Kommentar

Espen Søbye heter en mann. Han kaller seg kritiker og fritenker. Det er ord som forplikter. Søbye mener det ikke går an å være intellektuell og nazist samtidig. Men det å være kommunist og intellektuell lar seg forene. Kanskje det er noe av forklaringen på Civitas funn: Elevene vet nesten ingenting om Moskva-prosessene og Gulag.

Espen Søbye er anmelder i Dagbladet. Han anmeldte en bok om tyske intellektuelle, og havnet i en polemikk med Stig Frøland i Morgenbladet. Søbye svarer, og det er nesten så man må gni seg i øynene. Dette er en av Norges mest anerkjente fritenkere!

Hit­lers pro­gram in­ne­holdt både ra­sis­me, ut­ryd­del­se av mind­re­ver­di­ge, livs­rom og krig. Jø­de­ne skul­le vekk. Det folk som ikke vil­le krig og som ikke kun­ne vin­ne en krig had­de ikke li­vets rett og måt­te gå un­der. De fles­te av dis­se pro­gram­pos­te­ne ble rea­li­sert. Å stem­me på nazipartiet og å mel­de seg inn i det var en støt­te til det­te pro­gram­met.

Det kom­mu­nis­tis­ke ma­ni­fes­tet er noe helt an­net, Ok­to­ber­re­vo­lu­sjo­nen i Russ­land var også noe helt an­net. Ak­ku­rat som man måt­te ha støt­tet Wei­mar-re­pu­blik­ken mot Hit­ler, måt­te man ha støt­te Ok­to­ber­re­vo­lu­sjo­nen mot tsa­ren: Fred, brød, jord. I Sovjetrussland gikk noe galt et­ter gan­ske få år. Det er et vik­tig, men et helt an­net spørs­mål. I Tysk­land un­der Hit­ler var det ikke noe som gikk galt, pro­gram­met ble fulgt til punkt og prik­ke. Det er den sto­re for­skjel­len.

Når jeg bruk­te så stor plass i an­mel­del­sen på Ernst Tugendhats ar­tik­kel om in­tel­lek­tu­ell re­de­lig­het var det for­di han ikke bare knyt­ter den til sann­het, men også til det gode, mer kon­kret til So­kra­tes’ spørs­mål: Hva er det gode liv? Mye vi sli­ter med i sam­fun­net er res­ter fra fa­scis­men, ra­sis­me og for­akt for folk som tren­ger hjelp. Mot­satt er mye av det vi ro­ser oss av, de­mo­kra­ti og sik­ker­hets­nett for de al­ler sva­kes­te, re­sul­tat av so­sia­lis­tisk teo­ri som er kjem­pet igjen­nom po­li­tisk.

Her er nesten alt galt. Man skulle tro vi fremdeles befant oss i 70-årene og var på Blindern. Når en belest mann som Søbye kan få seg til å skrive noe slikt, sier det noe om nivået, både hva gjelder kunnskap og erkjennelse. Man ville ikke overlevd slike plattheter i en seriøs tysk eller dansk avis.

Det verste er at Søbye opprettholder myten om at kommunismens misgjeringer var Betriebsunfall/arbeidsulykker. Det minner mistenkelig om hva folk som hadde vært nazister sa etter krigen: Man la skylden på Hitler. «Hadde det ikke vært for… » Kommunister har sagt det samme om Stalin.

Men sannheten er langt dystrere. Lenin er for lengst revet ned av sokkelen av historikere. Han var like brutal som Stalin, men fikk brått livstråden klippet av.

Man kunne ha støttet marsrevolusjonen, men oktoberrevolusjonen var et kupp, og metodene ble deretter. Det hadde vært interessant å høre hvor mange år etterpå Søbye mener det tok før «noe» gikk «galt». Sånn ganske helt fra starten, vil jeg mene.

Den tyske historikeren Gerd Koenen har i et spesialnummer av Der Spiegel en artikkel om «Der russische Revolution – ein Experiment». Det går ingen direkte linje fra Det kommunistiske manifest i 1948 til oktoberrevolusjonen. Manifestet kan man godt se som et barn av opplysningstiden, men ikke bolsjevikene. Det er uekte barn.

Koenen skriver: Det er et merkelig imperium som imploderer, kollapser i den fredeligste epoken Europa har opplevd, uten ytre fiender. Hva var det som plustelig brast? Hvis noen så sent som sommeren 1988 hadde spådd at imperiet ville kollapse innen ett år, ville ingen trodd ham.

