EU er ikke lenger noen bremse på antisemittismen, hverken hos muslimer i Europa eller prestestyret i Iran. Det stiller Israel og jødene i diasporaen overfor helt nye utfordringer. EU er mer opptatt av å sanksjonere jødiske bosetninger enn Irans atomprogram. Troikaen: EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, EU-parlamentets president David-Maria Sassoli og EU-president Charles Michel. Anledningen er tiårsdagen for Lisboa-traktaten. Foto: Vincent Kessler/Reuters/Scanpix

Det er mange som tror at krisen mellom USA og Iran gled over ved at Iran kun gjennomførte en symbolsk «hevnaksjon» mot amerikanske baser i Irak og president Trump dempet retorikken. Realiteten er en helt annen. Det sjiamuslimske prestestyret i Iran arbeider under en helt annen tidshorisont. Deres første mål er å få USA til å forlate Midtøsten. De neste målene er å utslette Israel og eliminere den sunnimuslimske kontrollen over de hellige islamske stedene i Arabia.

I førti år har det iranske regimet med vekslende intensitet arbeidet målbevisst og uopphørlig for å bygge opp sitt politiske og religiøse hegemoni i den nære islamske verden. Virkemidlene har vekslet fra åpen krig og terror ved hjelp av stedfortredende militsgrupper til økonomisk og teknisk bistand ledsaget av penger, propaganda og trusler og undergraving. Men hele tiden har det kortsiktige siktemålet vært å bygge opp det tilbakestående u-landet Iran til å bli en uslåelig militærmakt med et arsenal av atomvåpen – ikke ulikt Nord-Korea, som Iran har samarbeidet nært med om dette.

Atomavtalen som president Obama og EU fikk i stand i 2015, og som nærmest ble presentert som en «fredsavtale»blant vestlige politikere og medier, var ikke en avtale som forbød Iran å utvikle atomvåpen. Den representerte bare en kortvarig utsettelse av Irans evne til å gjennomføre sitt atomvåpenprogram, som på det tidspunkt allerede hadde nådd et avansert stadium. De som inngikk avtalen med Iran, var sannsynligvis ikke klar over hvor omfattende det iranske atomvåpenprogrammet var og hvor nært man var kommet en fullføring. Det ble først kjent i detalj da israelske agenter beslagla store deler av arkivet til det iranske atomvåpenprogrammet, fløy det til Israel og offentliggjorde det i 2018.

Enda viktigere var den informasjonen som kom frem av det beslaglagte materialet om at Iran i det hele tatt ikke hadde overholdt atomavtalen, men holdt verden for narr med den for å slippe de økonomiske og tekniske sanksjonene som hadde vært rettet mot landet og som vanskeliggjorde videreføringen av atomvåpenprogrammet. At Iran hadde holdt tilbake strategisk viktig informasjon, ble bekreftet bl.a. av tidligere direktør for Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, Olli Heinonen, etter å ha studert materialet inngående. Det hevdes endog fra amerikansk eksperthold at Iran sannsynligvis allerede har atomvåpen.

Det er derfor ikke noe dramatisk nytt i de nyhetene vi nå hører om at Iran har trukket seg helt fra atomavtalen. Det som gir grunn til bekymring, er reaksjonen hos ledelsen i EU, som svarer med å erklære at EU likevel vil overholde sin del av atomavtalen med Iran.  Det innebærer at til tross for at Iran offisielt gjenopptar anrikningen av uran til et nivå som kan brukes i atombomber, kommer EU ikke til å gjeninnføre de sanksjonene mot Iran som førte til at landet sa seg villig til å forhandle, eller innføre nye restriksjoner av økonomisk eller teknisk natur som kan virke hemmende på Irans arbeid med å bygge atomvåpen.

Fordi Israel er det eneste landet som både nå og tidligere av iranske myndigheter har vært utpekt som mål for utslettelse, har vi all grunn til å gå ut fra at det først og fremst er mål i Israel (eventuelt med tillegg av mål i Emiratene og Arabia) som er utpekt som mulig offer for iranske angrep. Iran har oppnådd et solid militært grep om Syria og Libanon, hvor regimene nå lojalt støtter Irans sjiamuslimske ekspansjon. Også i nabolandet Irak har nå Iran festet grepet etter at en USA-ledet koalisjon fjernet regimet til Saddam Husseins sunnimuslimske minoritet og den sunnimuslimske opprørsgruppen ISIL. Iran har derfor ikke lenger bruk for USA i regionen.

Iran har imidlertid ikke hastverk når det gjelder å sette sine planer ut i livet. De vet at ingen av målene kan nås på kort sikt.  Landet er betydelig svekket etter mange års internasjonale sanksjoner og lokalt vanstyre. Tapet av regimets fremste militære leder og fiaskoen omkring «hevnaksjonen» og nedskytingen av et ukrainsk fly har også svekket regimet betydelig. Men det er ingen tegn til at de har gitt opp.

Den militære ledelsen i Iran opererer i dag med en tidshorisont på 25 år når de snakker om å slette Israel fra kartet. Dette harmonerer med det bildet som avtegner seg i håndteringen av krisen mellom Iran og USA. Iran er ikke interessert i, og heller ikke i stand til, å gjennomføre en fullskala konflikt med USA og Israel på kort sikt. De har god tid, og med EU i ryggen og reduserte sanksjoner kan de vente til de politiske forholdene i USA og i nabolaget endrer seg mer til deres fordel. Det kan lett skje innenfor en så vidt lang tidshorisont.

De avmålte og nesten forsiktige reaksjonene vi har sett i det aller siste fra det iranske lederskap, må derfor ikke tolkes til å innebære noen form for tilbaketrekning eller svekkelse av det iranske presteskaps beslutning om å ta et endelig oppgjør med Israel. Det betyr sannsynligvis nøyaktig det motsatte: Iran vil først gå mot Israel når USA er ufarliggjort. På lang sikt har vi, slik det nå ser ut i Washington, dessverre ingen garanti for at et alvorlig politisk splittet USA vil forbli like lojalt mot sin israelske allierte.

Tilbake står Israel med to eksistensielle utfordringer: Vil president Trumps lojale holdning og militære støtte til den jødiske staten også på lang sikt prege amerikansk politikk? Og vil EUs ettergivenhet og støtte til det iranske regimets streben etter regionalt hegemoni basert på atomvåpen, vare ved og til sist representere en trussel mot Israels og det jødiske folks eksistens som vi ikke har sett på mange tiår?

Signalene fra EU og Tyskland de siste dagene gir grunn til å være oppmerksom på at Europa nå intensiverer den diplomatiske kampanjen mot Israel. For EU er det ikke lenger iranske atombomber som bekymrer mest, men bygging av boliger for jødene i Judea.  Ved å avstå fra å gjeninnføre sanksjoner mot Iran, og i stedet mobilisere til ny kritikk av israelsk boligbygging, har EU enda tydeligere valgt side og virkemiddel i konflikten. Denne talende politiske prioriteringen har ikke Israel råd til å misforstå.

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Kjøp Sammenstøt mellom sivilisasjoner? her!