Gjesteskribent

Kjell Aarsund

En av de største humanitære katastrofene i begynnelsen av forrige århundre var den som utspant seg i kjølvannet av den gresk – tyrkiske krigen 1919 til 1922.
Verden hadde knapt kommet seg etter blodbadet i første verdenskrig, og Europa og Midtøsten befant seg fremdeles i det politiske kaoset som etterdønningene av verdenskrigen hadde skapt. Stater forsvant, og nye oppsto, mennesker var på flukt, på vandring, i områder som fremdeles var preget av kaos og krigshandlinger, verden befant seg på mange måter i oppbrudd. De tidligere så store og mektige imperiene, som hadde preget europeisk politikk, og millioner av menneskers dagligliv, som Østerrike- Ungarn, Russland og Det Osmanske riket, var gått i fullstendig oppløsning, og hadde isteden etterlatt seg en rekke nye stater.

Borgerkriger og revolusjonstilstander preget de fleste av disse områdene. Mest kjent for ettertiden er nok krigshandlingene i Russland, som oppsto som et resultat av den kommunistiske revolusjonen i oktober 1917, mellom de forskjellige politiske grupperingene, i ettertid kjent som de røde og hvite, samt diverse nasjonalistiske formasjoner i det fordums imperiets utkanter, og de store materielle ødeleggelsene, og enorme humanitære lidelsene som ble resultatet, både på kort og lang sikt.
Også i det tidligere dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn var det borgerkrig eller borgerkrigsliknende tilstander, både i selve Østerrike, og ikke minst, og i noe større omfang i Ungarn. Tyskland opplevde revolusjon, keiseren forvant og kaos rådet. Med andre ord, Europa og verden befant seg i en situasjon av kaos, forvirring og oppbrudd. Man kan være fristet til å omskrive litt på salige Heraklit; alt fløt. Den gamle verden var revet bort, den nye hadde ennå ikke etablert seg.

I denne første fremstillingen skal vi ta for oss den tragedien som utspant seg i det som hadde vært det store imperiet på Balkan og i Midtøsten, nemlig det Osmanske riket. I vår tid er vel landet best kjent under sitt nye navn, Tyrkia, og har gått fra å være et multinasjonalt imperium til å bli en tilnærmet homogen nasjonalstat. Det var selve denne statsdanningsprosessen, grunnleggelsen av den tyrkiske nasjonalstaten, som la grunnlaget for de menneskelige tragediene og politiske forbrytelsene som utspilte seg i tiden under og like etter første verdenskrig.

Ungtyrkerne

Det hele startet med så smått med den «ung-tyrkiske revolusjonen» i 1908, som i utgangspunktet fremsto som et ønske om modernisering, og som på overflaten var preget av liberale trekk.

Fellestrekkene for de tre nevnte imperiene var for det første at de besto av en rekke forskjellige folkegrupper, med forskjellig språk, historie og religion, som ble bundet sammen av en eneste ting, det faktum at de hadde en felles monark, og en felles regjering.
Et annet fellestrekk med stater av denne typen var at en folkegruppe dominerte, både politisk, kulturelt og økonomisk, over resten av befolkningen som var bosatt i staten.
Når disse statene falt sammen ble de erstattet av nettopp bevegelser som hevdet seg å representere modernitet og utvikling, første «ung-tyrkerne», og senere Kemalistene, i det som ble Tyrkia, bolsjevikene i Russland og nazistene i Tyskland og Østerrike. Og alle tre steder utviklet det seg i retning av autoritære samfunn og politisk organiserte massemord.

I Østerrike – Ungarn var det de tysktalende østerrikerne som hadde utgjort eliten, i alle fall frem til attenfemtitallet, da ungarerne fikk en viss autonomi, i Russland var det russerne som var den privilegerte folkegruppen, i det Osmanske riket, tyrkerne. Ved verdenskrigens slutt i 1918 var dette statsformer som hørte fortiden til, som hadde overlevd seg selv, representanter for den gamle verden og dens maktforhold, for epoker som aldri ville komme tilbake.

Lawrence of Arabia

Det Osmanske riket hadde ved utbruddet av verdenskrigen i flere århundrer vært i besittelse av store deler av den regionen vi i dag kjenner som Midtøsten. Det som i vår tid er land som Syria, Libanon, Palestina/Israel, Irak, Jordan og den arabiske halvøy, hadde i århundrer vært provinser i dette store og kosmopolitiske riket. Disse territoriene var gått tapt for tyrkerne i verdenskrigen. Arabiske nasjonalister, støttet av ententen, hadde erklært sine territorier som uavhengige stater, under og like etter verdenskrigens avslutning. De fleste har vel lest beretningene, eller sett filmen, om den arabiske legion, og Lawrence of Arabia, og deres krigføring mot tyrkerne i Midtøsten under første verdenskrig.

