tyrkia.iphone

Det sier litt om maktforholdene i dagens verden at når de militære forsøker å velte en president som oppfører seg autokratisk og bryter demokratiske spilleregler i hopetall, så stiller vestlige ledere seg på autokratens side, til tross for at denne gjentatte ganger har vist at han ikke bryr seg om vestlige interesser.

På rekke og rad sto de frem og støttet Recep Tayyip Erdogan i natt: Barack Obama og John Kerry, Angela Merkel, Donald Tusk, Jens Stoltenberg og Hillary Clinton.

De formulerte støtten som “respekt for demokratiske myndigheter”, men problemet er at Erdogan selv ikke respekterer disse spillereglene. Han har tatt Tyrkia i en islamistisk retning og slått inn på en nasjonalistisk, autoritær kurs som splitter befolkningen. Selv aviser som New York Times har den siste tiden hatt reportasjer fra Tyrkia hvor befolkningen uttrykker at ting ikke kan fortsette, at noe vil måtte skje.

Kuppet skjedde. Men er nå slått ned. De som snakker om demokratiske spilleregler: Hva slags behandling kommer kuppmakerne til å få? Det er arrestert 754 soldater.

Det sies på BBC at han må vise at han kan forene nasjonen. På hvilket tidspunkt har Erdogan vist at han ønsker det? Hans politikk og stil har de senere år vært stadig mer aggresiv. Alle som motsier ham blir hans fiende og behandles deretter. Det er som vestlige medier og ledere har glemt dette og dilter etter.

ANNONSE

Tyrkia er medlem av NATO, men har de senere år oppført seg som det ikke er det. Det gjelder både innenrikspolitisk – med manglende respekt for menneskerettigheter – og i utenrikspolitikken. Tyrkia har sett kurdiske YPG-milits som en større fare enn IS, til tross for at det er YPG som mest effektivt har bekjempet IS.

Tyrkia har forsøkt å stikke kjepper i hjulene for kurderne. Det så vi tydeligst da IS holdt på å smadre Kobane. Kurderne forblødde og tyrkiske sikkerhetsstyrker foretok seg ingenting. Hvis Tyrkia hadde vært et aktivt medlem av kampen mot IS ville ikke IS hatt samme manøvreringsrom. Da en tyrkisk avis avslørte at tyrkisk etterretning transporterte våpen til IS, ble de arrestert og stilt for retten. Dette er Erdogan i et nøtteskall: Hensynsløshet, total mangel på respekt for pressefrihet og en tro på egen vurderingsevne som gjør at han ser nytten av å bruke IS for det han tror er Tyrkias interesser. Det har gått så langt den at IS har fått operere på tyrkisk territorium. Alle de tusenvis av frivillige som har flokket til IS, ville ikke kommet seg til Syria hvis Erdogan hadde sagt nei.

Det er derfor en direkte forbindelse mellom Europas sikkerhetsproblem i dag og Erdogans politikk. Han har bidratt til at Syria er blitt utklekkingslaboratorium for en ny form for jihadisme som truer hele Midtøsten og Europa. Erdogan har heller ikke nølt med å bruke flyktningene som brekkstang mot Europa, for å fremtvinge innrømmelser – penger og visumfrihet og mulig EU-medlemskap, og enda dystrere: Med et ønske om å svekke Europa. Erdogan ser seg selv som en ny sultan. Kanskje han tror han skal bli lederen som inntar både Wien og Berlin?

Erdogan er samme type leder som Putin: Han ser politikk som et null-sum-spill. Den enes brød er den andres død. Dette burde vært tydelig for lenge siden. Likevel later EU og NATO som om Erdogans Tyrkia er en medspiller.

Det er en manglende vilje i Vesten til å se terroren for hva den er: Enten det er Nice eller Atatürk-flyplassen i Istanbul, hvor kaukasiske selvmordsbombere slo til – Vesten vil ikke forstå dybden og rekkevidden. Erdogan har nedkalt terroren over Tyrkia, og Europa orker ikke innse at det har gjort det samme.

