Gjesteskribent

Av Kjell Aarsund

Fridtjof Nansen selv utarbeidet et forslag om en tvungen, ikke-frivillig folkeutveksling mellom de to landene, Hellas og Tyrkia. Nansen utalte blant annet:

Ekspertene i den gresk – bulgarske kommisjonen som hjalp meg med å sette opp den traktaten, er overbevist om at prinsippet om frivillig emigrasjon er det eneste trygge. Med den svært kritiske situasjonen i Det nære Østen er jeg imidlertid ikke helt sikker på om ikke et system med tvungen emigrasjon vil være nødvendig og kanskje til og med ønskelig, forutsatt at det har fullt samtykke, og blir fulgt opp av lojalt samarbeid av både den greske og den tyrkiske regjeringen( Tolleshaug side 124).

Dette forslaget fra Nansen vakte stor motstand i Europa og USA.
Lederen i den territorielle kommisjonen Lord Cruzon :

beklaget at løsningen var en tvungen utveksling av befolkninger en grunnleggende fryktelig og grusom løsning som verdensamfunnet ville måtte bøte dyrt for de neste hundre år( Tolleshaug side 122)

De tyrkiske nasjonalistene gikk meget motstrebende med på å gjøre unntak for den greske befolkningen i Konstantinopel. Men de krevde at det greske patriarkatet i Konstantinopel ble avskaffet. Dette nektet grekerne å gå med på. Resultatet ble et kompromiss, der patriarkatet fikk bli i Konstantinopel og utøve sine åndelige funksjoner og kirkelige plikter, mot at de oppgav sine borgerlige, politiske og myndighetsmessige rettigheter( Tolleshaug side 121).

Her fremsto de tyrkiske nasjonalistene som mer fanatiske, intolerante og fundamentalistiske enn sultanens regime hadde vært. For øvrig kan det legges til at den greske minoriteten i Konstantinopel til slutt ble fordrevet etter pogromer på slutten av 1950-tallet.

Den greske statsministeren Venizelos utalte at hele ideen om en tvungen deportasjon var blitt lansert av Nansen. Han hevdet at spørsmålet ble brakt på banen av Nansen den 10 oktober 1922, etter at tyrkiske myndigheter hadde sagt at de ville motsette seg en hver form for repatriering av flytningene (Tolleshaug side 122).

Nansen på sin side hevdet at han kun hadde interesse for spørsmålet etter at han hadde fått en invitasjon fra stormaktene, og på bakgrunn av at han hadde fått opplyst at både den greske og den tyrkiske regjeringen ønsket en utveksling av befolkninger (Tolleshaug side 123).

Man kan med stor rett stille spørsmål ved Nansen rolle og handlinger i denne tragedien. Noen helt kan han knapt sies å ha vært!

Religiøse kriterier ble lagt til grunn for tvangsutvekslingen. Gresk–ortodokse tyrkiske borgere ble tvangsutvekslet med muslimske greske borgere. Dette aspektet var gjenstand for skarp kritikk i samtiden, og må kunne sies å være det også i dag, i den grad at det kan ha skapt en presedens for senere praksis. Resultatet var at over en million mennesker, både grekere og tyrkere, ble tvunget til å forlate sine hjem, der deres slekt hadde bodd i mangfoldige generasjoner.

Man antar at over halvannen million greske flyktninger ankom Hellas. Disse hadde et stort behov for de fleste former for hjelp. Særlig vanskelig var det å bosette alle flyktningene. De fleste hadde store problemer med å la seg integrere i det greske samfunnet, og først i tiden etter annen verdenskrig ble skillet mellom «vanlige» grekere og de med flyktning bakgrunn utvisket, sakte men sikkert.

