Gjesteskribent

Den islamske verden står igjen i brann.  Det er som en vulkan som har fått sitt tusenårsutbrudd.  I den islamske verden foregår ikke krigen langs klare fronter.  Den er et kaos av drap og lemlestelse som pågår på mange plan samtidig: Stamme mot stamme, klan mot klan, sjia mot sunni, diktator mot diktator.  Ofre for dem alle er minoritetsgruppene i området, – kristne, kurdere, yezidier, berbere, jøder og andre urfolk som blir salderingsposter i denne uhyggelige blodorgien som med mellomrom finner sted blant muslimene. Over alt i den islamske verden foregår disse krigene med en bestialsk brutalitet som vi trodde menneskeheten hadde kvittet seg med for 1000 år siden.

På det lokale plan ser denne islamske krigsmosaikken ikke så annerledes enn det som fortsatt foregår i Afghanistan hvor til og med Norge har ofret soldaters liv.  Vi ser den samme brutalitet og meningsløshet og opplever den samme uforstand fra vestmaktene som tror at de med opplæring og nye forsyninger av moderne våpen kan endre de stridendes atferd.  Nå er det irakerne som tilgodeses med opplæring og våpen som de bruker til å bekjempe hverandre slik de alltid har gjort.

På et mer overordnet plan pågår det kamp i Midtøsten om et regionalt hegemoni hvor hovedaktørene er Tyrkia, Iran og Saudi Arabia.  Disse tre maktene anser seg for å ha en religiøst begrunnet plikt til å legge hele regionen inn under sin egen variant av den eneste rette islam.  Deres viktigste felles interesse er oppgaven med å utslette Israel og jødedommen fra jordens overflate for derved å kunne utbre fredens, toleransens og kjærlighetens religion til alle verdens hjørner.

Mens de militante muslimene i Midtøsten er opptatte med å nedkjempe hverandre, benytter mange millioner av de øvrige innbyggerne anledningen til å forflytte seg til Europa hvor de kan overleve mens striden pågår i deres hjemland.  Med seg til Europa tar de sin religion og kultur med barnebruder og polygami og slaver som en arabisk storfamilie og klan normalt består av.  I møtet med Norge oppstår det derfor konflikter som det norske samfunn ikke er forberedt på å takle.  Resultatet blir at vi tvinges til å akseptere arabisk kultur innenfor våre grenser fordi vår egen europeiske kultur som er basert på jødisk-kristen etikk, ikke har forutsett at invasjon kan skje med andre enn militære midler og derfor fremstår som forsvarsløs overfor en fiende som vil ”erobre Europa uten å løsne et skudd,” slik oberst Gaddafi uttrykte det.

I mellomtiden har Tyrkia oppdaget at flyktningestrømmen til Europa er god business for landet og langt oppveier tapet av eksport av tomater til Russland.   Taktikken med å ødelegge gresk og europeisk økonomi ved å drive hundretusener av syriske og andre flyktninger over til Europa (hvor utallige druknet på veien), ble nylig belønnet med en årlig bevilgning fra EU på 28 milliarder kroner og et løfte om at EU forplikter seg til å ta imot ytterligere 500.000 flyktninger direkte fra Tyrkia.

Med god tilgang på billig olje som ISIL har stjålet fra Syria og Irak har situasjonen skapt en euforisk tilstand hos familien Erdoğan som har tatt kontroll over Tyrkias energimarked og -myndighet.  Drømmen om å gjenreise Det ottomanske imperiets storhet i Midtøsten og det østlige Middelhavsområdet syntes nå å kunne virkeliggjøres for den ambisiøse islamisten Erdoğan.  Men hans håp om å kunne fylle det politiske tomrommet etter sammenbruddet i den arabiske verden og USAs tilbaketrekning fra Midtøsten, tok ikke høyde for at Russland har egne behov å ivareta i Midtøsten, og at Russland i dag har en ledelse som i motsetning til det vi ser i vestlige land, kompromissløst tar vare på landets interesser.

