image

Etter det operetteliknende statskuppet i Tyrkia hvor utenverdenens første reaksjon var at dette kunne president Erdoğan godt ha gjennomført på egen hånd for å befeste sin makt, kan vi slå fast at det tyrkiske regimet ikke bare har innført et folkevalgt diktatur (det har skjedd før i historien), men at Erdoğan-regimet også har kommet styrket ut av striden om det politiske og militære hegemoniet i Midtøsten.  Tyrkia har dessuten tatt grep om et alvorlig svekket Europa, – et grep som i sin virkning ikke er så ulikt et politisk kvelertak.

Erdoğan har i lang tid truet Europa.  Strømmen av flyktninger til de greske øyene kunne ikke ha skjedd uten tyrkiske myndigheters medvirkning.  EU fikk i februar et krav fra den tyrkiske regjering om seks milliarder euro over to år for å ta tilbake flyktninger de har sendt til Hellas og i stedet sende et tilsvarende antall kvoteflyktninger til Europa.  De hardt pressede EU-lederne godtok denne utpressingen. 

Realiteten i situasjonen er at maktbalansen i området er endret.  Europa er på retrett overfor et stadig mer kravstort Tyrkia hvor tegnene i flere år har vært mer enn tydelige på at det regjerende islamistpartiet til president Erdoğan har til hensikt å gjenreise landets politiske storhet fra det ottomanske imperiets glansdager. 

ANNONSE

Erdoğan legger ikke skjul på sin hensikt selv om vestlige medier og politikere fortier den.  Allerede for et år siden, under hans feiring av 562-årsdagen for erobringen og ødeleggelsen av den kristne hovedstaden Konstantinopel, oppfordret han til islamsk erobring av Europa gjennom innvandring og erklærte at ”denne erobringen vil ha mot, fasthet og skarpsinn nok til å trosse hele verden …”  Under årets feiring av ødeleggelsen av Konstantinopel kritiserte Erdoğan vestmaktenes nærvær i Syria.  Disse feiringene har en særskilt symbolsk brodd mot Europa.

Tyrkias endrede rolle i Midtøsten og den åpenbart fiendtlige holdning den nå eneveldige president Erdoğan åpent legger for dagen overfor Vesten, har skapt en helt ny strategisk og geopolitisk situasjon i regionen, – et forhold som Vestens ledere ennå ikke har våget å ta inn over seg.  Men både for USA, Europa, NATO og Israel bør de dramatiske endringene som nå finner sted i Tyrkia måtte få konsekvenser for holdningene til og samarbeidet med landets myndigheter.

For Israel er maktbalansen i Midtøsten og forholdet til dominerende land som Tyrkia ikke bare et spørsmål om politiske preferanser, – det er et forhold som også berører landets eksistensielle situasjon.  I likhet med forholdet til Iran, Egypt og Jordan, berører forholdet til Tyrkia Israels sikkerhet på en direkte måte. 

For Israel har det som nå skjer i Tyrkia først og fremst betydning fordi det endrer Tyrkias forhold til USA og Europa.  Europa, og spesielt EU, har gjennom mange år vist at når det oppstår et problem i forhold til landene i Midtøsten, har fristelsen alltid vært stor til å sette søkelys på Israel og å hevde at det er den arabisk-israelske konflikt som er opphav til problemene i Midtøsten, til tross for at dette åpenbart ikke stemmer.  Helt siden oljekrisen i 1973 har denne tendensen til å ofre Israel til fordel for arabisk gunst vært fremtredende.  Også i norsk Midtøsten-politikk har vi sett denne adferden, ikke minst i kjølvannet av Oslo-prosessen.  Igjen er denne tendensen synlig.

Tyrkias nye rolle i Midtøsten og presset mot EU, som hittil har vært skeptisk til tyrkisk medlemskap og kravene om visumfrihet for tyrkiske borgere i Europa, vil lett kunne få som konsekvens at EU enda en gang prøver å selge Israel i bytte mot lettelser i forholdet til Tyrkia.  Når lederne i EU står frem og sier at det ikke kan bli aktuelt med tyrkisk medlemskap i nær fremtid, men at man opprettholder forhandlingsprosessen, kan det blant tyrkere neppe tolkes på annen måte enn at maktbruken overfor EU virker: Medlemskap er fremdeles mulig.

