Gjesteskribent

Margaret Thatcher vakte beundring og avsky i samme grad, men ikke engang hennes verste fiende ville ha kalt henne pregløs. Knapt noen stilte seg likegyldig til henne, og selv med tiden, som normalt resulterer i nyanser og forbehold i ethvert omdømme, forblir hun en splittende personlighet i Storbritannia og andre steder. De fleste er stadig enten helt for eller helt mot henne. Ingen politisk størrelse i nyere tid har gjort det like vanskelig for folk å si «på den ene siden … men på den andre.» Hennes personlighet var av en slik kraft at hun, ifølge en artikkel publisert i British Medical Journal i 1985, til og med var i stand til å feste seg i minnet på mennesker som lider av Alzheimers sykdom.

Det er ikke historien som dømmer politikerne. Det er det folk som gjør, vanligvis i lys av sine egne interesser i øyeblikket. Ingen endelig vurdering av Margaret Thatcher kan derfor gjøres, men det er lite sannsynlig at hun noengang vil bli betraktet som en ren maskinpolitiker: kjedelig og grå som John Major, Gordon Brown eller David Cameron, eller falsk og grunn som Anthony Blair. Enten du er enig i dem eller ikke, ville det være enkelt å formulere et nokså sammenhengende sett av oppfatninger som hun trodde på, mens det å formulere en politisk filosofi for noen av de andre derimot ville være som å prøve å fange en sky med et sommerfuglnett.

En konsekvent politisk overbevisning eller doktrine fører imidlertid ikke nødvendigvis til konsekvent politisk praksis. Før hun ble statsminister, var Thatcher utdanningsminister i Edward Heaths katastrofale regjering. Tvunget til å foreta innsparinger i statens utdanningsbudsjett som hun var, besluttet hun å oppheve ordningen med gratis skolemelk for barn i alderen 7 til 11 år. Det ville ha vært lett å forsvare dette tiltaket på thatchersk vis: To ukers forsyning av melk ville tross alt ha kostet mindre enn én pakke sigaretter, og Thatcher mente bestemt at det var foreldrene, og ikke staten, som hadde det primære ansvaret for barnas ve og vel. Men episoden var en PR-tabbe, i alle fall blant den store delen av befolkningen (en størrelse Thatcher alltid var tilbøyelig til å undervurdere) som tvertimot mente at staten var, og burde være, vår alles kloke forelder. Noen lagde slagordet «Thatcher, Thatcher, milk snatcher!» (melkerøver), og det ble hengende fast ved henne. For mange satte det henne permanent i rollen som den onde stemoren, som heks til og med: en ubarmhjertig person som ondskapsfullt nektet de svake deres «rettigheter» til konkrete ytelser. I sine memoarer sa Thatcher at det hun lærte av denne episoden, var at hun ikke burde bruke så mye politisk kapital på en liten eller relativt ubetydelig sak, men det var ikke siste gangen hun gjorde denne feilen.

Mye verre var det at hun i sin tid som utdanningsminister fortsatte den forrige regjeringens angivelig egalitære politikk med å legge ned de statlig finansierte elitegymnasene kalt grammar schools, til fordel for de nye videregående skolene kalt comprehensive schools, hvor alle unge siden kom til å gå, uavhengig av evner. Grammar schools fantes i alle kretser, og valgte i sin tid ut de omlag ti prosent av barna som var mest begavede faglig (Thatcher hadde selv gått på en). Disse skolene holdt høy standard, og var nesten en garanti for suksess i livet for de fattige barna som gikk der. Thatcher spilte en meget viktig rolle ved ikke å gjøre motstand mot disse nedleggelsene, som var en sosial, kulturell og utdanningsmessig katastrofe: utdanningsmessig fordi de akademiske standardene falt raskt; sosial fordi grammar schools var de mest iøynefallende elitistiske institusjonene som var basert på evner snarere enn sosial utelukkelse, og hvis nedleggelse har bidratt til å gjøre et klassesamfunn om til et kastesamfunn; kulturell fordi nedleggelsen symboliserte et tap av troen på ideen om høyere og lavere kulturer, og sistnevnte kom snart til å beseire og drukne førstnevnte. Dette tapet av tro hadde både økonomiske og sosiale, eller sivilisatoriske, skadevirkninger, som ikke er så lette å beregne, men som likevel ble svært alvorlige med tiden. Det er vanskelig å tenke seg en mindre thatchersk politikk enn den som ble utøvd av Thatcher i hennes tid som utdanningsminister.

Hun ble valgt til statsminister på slutten av 1970-tallet, et dystert og ydmykende tiår for Storbritannia, da fagforeningene prøvde å beskytte det de anså som sin del av den økonomiske kaken, uten hensyn til de midler som kunne opprettholde eller øke kakens størrelse, og folk trodde at en langsom glidning ned i fattigdommen var uunngåelig. Da Thatcher kom til makten, var de offentlige tjenestene i ferd med å bryte sammen. Strømbrudd skjedde ofte i den industrielle revolusjonens hjemland.