De greske myndighetene sto overfor store problemer med å bosette flyktningene og ikke minst sette dem i arbeid. Flytningene fra Thrakia var det enklest å assimilere, de kom fra Europa og ikke så kulturelt fremmede for gresk levesett, og ikke minst så var de fleste av dem bønder, og hadde i Thrakia bedrevet noen lunde den samme formen for landbruk som også var vanlig i Hellas. Man kunne dermed plassere dem på landsbygda, og tildele dem jord.

Vanskeligere var det med de greske flyktningene fra Anatolia. Mange av dem kom fra fjerne områder i det indre av Anatolia, eller fra halvøyens østligste deler, og hadde levd sine liv sammen med tyrkere og kurdere, noe av dem snakket ikke en gang gresk, men tyrkisk. Og befolkningen fra vestkysten av Anatolia hadde i det alt vesentlige vært beskjeftiget med håndverk, handel og finansvirksomhet. Denne gruppen tenderte i retning av å ville slå seg ned i de greske storbyene, som Athen og Thessaloniki, og fristet en årelang periode som arbeidsløse.

Det var snakk om over en million flyktninger, og den greske regjeringen fikk en formidabel oppgave å løse med å skaffe dem arbeid og husvære.

Selv om antallet tyrkiske flyktninger var langt mindre, gjorde det samme problemet seg som oftest gjeldende på tyrkisk side, også tyrkere ble tvangsflyttet fra Hellas, ofte mot sin vilje.

I dette arbeidet ytet både det greske Røde Kors, og den tyrkiske Røde Halvmåne en betydelig humanitær innsats. I samarbeid med det britiske Røde Kors og Redd Barna engasjerte også det internasjonale Røde Kors seg i arbeidet med flyktningene i Anatolia. Imidlertid ble det meste av den humanitære bistanden i Anatolia ytet av amerikanske humanitære organisasjoner. Mens andre hjelpeorganisasjoner heller konsentrerte seg om å yte bistand etter at flyktningene var ankommet Hellas.

En annen gruppe som det internasjonale Røde Kors fikk et særskilt ansvar for var krigsfangene, og såkalte sivile internerte. Fra mars til mai 1923 overvåket det internasjonale Røde Kors repatrieringen av 4601 tyrkiske og 320 greske sivile, samt 1041 tyrkiske soldater og offiserer.

Et lignende antall gjaldt for den greske siden. De gjenværende greske krigsfangene ble repatriert etter at fredsavtalen var inngått. Alt i alt ble 33.183 krigsfanger ble repatriert under oppsyn av Røde Kors. Imidlertid var dette som oftest fanger som ble holdt og behandlet i henhold til vanlige internasjonale konvensjoner. Røde Kors inspeksjonene viser i seg selv at de var beskyttet, det var derimot ikke sivilbefolkningen. De hadde ingen konvensjoner å støtte seg til, få advokater som talte om deres skjebne, de var avhengig av lykken og tilfeldighetene.

Det demografiske kartet i denne delen av verden ble totalt omkalfatret, og varig endret, som følge av den gresk–tyrkiske krigen, og de løsninger som ble valgt i etterkant av den. Denne konflikten burde fremstå som et skrekkens eksempel for ettertiden på hva krig og religiøst basert hat kan føre til, men også etter at våpnene tidde, fremstår tragedien som et grelt eksempel på kynisme og særdeles slett konfliktløsning, tafatthet og resignasjon.

Aldri igjen bør så mange mennesker måtte tvinges til å forlate sine hjem og sine røtter. Aldri bør vel verden bli vitne til et slikt etnisk hat, så mye lidelse og død.
Men problemet er at enkelte av våre politikere, historikere og samfunnsvitere, bærer på et ønske om å glemme denne tragedien for de at det i dag fremstår som politisk bekvemt. Slik sett skuer vi den totale feighet, den fullendte prinsippløshet. Mens seireherren i Anatolia ukritisk nærer seg av en jord gjennomtrukket av grekere og armeneres blod. Avslutningsvis så burde vel også tiden være inne for en kritisk vurdering av «ikonet» Fridjof Nansens rolle i denne tragedien.

