Gjesteskribent

Bilde: Krig har en selvforsterkende, forrående virkning. Iran har sendt «rådgivere» og tvangsvervet milits til Syria for å krige for Assad. Nå er det Ghouta i Damaskus som står for tur. Mohammed Abu Anas heter mannen som løper med en såret gutt 21 februar. Foto: Bassam Khabieh/Reuters/Scanpix

Langsomt endrer situasjonen seg i Midtøsten.  Den regionale krigen som mediene for syv år siden entusiastisk beskrev som «den arabiske våren,» er mange steder i ferd med å gå tom for ammunisjon.  Land ligger i ruiner og millioner av mennesker er fordrevet fra sine hjem.  Den fattigdommen og fortvilelsen som for syv år siden sendte folk ut i gatene for å protestere mot økende brødpriser har nådd et nivå vi aldri før har sett i denne del av verden.  Nå finnes det ikke brød å få for noen som helst pris for den jevne borger i de hardest rammede landene.  Opprøret ebber ut fordi det mange steder ikke er noen igjen til å føre det videre.

Men tragedien i den sunni-arabiske verden har ikke rammet den sjia-iranske like hardt.  Etter at USAs Obama-administrasjon inngikk avtale med regimet i Teheran om å oppheve sanksjonene, mot at regimet tok en ti års pause i utviklingen av atomvåpen, har dette regimet styrket sitt hegemoni i regionen ganske kraftig, og arbeider aktivt for å sikre sitt fotfeste i land som Irak, Syria og Libanon.

I Irak øver Iran betydelig politisk innflytelse gjennom landets sjia-muslimske flertall.  I Syria er Iran, ved siden av Russland, Assad-regimets sterkeste støttespiller, og i Libanon kontrollerer Iran i dag landet både militært og politisk gjennom den sjia-muslimske organisasjonen Hizbollah.  Iran har også sikret seg et militært brohode på Gazastripen ved hjelp av utstrakt støtte til Hamas og andre terrororganisasjoner som opererer derfra.  Når krigen mot ISIL og andre opprørsgrupper i Syria nå etter hvert stilner av, står Iran/Hizbollah med en unik mulighet til å samle ressursene og bruke fotfestet i det sørlige Syria, Gaza og Libanon til å engasjere Israel i åpen konflikt.

Hizbollah testet Israel militært for tolv år siden, men var den gang ikke sterke nok til å påføre landet alvorlig skade.  Den situasjonen kan ha endret seg.  På tross av FN-resolusjoner om avvæpning og FN-styrkers nærvær i grenseområdet, har Hizbollah i det sørlige Libanon i disse årene bygget opp veldige arsenaler av iranske rakettvåpen som nå for en stor del også produseres lokalt i Libanon.  Hizbollah hindrer aktivt Unifil å utføre sitt FN-pålagte oppdrag i Sør-Libanon.  Når det militære presset mot Assad-regimet fra ISIL og andre opprørsgrupper i Syria nå avtar, og Iran befester sine militære stillinger også der, må vi regne med at Irans trusler mot Israel igjen blir mer reelle og alvorlige.  Alt tyder på at forberedelsene til væpnet konflikt er godt i gang.

De siste ukene har vi sett en rekke episoder på grensen mot Golan-høydene hvor iranske militære har provosert Israels forsvar med droneangrep og militære etterretningstiltak.  Dette er alt sammen indikasjoner på at man på iransk side er i ferd med å rette oppmerksomhet mot Israel fra dette området.  På iransk side har ledelsen også et indrepolitisk behov for å få rettet oppmerksomhet mot en ytre fiende for å legitimere harde tiltak mot regimekritiske protester og demonstrasjoner som i vinter har pågått over hele Iran.  At regimet står overfor en voksende indre opposisjon som de må slå ned med hård hånd, vil i sin tur kunne forsterke risikoen for at man kan ty til mer desperate tiltak for å slutte rekkene.  Konflikt og krig mot en ytre fiende har gjennom historien ofte tjent den hensikten.

Presset mot ayatollaene følges nå opp fra deres side med stadig nye alvorlige trusler mot Israel på det verbale plan.  Trusler fra et militarisert og politisk totalitært diktatur som også er under press innenfra, skal man ta alvorlig.  Man kan ikke uten videre regne med at et regime som dette følger rasjonelle tankemønstre når det sysler med territoriell, politisk og religiøs ekspansjon i regionen samtidig som det står overfor indrepolitisk opposisjon.  Bare den iranske utviklingen av interkontinentale raketter (som er meningsløse uten atomvåpen), burde få Vesten til å innse at regimet ikke har gitt opp tanken på å gi seg selv mulighet til militære operasjoner langt utover sine grenser.

Den famøse atom-avtalen med opphevelse av de økonomiske og industrielle sanksjonene mot Iran, har muliggjort nettopp en slik regional ekspansjonspolitikk som Vesten med alle midler forsøker å forhindre for Nord-Koreas vedkommende.  I Frankrike har man fått øynene opp for hva som er i ferd med å skje i Midtøsten, og selv Irans gamle venner i Moskva har nå begynt å reagere på retorikken fra Teheran med advarsler.  Få kjenner forholdene der bedre enn dem.  Men ellers i Europa, inkludert Norge, ser man bare på muligheten for å gjøre forretninger, og gjenopptar det økonomiske, industrielle og teknologiske samarbeidet som sanksjonene hindret.

Israelske myndigheter har sett og forstått denne utviklingen i lang tid og har utallige ganger forsøkt å advare vestmaktene mot det som kan skje.  Det israelske forsvaret forbereder seg på en kommende krig både med etterretning og militære øvelser. Også toneangivende arabiske stater som Saudi Arabiaog Egypt innser farene og flere arabiske land knytter seg sikkerhetsmessig og økonomisk stadig nærmere til Israel.

Den «arabiske våren» førte til den hittil alvorligste katastrofen som har rammet Midtøsten i nyere tid.  Dersom en «iransk vinter» skulle senke seg over regionen, er imidlertid Israel forberedt på å forsvare seg mot hva som måtte komme.  Tragedien vil først og fremst ramme Iran og dets befolkning hvorav en tredjedel lever i dyp fattigdom.  Dette er noe av det som motiverer de iranske ungdommene som protesterer mot regimets politikk.  De fleste av dem er fremmede for regimets jødehat.

 

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.

Les også

-
-
-
-
-