Med stort mot kom Thatcher snart til å tvinge i senk de overmektige fagforeningene, som betraktet seg selv som en fjerde statsmakt: i teorien likeverdig, i praksis mektigere enn den lovgivende, utøvende og dømmende. Hun valgte konflikt fremfor enda en overgivelse, som hun med rette mente bare ville utsette oppgjørets ubehagelige time. Hun undergravde fagforeningenes makt ved å la ineffektive bransjer kollapse i sin helhet, hvilket skapte massearbeidsløshet. Dermed ble fagforeningene kuet, men problemet for samfunnet var at store områder av landet hadde vært helt avhengige økonomisk av denne nedlagte industrien, og ingen annen løsning ble noengang funnet enn langsiktige subsidier finansiert av den langt mer dynamiske servicesektoren av økonomien som Thatcher utvilsomt slapp løs. Dette forklarer hvorfor så mye av landet selv i oppgangstider ligner (økonomisk) på Sovjetunionen – med hentepizza. De pedagogiske reformene hun iverksatte i sin tid som utdanningsminister, ødela faktisk modellen for sosial mobilitet ved personlig innsats, som fremfor alt trengtes nettopp i de områdene hvor industrien var borte.

Utenrikspolitikken hennes var delvis vellykket. Hun gjorde ingenting for å stanse den europeiske monstertrucken med sine groteske firkanthjul, men hun spilte en viktig rolle i avslutningen av den kalde krigen, og hun var utvilsomt den største reformatoren i argentinsk historie, idet hun ødela militærets politiske innflytelse i landet for lang tid, om ikke for alltid. Ikke desto mindre er det lite sannsynlig at det dertillands vil bli satt opp mange statuer av henne i takknemlighet.

Hennes langsiktige innflytelse på sitt eget land ble langt mer tvetydig enn vanligvis antatt. Hos en stor del av befolkningen lyktes hun utvilsomt i å gjenopplive en forretningsånd som inntil hennes tid nesten var død, men lite endret seg i praksis der hvor det offentlige var involvert – og i så fall til det verre. Hun fant offentlig sektor ineffektiv, og hun forlot den ineffektiv og korrupt.

Skarpheten i hennes ordbruk mot staten kamuflerte det faktum at statens rolle under hennes regjeringstid forble like dominerende i millioner av menneskers liv som den noengang hadde vært før. De offentlige utgiftene ble kanskje redusert (midlertidig) som andel av BNP, men de økte i absolutt størrelse, fremfor alt på velferdens område. Thatcher trodde på forretningslivets lederstil som løsning på effektivitetsproblemene i offentlig sektor, men uten bunnlinjens disiplinerende virkning. Så selv om enkelte praksiser fra forretningslivet (for eksempel store privilegier for ledere, som bonuser osv.) var lett nok til å innføre, var det verre med den reelle effektiviteten. Målene regjeringen satte var i stor grad prosessuelle av natur, og der hvor byråkratiet får målene definert av en regjering, er uansett resultatet i sin alminnelighet organisert løgn (ironisk nok ignorerte Thatcher erfaringene fra Sovjetunionen, og ble litt av en leninist selv.) Faktisk innførte Thatcher, helt sikkert uforvarende, det regimet av legalisert korrupsjon som vi nå lever i, og som Blair utvidet med den gemene sluheten som var hans spesielle form for intelligens. Han så det som en mulighet til å skape en maktbase, en nomenklatura-lignende klasse som vil bli svært vanskelig å oppløse. Så takket være Thatchers tro på ledelsesideologien, finner den private plyndringen av statskassen nå sted på en skala som ikke har vært sett siden det attende århundre.

Hennes villfarelse bestod delvis i at hun unnlot å erkjenne at det britiske folket hadde endret karakter. Hun forestilte seg at britene fortsatt var som i førkrigstidens Grantham, den lille byen i Lincolnshire hvor hun ble født: ærlige, fornuftige, beskjedne, flittige, sparsommelige, dydige, pliktoppfyllende og patriotiske. Årene som var gått hadde imidlertid endret deres karakter. Britene, eller mange av dem, var nesten blitt det stikk motsatte av alle disse tingene. Og hun økte deres uærlighet ytterligere ved en liten reform som fordervet advokatyrket i samme grad som befolkningen: Hun gav advokater lov til å annonsere, noe de aldri hadde hatt lov til å gjøre før. Loven kveler i dag alt mulig, fra tanker og ytringer til politiarbeid og næringsvirksomhet.

Thatcher var skarp i tungen, men i praksis tilbakeholden der hvor det betydde mest. På den måten klarte hun hos mange å diskreditere de svært nødvendige reformene som aldri fant sted. Hennes minne, som er hatet av mange, står dermed i veien for reell forandring.

Likevel var hun utvilsomt en ruvende skikkelse. Personlig hun var langt mer sjarmerende enn de fleste ville ha trodd. Hvis retorikken hennes avstedkom et uforholdsmessig stort hat, klarte den i det minste å reise viktige spørsmål, og den vekket mange fra deres mentale slummer. For en stund gjenopprettet hun troen på at nedgangen ikke var uunngåelig. Men en av lærdommene av hennes liv er at en person i et demokrati ikke egenhendig kan forandre en nasjon, uansett hvor fremragende. I Storbritannia er vi bestemt tilbake ved utgangspunktet, med en offentlig sektor som forholdsmessig er større enn da hun kom til makten for 34 år siden.

 

Theodore Dalrymples artikkel What Hath Thatcher Wrought ble opprinnelig publisert hos Law and Liberty den 10. april 2013, og er gjengitt i norsk oversettelse med vennlig tillatelse.

Takk til signaturen Steinadler for å ha gjort oppmerksom på denne teksten.