Gjesteskribent

Syria har vist en nådeløs krig som Europa ikke klarer å fatte, til tross for at det har invitert hundretusener av syrere inn. Bildet er fra opprørsdelen i Aleppo. Foto: Abdalrhman Ismail/Reuters/Scanpix

Markeringen av at det i år er 100 år siden fredsforhandlingene i Paris som endte med Versailles-freden etter den første verdenskrig, skjer underlig nok i lys av det faktum at det gjennom historien knapt har vært et århundre med så lite fred i verden.

Det Midtøsten-kartet vi i dag kjenner, ble også tegnet under disse fredsforhandlingene.  I utgangspunktet var det meningen, særlig fra USAs side, at de mange nasjonene som gjennom 400 år hadde vært undertrykt under den tyrkisk-osmanske imperialismen og dens islamske kalifat, skulle få sin selvstendighet garantert av det internasjonale samfunn, representert ved det nyopprettede Folkeforbundet (FNs forløper).  Det lyktes bare så måtelig.  Store nasjoner som kurderne, berberne og kopterne forble knuget under sine lokale islamske herskere, noe de fremdeles er.

Den jødiske nasjon fikk imidlertid gjenopprettet sin nasjonalstat etter europeisk, demokratisk mønster i store deler av sitt opprinnelige hjemland, og ble etter hvert uavhengig sammen med nyopprettede arabiske stater som Irak, Syria, Libanon og Jordan.  Midtøsten-kartet ble imidlertid sterkt preget av stormaktenes ivaretakelse av sine egne oversjøiske interesser, noe som også her førte til at grenser ble streket opp på kartet med linjal, på kryss og tvers gjennom landskaper hvor folkestammer og kulturer hadde levd og utviklet seg gjennom årtusener.

Det måtte føre til konflikt og uro når kolonimaktene ut fra egne interesser innsatte regimer og herskere som fullstendig manglet tilhørighet hos de befolkningene de ble erklært «konger» over, og hvor de ikke tilhørte lokale klaner og stammer.  Ikke noe sted i Midtøsten utenom Israel, forelå det et lokalt kulturgrunnlag for å etablere en statsform av europeisk type, slik stormaktene gjorde i de arabiske stammeområdene.  Bare i Hijaz på den arabiske halvøya fikk man, etter en lang og blodig stammekrig, opprettet en mer levedyktig arabisk statsdannelse, Saudi-Arabia, i henhold til lokal skikk og kultur.  Den har overlevd til nå uten omfattende opprør og borgerkrig.

Kampen om makt og hegemoni i Midtøsten det siste århundret har bare tiltatt, og har det seneste tiåret med rikelig tilgang på vestlige våpen, betalt med oljeleveranser, antatt grusomme former og dimensjoner med etnisk rensing og folkemord som ingredienser.  Dersom den regionale krigen i løpet av de nærmeste årene skulle ebbe ut, tror vi det bare vil skyldes midlertidig utmattelse og mangel på ressurser.  Det er ingenting som tyder på at de mange feilgrepene som ble gjort da kolonimaktene tegnet Midtøsten-kartet vil bli rettet opp i overskuelig fremtid.

 Vestens forståelse av Midtøsten er fanget inn i en europeisk tankegang som skriver seg tilbake til Freden i Westfalen i 1648, da idéen om det internasjonale samfunn av suverene stater ble unnfanget og kodifisert i det vi i dag benevner som «Folkeretten.»  Ingenting kunne vel være fjernere fra tradisjonell arabisk tankegang hvor samfunnet og verden er organisert i familier, klaner og stammer som kjemper om hegemoni, enn den europeiske folkeretten.  Den arabiske verden lever i realiteten fremdeles i det som historikere kaller en «førstatlig» tilstand hvor lokale høvdinger skaper lov og rett gjennom fordelaktige allianser, ekteskap og avtaler med sine naboer, slik de alltid har gjort.  Her øyner vi den kulturelle forskjellen som gjør at «øst er øst og vest er vest, og aldri skal de to møtes,» slik Rudyard Kipling formulerte det.

Et avvik fra dette mønsteret finner vi i den islamske republikken Iran, som har en lang tradisjon for etnisk nasjonalt samhold under et sentralt regime.  I dag ledes dette regimet av det sjia-muslimske presteskapet, ayatollaene, som kontrollerer befolkningen som i en politistat, under streng fortolkning og praktisering av islamsk sharia-lov.  Et av ayatollaenes virkemidler i den nasjonale mobiliseringen om regimet er å skape et mest mulig forstørret og forvrengt fiendebilde av den jødiske staten, Israel, som et fremmedlegeme i den islamske verden og som sammen med USA er en stor fare for verdensfreden.

Med store deler av den islamske verden i opprør og krigstilstand, og med en voksende indre misnøye med ayatollaenes regime og politikk, har behovet for å avlede oppmerksomheten mot Israel som en påstått felles-islamsk fiende vokst.  I likhet med Nord-Korea bruker Iran så store ressurser på militær oppbygging, våpenutvikling og militære aktiviteter i nabolandene, at befolkningen i store deler av landet lider nød.  Det iranske regimet anses nå av stadig flere analytikere for å ha presset seg selv så langt med sin agitasjon og militære støtte til Hizbollah, at utviklingen er ugjenkallelig, og faren for en åpen krig mot Israel derfor kan være uomgjengelig og endog nært forestående.

Blant tegnene på denne utviklingen er den tiltakende aktiviteten med stadig mer avanserte våpenleveranser til deres stedfortredere i regionen som Hizbollah i Libanon, Hamas på Gazastripen og Houti-militsen i Jemen.  Dette følges opp med en markert skjerping av den anti-israelske retorikken både fra Teheran og fra deres allierte.  Israel har imidlertid beholdt den strategiske fordelen det er å ha sine folk på innsiden av fiendens regimer.

Israel har i lang tid forberedt seg på en flerfrontskrig med Iran.  Den innledende fasen til denne krigen har allerede vært i gang en stund.  De siste ukene har utenlandske medier rapportert om stadig flere alvorlige hendelser hvor Israels flyvåpen har tatt ut iranske våpenforsendelser til Hizbollah, noen så langt unna som i den landbroen Iran har etablert for formålet gjennom Irak til Syria.  Iranske våpendepoter og støttepunkter i Syria og andre steder har vært bombet, og de siste dagene rapporteres det om både iransk og israelsk dronekrig i grenseområdene og så langt unna som i Beirut hvor Hizbollah har sitt hovedkvarter.

I denne situasjonen forhandler europeiske land fremdeles med det iranske regimet om å opprettholde den atomavtalen som Iran allerede har skrinlagt, og som i alle fall vil tillate Iran å bygge atomvåpen om få år.  Det er et paradoks at Europa i lys av en slik trussel velger å innta en stadig mer avvisende og fiendtlig holdning til USA og Israel, som uansett er de eneste som kan bidra til et forsvar for Europa mot den voksende trusselen fra Iran.

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, , leder for Senter mot antisemittisme

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.

Les også

-
-
-
-
-

Les også