Gjesteskribent

Av Kjell Aarsund

Fridtjof Nansen selv utarbeidet et forslag om en tvungen, ikke-frivillig folkeutveksling mellom de to landene, Hellas og Tyrkia. Nansen utalte blant annet:

Ekspertene i den gresk – bulgarske kommisjonen som hjalp meg med å sette opp den traktaten, er overbevist om at prinsippet om frivillig emigrasjon er det eneste trygge. Med den svært kritiske situasjonen i Det nære Østen er jeg imidlertid ikke helt sikker på om ikke et system med tvungen emigrasjon vil være nødvendig og kanskje til og med ønskelig, forutsatt at det har fullt samtykke, og blir fulgt opp av lojalt samarbeid av både den greske og den tyrkiske regjeringen( Tolleshaug side 124).

Dette forslaget fra Nansen vakte stor motstand i Europa og USA.
Lederen i den territorielle kommisjonen Lord Cruzon :

beklaget at løsningen var en tvungen utveksling av befolkninger en grunnleggende fryktelig og grusom løsning som verdensamfunnet ville måtte bøte dyrt for de neste hundre år( Tolleshaug side 122)

De tyrkiske nasjonalistene gikk meget motstrebende med på å gjøre unntak for den greske befolkningen i Konstantinopel. Men de krevde at det greske patriarkatet i Konstantinopel ble avskaffet. Dette nektet grekerne å gå med på. Resultatet ble et kompromiss, der patriarkatet fikk bli i Konstantinopel og utøve sine åndelige funksjoner og kirkelige plikter, mot at de oppgav sine borgerlige, politiske og myndighetsmessige rettigheter( Tolleshaug side 121).

Her fremsto de tyrkiske nasjonalistene som mer fanatiske, intolerante og fundamentalistiske enn sultanens regime hadde vært. For øvrig kan det legges til at den greske minoriteten i Konstantinopel til slutt ble fordrevet etter pogromer på slutten av 1950-tallet.

Den greske statsministeren Venizelos utalte at hele ideen om en tvungen deportasjon var blitt lansert av Nansen. Han hevdet at spørsmålet ble brakt på banen av Nansen den 10 oktober 1922, etter at tyrkiske myndigheter hadde sagt at de ville motsette seg en hver form for repatriering av flytningene (Tolleshaug side 122).

Nansen på sin side hevdet at han kun hadde interesse for spørsmålet etter at han hadde fått en invitasjon fra stormaktene, og på bakgrunn av at han hadde fått opplyst at både den greske og den tyrkiske regjeringen ønsket en utveksling av befolkninger (Tolleshaug side 123).

Man kan med stor rett stille spørsmål ved Nansen rolle og handlinger i denne tragedien. Noen helt kan han knapt sies å ha vært!

Religiøse kriterier ble lagt til grunn for tvangsutvekslingen. Gresk–ortodokse tyrkiske borgere ble tvangsutvekslet med muslimske greske borgere. Dette aspektet var gjenstand for skarp kritikk i samtiden, og må kunne sies å være det også i dag, i den grad at det kan ha skapt en presedens for senere praksis. Resultatet var at over en million mennesker, både grekere og tyrkere, ble tvunget til å forlate sine hjem, der deres slekt hadde bodd i mangfoldige generasjoner.

Man antar at over halvannen million greske flyktninger ankom Hellas. Disse hadde et stort behov for de fleste former for hjelp. Særlig vanskelig var det å bosette alle flyktningene. De fleste hadde store problemer med å la seg integrere i det greske samfunnet, og først i tiden etter annen verdenskrig ble skillet mellom «vanlige» grekere og de med flyktning bakgrunn utvisket, sakte men sikkert.