Sovjetunionen var en Machtstaat av en helt ny type, skriver Koenen. Bare ordet Machtstaat på tysk sier en hel del: en ny type totalitær stat, med én ideologi, og et voldsapparat som knuste alle fiender. For dem på toppen ble folket hurtig forvandlet til fiender som det gjaldt å holde i age ved hjelp av terror og kampanjer. Hva bolsjevikene fikk pint folket til å yte, er hinsides enhver forestillingsevne. Staten som bygde på marxismen var i virkeligheten tuftet på ekstrem voluntarisme. Sovjetunionens historie var en sammenhengende rekke av usannsyligheter og feilslutninger, illusjoner og katastrofer, skriver Koenen. Likedan forholdt det seg med den kommunistiske internasjonale, som en gang ble ansett for å være en av de store massebevegelser i det 20. århundre.

Ingen trodde bolsjevikene skulle vare mer enn et par måneder, ikke de selv en gang. Lenin formulerte tesen som skulle teoretisk begrunne muligheten for en overgang fra tsardømmets krigsøkonomi til krigskommunisme, hvilket betød konfiskering, utsulting, tvangsarbeid, gisseltaking og masseterror.

Etter seieren i borgerkrigen lå Russland totalt utmattet. Byene var øde som under Røde Khmer. Streikene på de store fabrikkene ble kalt kontrarevolusjonære, og i 1921 sa Lenin om arbeideropposisjonen at det ikke fantes arbeidere i Sovjetunionen mer. Bolsjevikene var den nye førende klassen.

Voluntarismen, som er et annet ord for ekstrem maktanvendelse og terror, fortsatte med kollektiviseringen og industrialiseringen. Parallelt med dette ble ånds- og kulturlivet ensrettet og underlagt partiet. Koenen skriver:

Ein so totales Monopol einer Partei auf die Lebensgestaltungen aller gesellschaftlichen Subjekte hatte es noch nie und nirgends in der Geschichte gegeben.

Aldri noensinne og noe sted har et parti hatt et slikt totalt monpol på alle sider av livet til sine samfunnsmessige subjekter.

Den ekstreme voluntarismen lar seg avlese i det vanvittigste av alle eksperimenter, en samfunnsteori og et system som tilintetgjør sin egen bondestand og tvinger den ut i Sibir for å stampe stålverk opp av ingenting.

Nazismen har krigsguden og Thanatos som sine merkesteiner. Men bolsjevikene står ikke tilbake når det gjelder babylonsk stormannsgalskap og total forakt for menneskeliv. Er det fordi bolsjevikene er et vrengebilde på industrialisering at vi fremdeles later som om det var modernisering? Jernbanen ble bygget; at skinnene bokstavelig talt var lagt over lik, bryr vi oss mindre om.

Når dette burde være aktuell kunnskap er det selvfølgelig fordi Vladimir Putin viser tegn til å følge i samme fotspor: autokrati, persondyrkelse, ekstrem vilkårlighet, paranoia og usikkerhet. Selv med 80 prosents oppslutning må man eliminere motstandere.

Søbyes argumenter er ikke nye. De forlenger myten om at oktoberrevolusjonen var et fremskritt, og at det tross alt ble oppnådd mye, selv om det haglet med spon og knuste egg.

Men Koenen sier nei: Det var en sammenhengende katastrofe. Har ikke det visse erkjennelsesmessige og politiske konsekvenser?

Først gjentar Søbye en forherligelse av oktoberrevolusjonen og bolsjevikene som bygger på en historisk løgn. Han idylliserer barbariet. Man kan godt snu spørsmålet på hodet: Går det an å være kommunist og intellektuell?

Falskheten oppdateres til vår tid når han skriver at mye av det vi sliter med av rasisme og forakt for folk som trenger hjelp, er etterdønninger etter fascismen. Mens motsatt: Mye av det beste i vårt samfunn er et resultat av sosialistiske idealer.

Historikeren Saul Friedländer skriver at Hitler i den første fasen var preget av noe han kaller «redemptive antisemitism». Søbyes historiefortelling har også frelseskarakter. Men folk kjenner likstanken på lang avstand.

Den oktoberrevolusjonen han roser, drepte de sosialistene som sloss for demokratiske idealer. Og hva rasismen og forakten for svake angår, så er den et mangetydig fenomen hvor the underdog har retten på sin side, og vet å bruke den.

Det enes­te jeg vil ha er alt