Hvis Europa velger å slå sine pjalter sammen med Erdogan vil det begi seg ut på en seilas med ukjent ankomststed.

Mediene er blitt kolportører av illusjoner om at Europa har kontroll og vet best.

Angela Merkel demonstrerte Europas svakhet da hun dro til det nye 1 milliard dollar-palasset i Ankara og tagg Erdogan om å stanse menneskestrømmen. Vestlige medier tror det er Merkel som er den overlegne. Det er det ikke. Når en tysk standup-komiker driver gjøn med Erdogan rykker Merkel ut og sier sangen var “bevisst sårende” og komikeren, Jan Böhmermann, havner for retten. Slik er det nye Europa: med islam og islamismen følger nye spilleregler.

Da Egypts militære veltet det muslimske Brorskap sommeren 2013 var Vesten avventende. Demonstrasjonen mot president Morsi kan ha vært den største i verdenshistorien.

Det er tre år siden. På denne tiden er Vesten blitt sterkt svekket. Vesten velger å stille seg bak en president som har destabilisert ikke bare Europa, men også eget land.

Den furen vestlig establishment har gravd seg ned i er så dyp at medier og politiske ledere ikke klarer annet enn å støtte Erdogan. Glemt er alle rettssakene, glemt er utrenskningen av militæret i skueprosesser, kjent som Sledgehammer, hvor hundrevis av militære ble dømt til lange fengselstraffer. Glemt er den brutale undertrykkelsen av demonstrasjonene i Ghezi-parken i Istanbul for to år siden. Glemt er bombene mot det kurdiske HDP-partiet i forrige valgkamp. Da resultatet gikk imot Erdogan foreslo han å oppheve den parlamentariske immuniteten til de kurdiske representantene.

Glemt er krigen mot kurdiske byer i øst, hvor bildene minnet om Syria. Glemt er de mange hundre retttsakene som er reist mot personer som Erdogan mener har fornærmet ham. Glemt er over 30 journalister i fengsel.

Og ikke minst: Glemt er alle selvmordsaksjoner og bomber som det siste året har destabilisert Tyrkia. Det er som om Vesten ikke lenger har fornuften i behold.

Når BBC Weekend snakker Tyrkia så snakker dem vestlige representanter ut fra ønsketenkning. Verst er FN-representanten Michael Keating som nettopp var i Tyrkia og sier han der møtte flotte mennesker som var overbevist om at Tyrkia ville “pull through”. Erdogans folk.

Den eneste som har bakkekontakt er en tyrkisk forsker, Fahdi. Det er symptomatisk nok utdannede mennesker fra Midtøsten som har jobber ved vestlige institusjoner som har bevart en civic spirit og faglig integritet.

Fahdi sier at kuppforsøket demonstrerer at Erdogans autoritet er sterkt svekket. Han sier det viser at kaoset i Midtøsten har nådd NATO-landet Tyrkia. Langt fra å vise styrke, er kuppforsøket et tegn på at Tyrkia fragmenterer.

Men Vesten velger å tro på den sterke leder, på en islamistisk leder, som nylig nektet tyske parlamentarikere adgang til å besøke tyske tropper på Incerlik-basen fordi Forbundsdagen hadde våget å kalle folkemordet på armenere for nettopp det: folkemord.

Dette er den mannen Vesten tror skal redde Tyrkia og Vesten.

Hvis Vesten tror at det mislykkede kuppforsøket betyr en seier for demokratiet tar de sørgelig feil.

tyrkia.iphone

Symbolet på vestlig understøttelse av Erdogan. CNN Türk slapp ham til via Iphones Facetime. Erdogan som ikke har nølt med å stenge sosiale medier, ble muligens reddet av Apple og CNN. Erdogans makt hang i en tråd. At han fikk rettet en apell til tilhengerne om å begi seg ut på gaten, var av stor betydning. De militære var nemlig ikke forberedt på å skyte på sivile. Det har Erdogan ingen skrupler med.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629