Gjesteskribent

En belgisk journalist som nylig intervjuet meg om den europeiske gjeldskrisen, spurte om jeg trodde på det europeiske prosjektet. Jeg sa at jeg skulle svare på spørsmålet hennes — hvis hun kunne fortelle meg hva det europeiske prosjektet egentlig er. Ved å tilkjennegi mine tvil, viste jeg henne at jeg lider av denne merkelige formen for mental svakhet kjent som euroskepsis, en tilstand som angivelig er sammensatt av lav intelligens og aggressiv fremmedfrykt. Den lave intelligensen manifesterer seg ved pasientens syn på europeiske institusjoner som den transnasjonale nomenklaturaens smørøye, snarere enn som starten på en etternasjonal identitet av det nye, generøse og frilynte slaget. Fremmedhatet åpenbarer seg som et hemmelig ønske om krig og konflikt, gitt at Den europeiske union og dens forløpere angivelig har æren for at det ikke har vært krig på kontinentet de siste 65 årene.

Journalisten spurte så om jeg trodde at nasjonalismen var farlig. Spørsmålet antydet at valget Europa står overfor er mellom EU og fascisme: at alt som står i veien for en ny Mussolini, Franco eller Hitler er de ledende eurokratenes gratislunsjer. Jeg svarte at farlige former for nasjonalisme selvfølgelig eksisterer, men at overnasjonalismen representerer en langt større fare under de foreliggende omstendigheter. Ikke bare er overnasjonalismen udemokratisk, gitt at den ikke avspeiler noe utbredt krav eller synspunkt blant befolkningen, den risikerer også å fremprovosere eksakt den typen nasjonalisme den skulle være et bolverk mot. Dessuten viser historien at sammenbrudd av overnasjonale styreformer i Europa har en tendens til å skape uorden.

Det var riktignok ikke helt rettferdig av meg å antyde at ingen kan si hva det europeiske prosjektet er. José Manuel Barroso, en glødende ivrig maoistisk studentleder fra Portugal som ble Europakommisjonens helt uvanlig glansløse president — hvilket kanskje ikke er en så stor overgang som man kunne anta, da mang en revolusjonær er blitt til en frustrert byråkrat — slapp ved en anledning katten ut av sekken. Da Barroso fikk det samme spørsmålet som journalisten stilte meg, svarte han at «Noen ganger liker jeg å sammenligne EU som konstruksjon med imperiebygging.» Han skyndte seg å legge til at EU ikke var noe tradisjonelt imperium. Men det er helt sikkert at et stort, rikt og mektig imperium i Europa ville lindre de vonde følelsene hos en politisk klasse som er frustrert over å ha arvet en mindre rolle i verdenspolitikken enn sine forgjengere, som hersket over virkelige imperier, mange ganger større enn sine egne land.

Refleksjon over situasjonen i lille Belgia kunne kanskje få det til å snike seg inn en smule tvil i sjelen hos det europeiske prosjektets mest inderlig troende. Belgia har eksistert helt siden det ble lappet sammen i 1830, men selv ikke i løpet av all denne tiden har landet vært i stand til å skape noen varig nasjonal identitet. En av landets mange statsministere, Yves Leterme, sa en gang at det bare er tre ting som holder Belgia sammen: øl, fotball og kongen. I skrivende stund har Belgia vært uten noen sentralregjering i mer enn 500 dager. Selv om jeg som en tilfeldig besøkende til landet må innrømme at forskjellen mellom et Belgia med og et Belgia uten en sentralregjering ikke oppdages ved første øyekast, kan det hende at dette interregnum trekker teorien om statsmaktens begrensning litt for langt.

Grunnen til at Belgia har vært uten regjering så lenge er at landet er delt inn i to befolkninger (egentlig tre, men den tredje er for liten til å bety all verden) med uforenlige politiske ideer: fransktalende Wallonia og nederlandsktalende Flandern. Belgia er offisielt tospråklig, men du ser ikke et ord nederlandsk i Wallonia og ikke et ord fransk i Flandern. Oppdelingen kunne ikke ha vært skarpere selv om de to provinsene hadde vært skilt fra hverandre med piggtråd. Bare i hovedstaden Brussel gis det rom for tospråkligheten.

