

Den som lytter passivt skal forledes til å tro at det er samfunnet, offentligheten. Det er det ikke. Det er et rom der venstresiden er portvoktere. De som ikke følger deres spilleregler får på pukkelen. Slik blir også Hadia Tajik kritisert for å ha bidratt til å legitimere Fjordman.

Fascisme og nazisme er gamle trumfkort som venstresiden har trukket igjen og igjen.

Den 22/7 ble Norge rammet av en katastrofe som tilsynelatende ville prege den politiske debatt i årevis fremover; venstresiden burde vært sikret hegemoniet i en ny epoke.

Men slik er det ikke gått, og noen stemmer på venstresiden – Eivind Trædal, Simen Sætre, Stian Bromark, Cathrine Sandnes m.fl. mener det er fordi man ikke tok noe ideologisk oppgjør. Når Document og dets jubileumsnummer får positiv omtale av Bjørn Stærk i Aftenposten utløser dette et tilsvarende ramaskrik: Dette er en normalisering av ytre høyre.

Det er faretruende nær påstander om «forræderi» mot verdiene fra 22/7. For hvorfor har ikke selv 22/7 virket til å holde høyresiden ute? Hvis ikke 22/7 virker, hva skal da til for å endre folk? spurte Ali Esbati, og svenske meningsfeller tok det enda lenger: fascistene satt i regjering i Norge.

Er det virkelig slik at også eliten er moralsk fordervet – folket har jo venstresiden avskrevet som «grums» for lenge siden.

Her ser man hvordan venstresiden maler seg selv inn i et hjørne: Alle andre svikter. Tilbake er bitterhet og en økende vulgarisering. Stian Bromarks kommentar i Dagsavisen er et foreløpig lavmål.

Hvorfor har ikke historiens og samtidens «lærestykker» – nazisme og 22/7 virket? Er det folk/elite som har sviktet, eller er det venstresiden? Kan det være noe i veien med fortellingen?

Det spørsmålet må folk på venstresiden våge å stille. Det finnes tegn blant en yngre generasjon. Folk som Andreas Halse i SU slår an andre toner.

Ondskapens integritet

På den annen side har vi folk som Snorre Valen, som drar nazikortet. Hvorfor er det farlig?

For det første fordi det å sammenligne noen med det antisemittiske Der Stürmer er noe av det mest alvorlige man kan utsette noen for. Men slike påstander har videre og dypere konsekvenser.

Alt har sin integritet. Også ondskapen.

Nazismen har sin egen historie, som ideologi og praksis. Man kan ikke bevare minnet om ofrene uten å ha respekt for historien, også ondskapens. Det lyder paradoksalt, men også ondskapen har en integritet.

Snorre Valen og de toneangivende på venstresiden tror historien er en verktøykasse som står til deres disposisjon, som man kan gjøre hva man vil med.

Det er en fundamental feiltakelse. Dermed knytter venstresiden an til noe av det verste i sosialistisk praksis: bruken av historien, både skjønnmalingen og retusjeringen. De understreker det moralske element så sterkt at det vipper over og man ser at det er de som påberoper seg et mandat til å skrive historien. Det er hybris.

Historien tilhører ikke noen politisk retning. Den er felleseie.

Handlingsrom

Knut Olav Åmås kommenterte gårsdagens debatt om Stærk anmeldelse i Aftenposten:

Når «venstre» er den sunne normaltilstanden, er det mye som blir «ytterste høyre», gitt.

For ikke så svært lenge siden var Åmås en av dem som kunne bruke document som eksempel på noen som danset tango med islamister; ytterliggående på begge sider osv.

Det gjør han ikke idag. Han har erfart at venstresiden krever underdanighet og aksept for at det er de som definerer normen. Den som utsettes for deres straffeeksersis lærer noe. Å sitte i regjering er en læreprosess. Venstresiden mener den også er moralsk overlegen en valgt regjering. Den er det egentlige folket. Når venstresiden anvender denne strategien uanfektet av store historiske endringer, arbeider den motstrøms. Kollisjonen gjør at venstresiden uvikler seg til en sekt. Med statsstøtte. Hvis Åmås blir sittende vil den på et eller annet tidspunkt miste deler av den økonomiske støtten.

Anne Holt kalte høyresiden for kakkerlakker, som krøp frem av skjulestedene sine. Åmås arresterte ordbruken. Bjørn Stærk skrev en bok om ytringsfrihet som konkluderte med at det verste var en offentlighet som nektet å erkjenne at den kunne ha en dødvinkel.

Når venstresiden går over til aktivt å anvende meningstrykket, våkner flere. Det gir håp om at Norge ikke behøver å bli som Sverige.

I den tid vi lever i er det bare en levende offentlighet som kan unngå at politiske motsetninger løses med noe annet enn ord. Det er Sverige et skremmende eksempel på.