Kommentar

Margaret Thatcher var en stor statsmann. Hvilket betyr at hun var en stor leder. De som innrømmer hennes betydning, for så å rakke ned på henne, sier indirekte at dagens Europa mangler lederskap.

Ikke minst norske kommentatorer utmerker seg med en systematisk negativ omtale.

Man kan bare sammenligne med panegyrikken over Hugo Chavez for å forstå at noe er alvorlig galt med meningsbærerne i Norge.

I avstandtakingen til Thatcher tar man samtidig avstand til noe ved seg selv og eget samfunn. Det er brønnpissing på et høyere nivå.

Lederskap vil ikke si godhet. Historien spør ikke så mye etter personens personlige moralske kvaliteter. Lederskap er noe annet. En evne til å fornemme historiens retning, en forening av verdier, prinsipper, sterk vilje og et politisk instinkt. Har man denne unike egenskapen kan man endre historiens gang.

Thatcher hadde denne evnen. Hun levde i et Storbritannia som var ved å gå i hundene. Labours statsminister Wilson hadde latt statssosialismen få frie hender, og britisk produktivitet hadde ikke hengt med. Etterfølgeren Edward Heath var ikke stort bedre. Det var fagforeningene som bestemte takten og tonen. Myndighetene bøyde seg. En streikeleder som Arthur Scargill kunne diktere nasjonen.

Historien har til overmål gitt Thatcher rett. Men norske kommentatorer fortsetter å fremstille henne som unødvendig brutal og hensynsløs. Man vil ikke ta inn over seg at situasjonen krevde at man satte hardt mot hardt. En historisk nødvendighet gjøres til en personlig mangel.

Det samme gjelder fremstillingen av Falklandskrigen som jingoistisk. At Thatchers resolutte opptreden sørget for at en junta falt som hadde drept rundt 30.000 mennesker, ti ganger flere enn Pinochet, er glemt.

Thatcher fikk slik gjennomslagskraft fordi hennes tid sammenfalt med Ronald Reagans tid i Det hvite hus. De to fant hverandre i overbevisningen om at Vesten ikke måtte gi etter for press og utpressing og ha en troverdig avskrekkingsevne. Sammen la de grunnlaget for at Sovjetunionen kollapset innenfra.

Vår egen tid

Omtalen av Thatcher blir vel så mye en kommentar til oss selv og vår egen elite.

I all klagesangen over liberalisme og privatisering, glemmer man at Thatcher, brøt med britisk snobberi og vested interests. Hun satte meritter som fremste kriterium: dyktighet skulle bestemme avansement og muligheter, ikke forbindelser eller de rette skoleslips.

De som klager over den brutale konkurransen forsvarer på en måte en sosialdemokratisk utgave av det britiske klassesamfunnnet, symbolisert ved gruvearbeidere og skoleslips. Ingen av delene er bærekraftig i en moderne verden. Man forsøker å bevare noe uten å tenke på prisen. I en globalisert verden blir kontoen fort tom. Andre stikker av med gevinsten.

Norge har noe næringsliv som er konkurransedyktig, men dette oppveis og trues av altfor mye middelmådighet i skole og medier og en oppblåst offentlig sektor. Motoren som skal sørge for korrigering mangler.

Euro-krisen

Thatcher ville innsett at den økonomiske krisen i Europa handler om manglende lederskap. EU-lederne sjangler videre til neste krise. I mens synker stadig større deler av befolkningen ned i et økonomisk morass det er vanskelig å komme opp av.

Hun var instrumentell i liberalisering av finanssektoren. Ville hun turt å innse dens runaway-egenskaper? Ville hun våget å angripe politikken som redder bankene, men lar folk synke? Denne politikken undergraver det europeiske prosjekt i rekordfart. Idealet om et EU som skulle overgå USA fordi det bygger på og prioriterer sosial rettferdighet er ved å gå down the drain. Systemet blir ødelagt innenfra.

Hva skjer den dagen det går opp for folk at de er blitt lurt? At EU har utviklet en kapitalisme med sikkerhetsnett for de store bankene, mens folk går nedenom? Det er Eskil Pedersens solidaritet i praksis.

Utøvende politikere har visse begrensninger i hvor mye de orker innse om konsekvensene av deres egen politikk. Store ledere har en følelse av hva som rører seg.

De har en rendevouz med destiny.

Terror

Filmen om Thatcher er ikke spesielt god. Men den har sine øyeblikk. Som da Airey Neave blir drept av Irish Nation Liberation Army i kjelleren til Underhuset i 1979. Neave overlevde Gestapo-fangenskap og var skyggeminister for Nord-Irland. Gerry Adams sto frem som kristen i en tv-serie i påsken. Uten at han angret hva de hadde gjort. Det vitnet om en mangel på respekt for ofrene, og egentlig også for påskens budskap. Denne vamle, klisne kristendommen fratar oss noe av kjernen i vår kultur.

Thatcher kompromisset aldri med terrorister. Da terrorister forskanset seg i den libyske ambassaden i London, sendte hun inn SAS. Det var etter at politikvinnen Yvonne Fletcher var blitt drept.

Hun ville sannsynligvis vist en mye fastere holdning mot terrorister enn etterfølgerne.

Hun opplevde terroren personlig på kroppen da IRA forsøkte å drepe henne under landsmøtet i Brighton. Dette budskapet er glemt og gjemt: IRA forsøkte å drepe den britiske statsministeren. Det var en krigserklæring.

Men norske medier vil bare snakke om Bobby Sands, slik NRKs morgensending idag snakket om TIPH-styrken i Hebron, på en måte som bare kan hisse til hat mot Israel.

Norske medier ligger så langt bort fra det Thatcher sto for som overhodet mulig, ikke rart hennes politikk ikke er forståelig, den kan kun demoniseres.

Men hun vil inspirere. Et Europa som står overfor problemer man må tilbake til tredveårene for å finne maken til, midt i all velstanden, kan gå tilbake og finne eksempler som inspirerer: Den største av dem er Winston Churchill, men også Thatcher representerte den spesielle angelsaksiske stahet som nordmenn innerst inne er i slekt med og beundrer.