Det Osmanske riket som i mange årtier hadde blitt betegnet som «Europas syke mann» var ved nittenhundretallets inngang et tilbakeliggende land, med en heller antikvarisk styringsstruktur, som ikke hadde maktet å følge med å den politiske, teknologiske og økonomiske utviklingen som hadde funnet sted i verden omkring. Det var i det alt vesentlige en stat med en agrarøkonomi, med en minimal grad av industrialisering. Ved århundrets begynnelse hadde en gruppe tyrkiske nasjonalister, for en stor del med tilknytning til offiserskorpset og intelligensiaen grepet den reelle makten i landet. De ønsket i første rekke en modernisering av samfunnet, for å styrke imperiet. Men de var også grunnleggende nasjonalistiske i sine holdninger, og for imperiets minoriteter fremsto de etter den første gledesrusen, som ikke stort bedre enn tidligere regimer.

Hos enkelte var det et ønske om territoriell ekspansjon, den pan-tyrkiske tanke. Den Pan–Tyrkiske idé bygde på forestillingen om en føderasjon av de tyrkiske folkene, fra Anatolia til Sentral-Asia og den kinesiske grensen. Særlig lå denne tanken bak de tyrkiske ekspansjonsforsøkene i Kaukasus under første verdenskrig. Det var blant annet disse» ungtyrkerne», under sin fremste lederfigur Enver Pasha, som blant annet skulle planlegge å iversette folkemordet på armenerne i 1915.

Tap og angst

Landet hadde gått med i første verdenskrig på sentralmaktenes side, og hadde i løpet av krigen mistet kontrollen over de fleste av sine provinser i Midtøsten. Ved krigens slutt hadde derfor tyrkerne mer eller mindre kun sine kjerneområder i Anatolia og Thrakia tilbake. Et viktig moment i denne sammenhengen var også at mange av de fremste av lederne i den «ungtyrkiske bevegelsen» kom fra rikets utkanter. I så måte er det illustrerende at senteret for «ungtyrkernes» opprør mot sultanen i sin tid var Salonika i Hellas. Men på den tiden var byen fremdeles en del av det osmanske riket. Det gjorde seg med andre ord gjeldende en desperasjon i den tyrkiske eliten, en redsel for at landet simpelthen skulle smuldre bort. Slik angst legger ofte grunnlaget for fanatisme.

Etter at verdenskrigen var over ble landets hovedstad, Konstantinopol, (omdøpt Istanbul i 1930), besatt av allierte tropper, og forhandlinger mellom de allierte maktene og sultanens regjering om landets fremtid startet. I følge Sevres traktaten, som var fredsavtalen mellom de allierte og det Osmanske riket, skulle Anatolia deles opp i flere deler, og de hardt prøvede minoritetenes rettigheter tilgodeses. Dette var for øvrig helt i tråd med den amerikanske presidenten Wilsons såkalte «fjorten punkter», som skulle fremme demokrati og menneskerettigheter.

Blant annet skulle det opprettes en uavhengig armensk stat i de østlige områdene av Anatolia, og den kurdiske befolkningen skulle gis et indre selvstyre. Det var også vedtatt at landområder skulle avses til Hellas og Italia, og Konstantinopel skulle internasjonaliseres. Kjerneområdet for den nye tyrkiske staten ble dermed sterkt redusert, og skulle etter Sevres traktaten kun omfatte det sentrale Anatolia.

Mangfold

Det meste av det indre av Anatolia, befant seg på denne tiden i en tilstand av kaos, siden den tyrkiske regjeringens autoritet hadde forvitret som en følge av kapitulasjonen, og bildet var preget av i første rekke tyrkiske flyktninger fra Midtøsten, og demobiliserte soldater på vei hjem. I dette kaoset, fjernt fra Konstantinopel, begynte tyrkiske nasjonalister å organisere seg.

Men for å kunne forstå den senere tragedien som skulle utfolde seg, så må man imidlertid kjenne til befolkningens kulturelle og etniske sammensetning, og ikke minst det tradisjonelle forholdet mellom folkegruppene, som jo til sist skulle bli hovedårsaken til den humanitære og politiske tragedien som skulle utspille seg i årene som fulgte.

