Sakset/Fra hofta

Den engelske historikeren Jonathan Israel tar i tre tykke, lærde og gode bind for seg Opplysningens historie, fra midten av 1600-tallet, da nederlenderen Baruch de Spinoza begynte å plukke fra hverandre de herskende, samfunnsdominerende, myter, og frem til Den Store Franske Revolusjon i 1789. I et foredrag da han mottok Erasmusprisen trakk han linjene frem til vår tid: Vi har også Motopplysningen som vil at enhver kunnskap skal underkastes teologiens og tradisjonens kontroll slik at denne kan avgjøre hvilke synspunkter som skal godtas og fremmes, og hvilke som skal forkastes, forties og straffes. Så har vi Spinozas etterkommere, Den Radikale Opplysningen, som vil at ethvert emne skal kunne granskes, og ethvert syn legges frem for dem som ønsker kjennskap om det. Mellom disse to står Den Moderate Opplysningen som ønsker at noen emner skal unntas fra kritisk granskning, eller i det minste at granskningsresultatene bare skal legges frem for et lite mindretall. Den franske litteraten Voltaire viser hva dette betød: Han avskydde og foraktet organisert religion, men ønsket slett ikke at hans syn skulle bli utbredt blant folk flest – det kunne undergrave landenes autoritære, førrevolusjonære regimer: Ni tiendedeler av folket fortjente ikke å bli opplyst, mente han.

Foruten å være en opplysningsmann og attpåtil en skarpsynt psykolog med innsikt vi først nå har kommet frem til igjen, var Spinoza en demokrat, og i det har også vår tids forskning gitt ham sin støtte: Den store biologen William Hamilton har vist hvordan ren ondskap og ren godhet, slik som på lengre sikt skader individet selv eller andre med samme gener (den inklusive fitness), har blitt fjernet fra genepoolen – om det noen gang har eksistert. Det som blir igjen er egoismen på vegne av individet selv og dem med samme gener. Når genene ikke bommer (og som Daniel Kahneman og andre har vist, skjer det ikke så sjelden), vil denne egoismen oftere vise seg som hjelpsomhet enn som grådighet, for i det lange løp er det bedre å få ord på seg som et ganske bra menneske.

Men unntak finnes, og de kommer av forskjeller i makt og innflytelse, som gjør at andre ikke så lett kan ta igjen mot dem som forgår seg. Alt i 1887 hadde den engelske historikeren Lord Acton innsett hvilken fordervende virkning makt og innflytelse har, for i et brev til Mandell Creighton skrev han blant annet: “All makt har en tendens til å forderve, og absolutt makt forderver absolutt. Store menn er nesten alltid onde menn, selv når de utøver innflytelse og ikke autoritet, og ennå verre blir det når man legger til tendensen til eller sikkerheten for fordervelse av full autoritet.”

At så er tilfelle, at det sjelden er personligheten som er fordervet, men heller makten eller innflytelsen som forderver, ser man om man tenker på de utallige vanlige russiske, japanske og tyske soldater som begikk massakrer og massevoldtekter under krigen. Etter krigen vendte sikkert nesten alle tilbake til en tilværelse som hyggelige og hjelpsomme medmennesker. Det er liten grunn til å tvile på vitenskapens påvisning av makten og innflytelsens fordervende virkning, men som Ian Robertson har vist i The Winner Effect kan de ledende befris fra fordervelsen og nå opp til samme moralske nivå som folk flest – forutsatt at de mister makten eller innflytelsen.

Tiltroen til integriteten til ens lands ledere – en lite representativ gruppe med sine særinteresser og sine fordommer – har altså ikke noe vitenskapelig grunnlag. Dømmekraften deres er heller ikke mye å skryte av: Når historien er, som Edward Luttwak skriver i sin bok om strategi, en opptegnelse av menneskeslektens dårskaper, trenger ikke folk flest å ta til seg denne beskrivelsen, for det er de ledendes beslutninger, bygd på ønsketenkning, som har ført til dårskapene mens folket har hatt fint lite å si. For å ta noen eksempler fra nyere tid: Da statsminister Chamberlain kom hjem fra München i 1938, viftet han med traktaten og erklærte «Dette er fred i vår tid», men verdenskrigen begynte året etter. Da Storbritannia og Frankrike erklærte krig mot Tyskland i 1939, kom dette som et sjokk på Hitler som ikke hadde regnet med at de to statene ville holde forpliktelsen til å hjelpe Polen om det ble angrepet. At Norges ledelse ikke gikk til militære tiltak som den hadde gjort i 1914, førte til at Hitler gikk til angrep på landet i 1940, og selv med den norske svakheten regnet Hitler dette som «ett av de dristigste foretak i nyere krigshistorie». Da Mussolini høsten 1940 fra sin base Albania angrep Hellas som hadde en sjettedel av Italias befolkning, ble italienerne slått tilbake og attpåtil fordrevet fra en stor del av Albania. Italias angrep på Egypt litt senere endte med at 200.000 italienske soldater ble kjeppjaget tilbake gjennom Libya av 30,000 britiske og samveldesoldater. Angrepet på Sovjetunionen i juni 1941, var en total overraskelse for Stalin som hadde avvist alle etterretningsrapporter om forberedelsene til dette. Når det autoritære Japan regnet med å frata det demokratiske U.S.A. kamplysten med angrepet på Pearl Harbor i desember 1941, var dette en total feilvurdering av både mentalitet og effektivitet. Fire dager senere kom så Hitler med den en historiker har kalt hans «totalt eksentriske» krigserklæring mot U.S.A. Hadde han ikke det gjort, måtte U.S.A.ha konsentrert seg om kampen mot Japan, gitt mindre materiell hjelp til Storbritannia, og knapt noen til Sovjetunionen. For å sitere konsulent Balle Clorin i Supperådet: «Bare tull alt sammen.»

 

Konklusjonen må nødvendigvis være at av de tre tankestrømningene er det bare Den radikale opplysningen – den som vil granske ethvert emne og legge enhver kunnskap frem for folket – som kan sørge for et velstyrt og virkelig demokratisk samfunn. Fordervelsen følger begge de to andre som fratar folket kunnskap og dermed makt. Til syvende og sist er det The Wisdom of Crowds (titel på James Surowieckis bok) som fortjener mest tiltro.

 

Ferdinand Linthoe Næshagen, sosiolog.