Kommentar

Aftenpostens redaktør Harald Stanghelle er rystet over at stortingsrepresentant for SV Snorre Valen setter Aftenpostens stripete linje under okkupasjonen i sammenheng med Stanghelles kritikk av Osvald-monumentet.

– Er jeg halv-nazist, Valen? spurte Stanghelle i en diskusjon i NRKs Kulturbeite onsdag morgen. Stanghelle sa han knapt trodde sine øyne når han leste hva Valen fikk seg til å ytre i Dagbladet: VM-Gull i hykleri.

Det er fristende å si: Velkommen etter, Stanghelle!

Valen har brukt nazi-kortet i lang tid. Han gjør det med en blanding av skruppelløs kynisme og ekte overbevisning. Saklighetsgraden er uvesentlig. Forsiden til Documents tidsskrift ble stemplet som en kopi av Julius Streichers Der Stürmer. Aftenposten formidlet ivrig. Dette var godt stoff. Nå er det Aftenposten og Stanghelle som utsettes for samme «behandling». Da er det ikke fullt så morsomt.

Saken har en politisk kjerne, som er synet på den kommunistiske gruppens virksomhet og bindinger til Moskva, og den handler om sosialistenes modus operandi: hvordan de kvitter seg med politiske motstandere ved å undergrave deres moralske integritet.

Stanghelle har helt rett når han spør om Valen vil kalle ham halv-nazist. For det er den koblingen Valen gjør.

Skylden kan ikke vaskes vekk

For Valen er historiens skyld konstant. Det spiller ingen rolle om Aftenposten har begynt å se kritisk på sin rolle, ikke bare under krigen, men også før. De bærer en evig skyld som gjør at de ikke har rett til å kritisere dem som ofret noe, som Osvaldgruppa.

Jeg må bare få det ut: At Aftenposten, som på 30-tallet svermet for Hitler, skrev entusiastiske reportasjer fra konsentrasjonsleirene og seinere la seg villig på rygg for nazistyret i Norge, bruker de kommunistiske motstandsfolkas politiske overbevisning dengang som et argument mot å hedre deres kamp med et tydelig monument, er VM-gull i hykleri. Det tar virkelig kaka.

Men hvis skylden er konstant, hva da med kommunistene/sosialistene? Hva med skylden for å ha gjort annen verdenskrig mulig? Det var nemlig ikkeangrepspakten Stalin inngikk med Hitler som ga Nazi-Tyskland frie hender. Sosialistene har forsvart seg med at Stalin ikke fikk svar på sine følere til vestmaktene og var redd for å bli latt i stikken. Men de kan ikke forklare at Stalin også inngikk en hemmelig vennskapsavtale med Nazi-Tyskland, der de to landene ble enige om å dele Øst-Europa mellom seg. Det resulterte i Polens deling og Stalins likvidering av 25.000 polske offiserer i Katyn-skogen. Stalin praktiserte samme metode som Hitler overfor den polske staten: Halshogging av eliten.

Vasker renest

Fremdeles forsvarer sosialister og leninister i bl.a. Klassekampen og SV-veteraner som Hans Ebbing Molotov-Ribbentrop-pakten. Det er ikke kutyme å snakke om kommunistenes forbrytelser. I stedet mobiliseres den moralske indignasjon: How dare you? Da slynges fortidens feilgrep tilbake i ansiktet på den som våger å røre ved de begravde hundene.

Det er denne refleksen Valen demonstrerer, og han kaller det for VM i hykleri. Hvilket annet ord enn hykleri kan man bruke om hans egen holdning? Hvis det da ikke er noe verre: Valen forsvarer kommunistenes forbrytelser fordi han ikke vil innrømme dem, eller se sammenhengen.

Blitz-kitsch (1)

Monumentet på Jernbanetorget er en kopi av stalinistisk kunst, som har mye til felles med den nazistiske: Det samme overspente, overtydelige, endimensjonale budskapet, som viser vold i det godes tjeneste. Det er stalinismen i sum. Kunsten er svært maskulin, for å si det mildt.

Stanghelle og andre kritiserer uttrykket, minner om dets historiske røtter og spør hva det har å gjøre i vår tid: Ved å bruke et slikt formuttrykk for å hedre kommunistiske sabotører, virvler kunstneren opp ideologien stalinismen sto for. Den som rettferdiggjorde alle midler for den gode sak.

Det tillot Stanghelle seg å minne om.

Alle midler er tillatt

Det trigger en setning fra Valen som viser at noen fortsatt utkjemper krigen på kommunistenes side:

 

Jeg har aldri sett en politisk kommentator score et så kraftig sjølmål som Harald Stanghelle gjør nå. Moralen er: Det er bedre å samarbeide med nazistene og på diskret og dannet, borgerlig vis holde kjeft etterpå, enn å være kommunist og gjøre motstand. Fra nå av elsker jeg Osvald-monumentet. (red.s kursiv)

Det er dette frontale angrepet som tar munn og mæle fra Stanghelle. Han hadde ikke trodd det om en stortingsrepresentant fra SV. Da har han hørt dårlig etter.

Gahr Støre

Jonas Gahr Støre skriver akkurat det samme i sin bok «I bevegelse»: FrP er fortsettelsen av den fascistiske linjen i norsk politikk før annen verdenskrig, der NS var navet og hvor det fantes en rekke andre organisasjoner og grupper.

I en slik kontekst blir Anders Behring Breivik plassert, og Gahr Støre spør: Hvem har ansvaret for 22. juli?

Denne hansken er ikke plukket opp av redaksjonene. Påstanden er nok for drøy. Den ville gitt Gahr Støre problemer. Andre ville ikke sluppet så billig fra det.

Brun linje også i SAS-bladet

Men konspirasjonen holdes i live. Det var akkurat samme brune linje den svenske journalisten forfulgte som skrev i SAS-bladet om høyrepartiene SD og FrPs historie tilbake til trettiårene.

Det er en type skyldfordeling venstresiden har gjort seg til moralske verdensmestere i. Pussig at Valen bruker nettopp VM-uttrykket!

Fair play?

Å granske historien og påvise sammenhenger er legitimt. Men den samme venstresiden reagerer med voldsomt raseri når noen gjør det samme med dem.

Det er denne siden Osvaldmonumentet har fått frem, og reaksjonene viser at de ikke har forandret seg i det hele tatt: Fra ML-historikeren Lars Borgersrud til SV-eren Snorre Valen.

Stanghelle har fått smake sin egen medisin. Avisen han leder, har selv brukt samme fremgangsmåte mot høyresiden både før og etter 22. juli: Mistenkeliggjøring, kompromittering, omtale uten at den omtalte slipper til orde, slik at det skapes sjablonger/karikaturer.

Tidens uutgrunnelighet

Men tiden overrasker oss: Nå har Stanghelle invitert Charlie Hebdo til Arendalsuka i august. Samtidig har 200 skribenter i USA protestert mot at Hebdo fikk ytringsfrihetsprisen.

Det er alltid en sjanse til å la begivenhetene lære oss en ny erkjennelse.