Bakgrunnen for den humanitære tragedien som skulle utspille seg i 1922 hadde dype historiske røtter. I det Herrens år 1453 falt Konstantinopel, og Byzantium, og fra 1460 til 1830 var Hellas en osmansk provins, med unntak av perioden 1699 til 1718 da Peloponnes var under venetiansk styre ( Christensen , J,V : Den store folkeflytning – mellem Tyrkiet og Grækendland, G.E.C.Gad , København 1917, side 6 ).
Etter den greske frihetskrigen som var over i 1827, ble Hellas atter en fri nasjon. Men det var i utgangspunktet en liten nasjon, og man fikk utover på attenhundretallet, og tidlig nittenhundretall en rekke store og små kriger mellom grekere og tyrkere, det som ofte noe overfladisk blir betegnet som Balkankrigene, siden de for det meste forgikk på Balkanhalvøya, der Hellas og de andre statene på Balkan, sakte men sikkert fikk utvidet sine grenser på bekostning av et hendøende Osmansk rike. Det Osmanske riket smuldret med andre ord sakte men sikkert bort. Ja, man kan si at det ble holdt kunstig i live av stormaktene for de at det utgjorde en viktig brikke i maktbalansen, mellom i første rekke Storbritannia og Russland.

Hat

Det hadde også som et resultat av århundrer med okkupasjon, undertrykking og opprør utviklet seg et dypt fiendskap mellom på den ene siden grekere, armenere og assyrere og tyrkerne. Dette skulle bidra til å gjøre konfliktene så meget mer umennesklige, i den forstand at hatet kom til å dominere fullt og helt. Det dreide seg om både et religiøst og etnisk fundert hat, det var et hat mellom undertrykkere og undertrykte. Der religionen ble det fremste kjennetegnet på forskjellen mellom herre og trell.

Imidlertid bodde det fremdeles store greske minoriteter i det Osmanske riket, både i dets europeiske og asiatiske deler. Anatolia var fremdeles, før verdenskrigen, preget av en etter måten stor etnisk mangfoldighet. Tyrkerne utgjorde majoriteten av befolkningen, men med forholdsvis store greske, armenske og kurdiske befolkningsgrupper, i tilegg til mindre innslag av assyrisk og arabisk befolkning. I den gamle havnebyen Smyrna, som i dag heter Izmir, og som skulle bli et symbol på tragedien i 1922, var for eksempel befolkningen bent frem kosmopolitisk, med tyrkere, grekere og armenere.

I tilegg hadde byen en tallrik levantinsk befolkning, som i 1922 også skulle bli et offer for hatets dynamikk. Med levantinere menes mennesker med en europeisk opprinnelse, som hadde levd i det østlige middelhavsområdet i mangfoldige generasjoner. Disse var vesentlig beskjeftiget med skipsfart og handel, og fra slutten av attenhundretallet også i en gryende industribygging. Tidlig på nittenhundretallet var denne gruppen sterkt til stede i de merkantile sentra i det østlig Middelhavet, Alexandria i Egypt var for eksempel et annet levantinsk sentrum.

Millet-systemet

I århundrer hadde det Osmanske riket forsøkt å organisere sitt multietniske og religiøse mangfold på hva de oppfattet som en best mulig måte i henhold til religiøse påbud i koranen. Blant annet hadde de ulike minoritetsfolk et indre selvstyre, altså sine egne talsmenn, og sine egne domstoler som dømte i interne tvister, det såkalte millet- systemet, og i lange perioder fungerte denne praksisen bra, men den ble tidvis avbrutt av perioder med forfølgelse og undertrykking. I relaiteten var dette systemet å anse som et rent apartheid-system, et segregert samfunn.

De fleste har sikkert hørt om tradisjonen med at tyrkerne tvang de kristne minoritets befolkningene til å gi fra seg den førstefødte sønnen til myndighetene, som en slags skatt. Myndighetene konverterte så barna til islam, og innrullerte dem i janitsjarkorpset (en tyrkisk elite-militæravdeling). Med andre ord var det en skjør og usikker balansegang, for minoritetene ofte et liv på nåde. Og det Osmanske riket var da også i århundrer blitt kritisert av europeere for behandlingen av sine minoriteter.
Hva grekerne angår regner man med at det i Osmanske riket etter første verdenskrig befant seg over 1,5 million, fordelt på rikets europeiske og asiatiske deler. Tallene varierer noe.