Denne komplekse regionale krigen som utkjempes på flere nivåer, foregår tett ved Israels grenser og stiller derfor staten Israel overfor skjebnetunge avgjørelser.  Etter at de tyrkiske imperialistene mistet sin makt i Midtøsten og vestmaktene dannet sine egne allianser basert på oljehandel med lokale stammehøvdinger, har det jødiske folk og Israel aldri helt kunnet stole hverken på USA, Storbritannia, Frankrike, Russland eller Europa for øvrig.  Disse aktørene var der for å ivareta sine egne interesser, og Israel hadde lite å tilby dem.  Etter 80 års dominerende nærvær gir USA nå frivillig fra seg sin lederrolle i området, og Russland er i ferd med å fylle vakuumet med en imponerende rask manøver.

Dette er den nye geopolitiske realitet som Israel nå forholder seg til.  Fordelen Israel kan nyte godt av er at man i tide forutså endringene og lot være å gå i den strategiske fellen som Europa og Norge ble offer for da de på tynt emosjonelt grunnlag valgte å innta en fiendtlig holdning til russernes ivaretakelse av livsviktige strategiske forsvarsinteresser på sin militære sydflanke og ved anneksjon sikret sine århundregamle baser på Krim.  For Russland er dette bare et nytt kapittel i en eldgammel kamp for å beskytte sitt moderland mot inntrengere, noe de ikke ber Vesten om unnskyldning for.

Israel er ikke alene om å være utsatt for arabisk terror.  Akkurat nå er både Europa og USA under hyppige angrep selv om det ennå er vanskelig for amerikanske myndigheter og medier å innrømme hva som foregår.  Israelernes vern mot terror er langt bedre utbygd en Vestens, noe som fører til at konsekvensene av terrorangrep i Israel har vært langt mindre selv om angrepene er hyppigere.  Israels største utfordring er å forholde seg til den stadige forandringen av maktkonstellasjoner i nabolandene i Midtøsten, der USA er i ferd med å trekke seg ut mens Russland raskt fyller det militære og politiske tomrommet USA etterlater seg.

Den profesjonelle geopolitiske forståelsen russerne utviser i Midtøsten står i sterk kontrast til Obama-administrasjonens svakhet.  Man forlater ikke uten konsekvenser en strategisk nøkkelposisjon som USA har betalt høyt for å beholde siden 1932.  Kontroll over olje- og gassfeltene i Midtøsten har gitt kontroll over verdens energimarked og dermed over en sentral del av verdenspolitikken.  Det er et problem for Israel at USAs ledelse ikke lenger ser ut til å forstå eller ta hensyn til slike forhold.  I hele Midtøsten får USAs gamle allierte og venner en stadig sterkere følelse av å ha blitt latt i stikken etter at regionen er ødelagt av kriger som USA initierte.

Men russernes opptreden i Midtøsten hverken begynner eller slutter med Syria.  Kontroll over Irak bidrar også til kontroll over oljemarkedet.  En iransk-syrisk-irakisk-russisk koalisjon kan derfor på sikt bli en faktor i verdenspolitikken som Vesten må forholde seg til.  Derfor kan hverken Israel eller den sunnimuslimske verden ta risikoen ved å stole på USA som ”verdenspoliti.”  Dette er en viktig del av forklaringen på at Israel har arbeidet systematisk i en årrekke med å bygge gode relasjoner til land som Russland, India og Kina.

De som trodde at Russlands dager på den internasjonale arena var talte, tok grundig feil.  Russlands håndfaste opptreden i krigen mot ISIL og Putins avsløring av NATO-landet Tyrkias dobbeltrolle i denne krigen, har fullstendig endret opinionens oppfatning av russisk politikk.  Problemet vårt er at vår egen politiske ledelse og ledelsen i NATO ikke synes å forstå utviklingen.  Det kan på sikt komme til å koste dyrt.

Russland kommer til å gjennomføre sine hensikter med å eliminere ISIL og andre terrorgrupper fra Syria uten å bøye seg hverken for NATO, Tyrkia eller USA som fremstår som politisk svekket.  Tyrkia, som under den kalde krigen representerte et strategisk verdifullt område for NATO, er i dag i ferd med å bli en voksende belastning.  For Israels vedkommende fremstår Russlands inntreden på denne arenaen som en forsikring mot tyrkisk eventyrpolitikk og ytterligere islamistisk innflytelse i regionen.  Russland har definitivt overtatt USAs rolle som internasjonalt stabiliserende aktør.  En slik endring vil også Norge være tjent med dersom våre ledere evner å forstå hva som har skjedd.

 

 

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også