Historiske og økonomiske forhold forsterker skillet mellom de to regionene. Selv om Wallonia bestod av et mindretall av Belgias befolkning, dominerte det landets kultur og økonomi i lang tid. Selv den flamske overklassen snakket fransk hjemme, mens nederlandsk var bøndenes språk. På belgiske skoler var det inntil nokså nylig forbudt for barn å snakke nederlandsk i klassen. Men med nedgangen i Wallonias kull- og stålindustri og den økonomiske veksten i Flandern, fikk man et endret mønster av dominans. Flandern gikk fra å være den fattige slektningen til å bli den rike, om enn med litt av et mindreverdighetskompleks. I løpet av denne prosessen begynte Flandern å gjøre store pengeoverføringer til Wallonia, som slet med relativt høy arbeidsledighet. Slik betaling fremmer sjelden goodwill mellom grupper. Ergrelse er vanlig blant giverne, som nærer mistanker om at mottagerne utnytter dem, men også blant mottagerne, som hengir seg til mentale fordreielser for å bortforklare sin avhengighet.

Det er derfor ikke overraskende at de største politiske partiene i Flandern enten er nasjonalistiske eller tilhengere av et fritt marked: begge tankegangene fører til reduksjon eller stans i betalingen. Like lite overraskende er det at det største politiske partiet i Wallonia er et sosialistparti som vil at betalingen skal fortsette eller øke. Det wallonske sosialistpartiets makt til å yte politiske tjenester på sitt territorium er nesten føydal av natur og omfang. Det siste partiet for sosial endring ønsker, er faktiske endringer. Men hverken de flamske partiene eller de wallonske sosialistene er sterke nok til å ta regjeringsmakt i hele landet.

Belgias manglende evne til å danne sentralregjering ville ikke spille all verdens rolle hvis landet ikke trengte å redusere de offentlige utgiftene. Selv om Belgia pr. innbygger er den største eksportøren av varer og tjenester i verden og har en sunn privat sparing, har landet også en stor og voksende offentlig gjeld på nesten 100 prosent av BNP, samt et årlig budsjettunderskudd på mer enn 5 prosent. Med en ubetydelig vekst og stigende statsrenter i en valuta (euro) som belgierne ikke kan inflatere, er det viktig å stramme inn, men flamlenderne og wallonerne klarer ikke å bli enige om hvordan de skal gjøre det. Wallonerne vil øke skattene for å opprettholde dagens ordninger. Flamlenderne ønsker lavere skatter og reduserte utgifter for å fremme langsiktig vekst. Resultatet er en fastlåst situasjon. Flandern og Wallonia er som et ektepar som ikke lenger kan leve sammen, men som heller ikke kan skille seg på grunn av vanskeligheter med oppgjøret.

Det har seg slik at de sentrale EU-kontorene ligger i Brussel. Belgias politiske vanskeligheter gir likevel ikke de europeiske unionistene noen grunn til å stoppe opp og tenke seg om — eller de kommer til en eiendommelig konklusjon hvis de gjør det: at det som gjennom to århundrer ikke har fungert på et lite område med bare to befolkninger, vil fungere i løpet av noen få år på et mye større område med et høyt antall befolkninger. Det streifer ikke unionistene at forskjellige land virkelig er forskjellige: ikke bare litt, men radikalt forskjellige — i kultur, språk, historie, tradisjon og økonomi. Begrepet «europeisk» er ikke meningsløst, men uansett hvilket innhold begrepet kan ha, er det ikke nok til å danne en levedyktig statsform.