De greske myndighetene sto overfor store problemer med å bosette flyktningene og ikke minst sette dem i arbeid. Flytningene fra Thrakia var det enklest å assimilere, de kom fra Europa og ikke så kulturelt fremmede for gresk levesett, og ikke minst så var de fleste av dem bønder, og hadde i Thrakia bedrevet noen lunde den samme formen for landbruk som også var vanlig i Hellas. Man kunne dermed plassere dem på landsbygda, og tildele dem jord.

Vanskeligere var det med de greske flyktningene fra Anatolia. Mange av dem kom fra fjerne områder i det indre av Anatolia, eller fra halvøyens østligste deler, og hadde levd sine liv sammen med tyrkere og kurdere, noe av dem snakket ikke en gang gresk, men tyrkisk. Og befolkningen fra vestkysten av Anatolia hadde i det alt vesentlige vært beskjeftiget med håndverk, handel og finansvirksomhet. Denne gruppen tenderte i retning av å ville slå seg ned i de greske storbyene, som Athen og Thessaloniki, og fristet en årelang periode som arbeidsløse.

Det var snakk om over en million flyktninger, og den greske regjeringen fikk en formidabel oppgave å løse med å skaffe dem arbeid og husvære.

Selv om antallet tyrkiske flyktninger var langt mindre, gjorde det samme problemet seg som oftest gjeldende på tyrkisk side, også tyrkere ble tvangsflyttet fra Hellas, ofte mot sin vilje.

I dette arbeidet ytet både det greske Røde Kors, og den tyrkiske Røde Halvmåne en betydelig humanitær innsats. I samarbeid med det britiske Røde Kors og Redd Barna engasjerte også det internasjonale Røde Kors seg i arbeidet med flyktningene i Anatolia. Imidlertid ble det meste av den humanitære bistanden i Anatolia ytet av amerikanske humanitære organisasjoner. Mens andre hjelpeorganisasjoner heller konsentrerte seg om å yte bistand etter at flyktningene var ankommet Hellas.

En annen gruppe som det internasjonale Røde Kors fikk et særskilt ansvar for var krigsfangene, og såkalte sivile internerte. Fra mars til mai 1923 overvåket det internasjonale Røde Kors repatrieringen av 4601 tyrkiske og 320 greske sivile, samt 1041 tyrkiske soldater og offiserer.

Et lignende antall gjaldt for den greske siden. De gjenværende greske krigsfangene ble repatriert etter at fredsavtalen var inngått. Alt i alt ble 33.183 krigsfanger ble repatriert under oppsyn av Røde Kors. Imidlertid var dette som oftest fanger som ble holdt og behandlet i henhold til vanlige internasjonale konvensjoner. Røde Kors inspeksjonene viser i seg selv at de var beskyttet, det var derimot ikke sivilbefolkningen. De hadde ingen konvensjoner å støtte seg til, få advokater som talte om deres skjebne, de var avhengig av lykken og tilfeldighetene.

Det demografiske kartet i denne delen av verden ble totalt omkalfatret, og varig endret, som følge av den gresk–tyrkiske krigen, og de løsninger som ble valgt i etterkant av den. Denne konflikten burde fremstå som et skrekkens eksempel for ettertiden på hva krig og religiøst basert hat kan føre til, men også etter at våpnene tidde, fremstår tragedien som et grelt eksempel på kynisme og særdeles slett konfliktløsning, tafatthet og resignasjon.

Aldri igjen bør så mange mennesker måtte tvinges til å forlate sine hjem og sine røtter. Aldri bør vel verden bli vitne til et slikt etnisk hat, så mye lidelse og død.
Men problemet er at enkelte av våre politikere, historikere og samfunnsvitere, bærer på et ønske om å glemme denne tragedien for de at det i dag fremstår som politisk bekvemt. Slik sett skuer vi den totale feighet, den fullendte prinsippløshet. Mens seireherren i Anatolia ukritisk nærer seg av en jord gjennomtrukket av grekere og armeneres blod. Avslutningsvis så burde vel også tiden være inne for en kritisk vurdering av «ikonet» Fridjof Nansens rolle i denne tragedien.