Den aserbajdsjanske hæren feirer seieren over Armenia med en parade i Baku 10. desember. Foto:AP/NTB

Vi har flere ganger pekt på en utvikling som er i emning i Tyrkia. Under president Erdoğans ledelse har landet gjort en krapp sving bort fra Atatürks moderniserte og sekulære stat og over i noe som nøkternt vurdert fortoner seg som et forsøk på å vende tilbake til Det osmanske imperiets storhetsdager.  Det tyrkiske regimet er historisk et resultat av invasjoner og okkupasjon av Det bysantinske riket fra krigerske folkestammer fra Sentral-Asia på 1200-tallet.  Den gamle kristne hovedstaden, Konstantinopel, ble nedkjempet, erobret og ødelagt i 1453. Senere ekspanderte de tyrkiske arméene over store deler av Europa og Midtøsten. Det tyrkiske imperiet ble ikke endelig slått tilbake til Lilleasia før i det 20. århundret.

Vesten hadde en forhåpning om at Tyrkia skulle følge opp sekulariseringen og bli en moderne og demokratisk stat som hadde lagt drømmen om det islamske kalifatet og imperiet bak seg. Men det vi nå observerer, går en annen vei.  Tyrkia har de senere år gjennomgått en radikal forvandling med stadig mer iøynefallende fokus på Det osmanske imperiets storhetstid. I det ytre gir dette seg til kjenne i store og prangende årlige markeringer av historiske merkedager, så som minnet om beleiringen, erobringen, islamiseringen og ødeleggelsen av Konstantinopel.

Re-islamiseringen av Tyrkia skjer ikke bare med symbolske midler. Det operette-liknende «statskuppet» som fant sted i Tyrkia for fire år siden, hadde noe til felles med Riksdagsbrannen i Berlin i 1933 og Krystallnatten i 1938: Det ga et påskudd til svært omfattende utrenskninger av hundretusener i offentlig forvaltning, i militærvesenet, mediene, akademia og skoleverket. På samme måte som i Tyskland skjedde det en ideologisk/religiøs ensretting som landet knapt hadde opplevd siden det islamske kalifatets dager. Den sivile samfunnsstrukturen ble slått i stykker og erstattet med et «lojalt» apparat som besørger at «den nye tid» gjennomføres over alt i samfunnet og all motstand etter hvert nedkjempes.

Et av de kortsiktige, men helt nødvendige målene til det tyrkiske regimet om de skal lykkes, er å nedkjempe den kurdiske opposisjonen i landet. For å få kontroll over kurderne, har den tyrkiske arméen gått inn i det krigsherjede Syria, hvor det kurdiske sivilsamfunnet i grenseområdene systematisk ødelegges. Dette er et av Erdoğans tiltak for å få kontroll over den kurdiske befolkningen også i sitt eget land.

Det kurdiske folk var blant de nasjoner som ble forespeilet nasjonal selvstendighet etter den første verdenskrig, men som de allierte stormaktene sviktet. Kurderne lever i dag, foruten i Tyrkia, også i Iran, Irak og i Syria. I Irak og i noen grad i det kaotiske Syria har de stor grad av selvstyre. Deres nærvær og kampvilje utgjør en betydelig utfordring for Erdoğan. Det kurdiske folks selvstendighetskamp har dessuten klar støtte fra israelsk side.

På samme måte som sine europeiske forgjengere på 1900-tallet, nyter Erdoğan godt av vestlig ettergivenhetspolitikk. Hans militære invasjon i Syria fikk ingen politiske konsekvenser. Det gjorde heller ikke hans engasjement på Aserbajdsjans side i krigen mot Armenia nylig. At han sendte syriske opprørskrigere dit for å kjempe mot de kristne armenerne på hans vegne, ble knapt nevnt i vestlige medier. Det hele minner ikke så rent lite om München i 1938.

 I likhet med sine europeiske forgjengere har også president Erdoğan et tydelig fiendeforhold til jødene, og især til deres nasjonalstat, Israel. Han kommer ofte med henvisninger til Jerusalem. Disse utsagnene har tiltatt markant i selvsikker aggressivitet i det siste. I en tale til det tyrkiske parlamentet i oktober betegnet han Israels hovedstad Jerusalem som «vår by.»  Med henvisning til at det osmanske imperiet okkuperte Israels land i 400 år mener han å ha krav på byen. At Tyrkia, etter å ha tapt verdenskrigen, ga avkall på sine okkuperte områder i Midtøsten i traktatene i Sèvres og Lausanne, teller ikke for en leder som arbeider for å gjenopprette imperiets makt og storhet.

I september ga tyrkiske myndigheter et annet sterkt signal ved å publisere en sterkt sjåvinistisk propagandavideo hvor tyrkiske NATO-soldater ble blandet inn i en militaristisk fremstilling av osmanske krigere som erobret både Midtøsten og deler av Europa.  Filmen etterlot ingen tvil om at det var et nytt politisk og religiøst hegemoni som er det tyrkiske regimets mål.

Erdoğans budskap til jødene mens de feiret høytiden Hanukkah i desember, var en trussel om å innta Tel Aviv, noe tyrkerne mener de kan klare på 48 timer. Jødene feirer hvert år Hanukkah for å minnes gjeninnvielsen av Tempelet i Jerusalem etter at europeerne hadde svinet det til under den første europeiske okkupasjonen av Landet Israel. Erdoğan sier nå at han vil ødelegge Israel og «frigjøre Al-Aqsa». Han bruker mediene aktivt til å formidle en ekstremt anti-sionistisk retorikk og spiller på tradisjonelt islamsk jødehat. Det kan være at noe av dette skjer i bitterhet over at den arabiske verden er i ferd med å endre sin holdning til Israel, men det blir ikke mindre alvorlig av den grunn.

Men er denne atferden, når vi ser den i sammenheng med hva han ellers har prestert å si og gjøre i senere tid, noe vi kan overse som en overspent diktators overdrivelser? Eller bør vi ha tatt lærdom av hva som skjedde for vel 80 år siden i Europa, hvor en annen overspent diktator med stor militærmakt snakket på samme måten? Vi skulle ønske at vi kunne få høre fra vår politiske ledelse noe annet om dette enn at vi har «fred for vår tid».

 

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

 

 

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