Like forut for det tyrkiske kuppet inngikk Israel en såkalt forsoningsavtale med Tyrkia for å rette opp igjen det dårlige forholdet som oppstod etter bordingen av den tyrkiske blokadebryteren Mavi Marmara i 2010.  Mange i Israel var imot denne avtalen, inkludert familier til israelske terrorofre.  Vi vet ikke hva som ligger bak denne bemerkelsesverdige avtalen som belønner terrorister og deres familier, men et punkt som er fremhevet ved flere anledninger er at Tyrkia omsider fjernet sin innsigelse mot å la Israel få åpne et nærmere samarbeid med NATO. 

Reaksjonene fra både Hellas og Kypros tyder på at man der er bekymret for Tyrkias økende maktutfoldelse i området.  Også i det kurdiske området er man bekymret over en mulig tilnærming mellom Israel og Tyrkia.  Bekymringen blant Israels regionale venner er blitt desto mer forståelig når vi nå ser Tyrkia utvikle seg raskt i mer autoritær retning.  Denne utviklingen kan styrke Tyrkias maktposisjon i regionen på kort sikt, men de langsiktige konsekvensene peker snarere mot langvarige og tiltagende nabokonflikter, noe som Israel neppe kan ha interesse av å være innblandet i.

Fremdeles kan vi ikke med sikkerhet slå fast hvem som stod bak det underlige kuppforsøket i Tyrkia.  Det er vanskelig å tro på at den mektige tyrkiske arméen, som har lang tradisjon og erfaring både med statskupp og maktovertagelse, var involvert i et såpass useriøst forsøk. 

Erdoğans reaksjon på kuppet vitner om at mye av det som skjedde under motkuppet var planlagt og innøvd lang tid i forveien.  På rekordtid ble 50.000-70.000 mennesker arrestert eller avsatt fra sine offentlige stillinger.  Titusentalls dommere, lærere, journalister, generaler og andre tjenestemenn ble fjernet etter oppsatte lister som må ha foreligget lenge.  Universiteter, skoler, institusjoner, nyhetskanaler og militærbaser ble stengt i en imponerende velorganisert aksjon.  Ingen bør tro at dette var en spontan reaksjon på et uventet kuppforsøk.

Erdoğans utrenskninger og omorganisering av den tyrkiske hæren til en lojal milits for regimet har pågått i mange år.  I likhet med alle de øvrige despotene i den islamske verden har også han nå fått sin lojale ”revolusjonsgarde” væpnet av NATO, og denne utviklingen støttes nærmest ukritisk av Vestens ledere og forties i Vestens medier. 

Det er knapt noen vestlig journalist som rapporterer om Tyrkias overgrep mot kurdere.  Kurderne har alltid betalt en høy pris mens Vesten tier og fremdeles insisterer på at Tyrkia er et demokratisk land.  Men Vesten burde huske at også europeiske despoter har befestet sin makt gjennom demokratiske valg og ”riksdagsbranner.”

Reaksjonene fra Europa, NATO og Europarådet var som ventet uhyre forsiktige eller bent frem positive til det nye despotiet i Tyrkia.  Vesten med EU og NATO har inngått et forbund med Tyrkia som ingen har evne eller styrke til å stå imot.  Ved å støtte de tyrkiske islamistene uten å forstå at de arbeider for helt andre interesser enn europeisk demokrati, har vi satt oss i en situasjon hvor det nå er en tyrkisk diktator som setter vilkår for fred og velstand i Europa.

Vi kan ikke forutsi Europas fremtid, men vi håper at i hvert fall Israel leser kartet grundig og forbereder seg på hva den syke mann i EU kan finne på under den målbevisste president Erdoğans innflytelse.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629