Gjesteskribent

Hamas-leder Haniyeh møter Den øverste leder Ali Khamenei

Den 10. mai avfyrte iranske militære fra sine baser i Syria omkring 20 raketter mot Israel.  Dette er første gang Iran har rettet et direkte militært angrep mot israelsk territorium.  Angrepet skjedde dagen etter at israelske myndigheter beordret sykehus og bomberom i det nordlige Israel klargjort for angrep.  Dette var den foreløpig siste i en serie iranske militære provokasjoner mot Israel fra baser i Syria.  Israels forsvarsminister Liberman kunne etterpå meddele at Israel har svart med å ødelegge nesten alle de nåværende iranske militære støttepunktene i Syria.

Det iranske rakettangrepet på Israel skjedde få timer etter at statsminister Netanyahu, som var æresgjest under feiringen av frigjøringsdagen i Moskva, hadde orientert president Putin om situasjonen og fått nye forsikringer om russisk støtte i tilfelle iransk angrep.

I denne situasjonen mener vestlige politikere det er feil å gå bort fra en avtale som ikke bare finansierer iransk konvensjonell militær oppbygging samt interkontinentale raketter som er meningsløse uten atomvåpen, men som dessuten om få år også vil tillate Iran å videreføre sitt atomvåpenprogram som da vil utgjøre en trussel også mot den vestlige verden.

Europeiske ledere uttrykker bekymring over den tiltagende krigen mellom Iran og Israel, men er ikke villige til å innrømme at de selv har bidratt til å muliggjøre iransk ekspansjon finansielt gjennom opphevelsen av sanksjonene mot det iranske atomregimet.  Det Europas ledere har avslørt med sine protester mot president Trump, er at det for dem ikke er et problem at det iranske lederskapet stadig fornyer sin forsikring om at deres mål med opprustningen er å utslette Israel, – når atomprosjektet er ferdigstilt.

Det er denne muligheten president Trump vil frata det iranske presteregimet, men som skaper slik konsternasjon i Europa.  Den massive iranske opprustningen av baser i Syria har ingen verdi som forsvarstiltak for Iran.  Det dreier seg kun om støttepunkter for regimets militære ekspansjon i Midtøsten og især som baser for angrep på Israel.

Iran har nå full militær og politisk kontroll over Libanon hvor regimet årlig sponser Hizbollah med mer enn en milliard dollar.  Iran har også som hovedsponsor kontroll over Hamas i Gaza.  Støtten til Assad-regimet er langt større, og krigen mot Saudi Arabia som Iran fører ved hjelp av opprørerne i Jemen, ville ikke være mulig uten at de vestlige sanksjonene mot Iran var blitt opphevet under atomavtalen.  Avtalen ga Iran tilgang på mer enn 100 milliarder dollar i frosne midler, og hundretalls nye milliarder årlig gjennom oljehandel.  Det er disse midlene Iran nå bruker til militær opprustning, krigføring og terror i Midtøsten.

 Når europeiske ledere så unisont fordømmer USAs politikk overfor regimet i Teheran, er det ikke først og fremst fordi de ønsker krig, terror og ødeleggelse av Israel velkommen.  Så langt som til å innse den langsiktige konsekvensen av å finansiere det iranske regimet, strekker ikke deres tanker seg.  De europeiske lederne, inkludert de norske, hilste atomavtalen med Iran velkommen først og fremst fordi den frigjorde astronomiske pengesummer til internasjonal handel som disse lederne kastet seg over.  Europeiske og norske selskaper inngikk milliardkontrakter med Iran om eksport og teknologihandel som var så økonomisk verdifulle at man valgte å se bort fra de betenkelige langsiktige konsekvensene av denne handelen.

 Europeiske regjeringer har også tidligere sett bort fra konsekvensene av eksport av atomteknologi til Iran.  For å si det kort og brutalt: For vestlige politikere har det vært revnende likegyldig hva ayatollaene i Teheran brukte teknologien til, bare de selv tjente penger på handelen.  Etter at avtalen trådte i kraft fortsatte Iran med å kjøpe teknologi, inkludert atomteknologi fra Europa, noe som viser at meningen var å videreutvikle atomprogrammet – ikke å avslutte det, slik også den israelske avsløringen dokumenterte.  Det er denne svindelen Donald Trump vil sette en stopper for selv om han derved kompromitterer politiske ledere både i EU og Norge.  Men har disse lederne krav på troverdighet?

For Europa vil det være et økonomisk tilbakeslag om deres teknologihandel med Iran nå påny rammes av amerikanske sanksjoner mot selskapene som driver denne handelen.  Det som avsløres i debatten om den iranske atomavtalen er hvor fjernt de europeiske lederne i dag står fra de humanitære idealene fra den jødisk-kristne historiske tradisjon som i nyere tid skapte europeisk kultur og sivilisasjon.  Atomavtalen med Iran har mange ting til felles med München-avtalen som muliggjorde den annen verdenskrig.

 Hva de fleste europeiske lederne overser, er at selv om de ofrer Israel slik de for 80 år siden ofret Tsjekkoslovakia for å oppnå «fred for vår tid» og en sum penger, står de selv fortsatt på listen over det sjiamuslimske regimets internasjonale fiender som om kort tid kan nås med de interkontinentale atomrakettene de hjalp dette regimet med å bygge.  Den krigen vil de ikke kunne forhindre uten hjelp fra USA og Israel.