Gjeldskrisen har avdekket forskjeller i nasjonal karakter av nettopp den typen som gjør en tettere union både vanskelig og farlig. Faktisk er selve forsøket på å tvinge frem en union selve roten til krisen, for hvis Hellas og Irland, for å ta disse to landene i den geografiske ytterkanten av kontinentet, ikke hadde vært i stand til å låne i euro under den feilaktige antagelsen om at medlemskap i eurosonen i praksis garanterte deres statsgjeld, er det lite sannsynlig at de ville ha endt opp i sin nåværende situasjon. Når alt kommer til alt ville kanskje långiverne ha vært forsiktigere hvis gjelden skulle betales tilbake i drakmer eller irske pund, som grekerne og irene kunne ha inflatert av hjertens lyst.

Den irske og den greske situasjonen er imidlertid vesensforskjellige, og samlet sett utgjør de en skole for euroskeptikere. Irland ble blomstret frem til rundt år 2000. Landets imponerende veksthastighet bygget på lett tilgang til det største markedet i verden, lav bedriftsbeskatning, kolossale utenlandsinvesteringer og en ung, velutdannet befolkning. På noen år gikk Irland fra å være et i uminnelige tider fattig og hardt prøvet land til å bli et av de rikeste landene i verden.

Senere, i det nye årtusenet, ble Irland grepet av en galskap verdig et kapittel i Charles Mackays bok fra 1841 Memoirs of Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds. Sinnsforvirringen tok form av en eiendomsboble. Lave renter og enkel tilgang på kreditt kjørte opp prisen på eksisterende eiendom til astronomisk nivå. En bygning i Dublin gikk for et beløp tilsvarende nesten 100 millioner dollar. En byggeboom sysselsatte en fjerdedel av arbeidsstyrken. I denne perioden ble det satt opp flere hus i Irland enn i Storbritannia, med sin femten ganger større befolkning. Utenlandske banker lånte irene penger med sjokkerende nonchalanse. Royal Bank of Scotland lånte ut 50 milliarder dollar — ca. 12.000 pr. person i Irland. Britiske, tyske og belgiske banker lånte tilsammen ut omtrent 100.000 dollar pr. hode, hvilket ville ha utgjort rundt 30.000 milliarder dollar hvis de hadde lånt ut i samme omfang i USA.

Irlands regjering beskattet transaksjonene henrykt, og så sine kister bli fylt opp. Til tross for at den offentlige sysselsettingen økte med 59 prosent fra 1985 til 2002, og de offentlig ansatte fikk mer generøse lønninger enn i nesten alle andre land i verden, hadde Irland budsjettoverskudd. En stund var alle fornøyde.

Men når alt kom til alt betalte staten sine ansatte med lånte penger, selv om de først hadde vært innom private hender. Da hele pyramiden falt sammen, nasjonaliserte regjeringen den private gjelden ved å garantere for de irske bankenes soliditet, og tok dermed på seg forpliktelser som var langt større enn hele den irske økonomien. Budsjettunderskuddet økte til 32 prosent, og arbeidsledigheten skjøt opp fra 4 prosent til 14 prosent i løpet av noen måneder. Byggebransjen stoppet helt opp. Den irske landsbygda lå overstrødd med tomme, uferdige og ledige boligfelt det var umulig å selge: spøkelsesbyer før noen hadde bodd i dem, blivende uromantiske ruiner. Omtrent fem prosent av befolkningen tydde til løsningen som utvandring er, til enhver tid den irske sikkerhetsventilen fremfor noen.

Men den mest interessante delen av historien er at Irland nesten ikke opplevde noen sosial uro etter den økonomiske kollapsen. Folk var selvfølgelig sinte. De klandret med god grunn regjeringen og bankene, men de anså seg ikke berettighet til å oppføre seg dårlig. Irene forstod, slik intet annet folk ser ut til å ha forstått, at de selv var delaktige i krisen. De hadde hatt det hyggelig på festen så lenge den varte. De hadde valgt inn og gitt fornyet makt til politikere som skaffet dem ubegrensede mengder billig kreditt. De hadde skrytt triumferende av sin hurtig akkumulerte rikdom i takt med at boligprisene steg med svimlende hastighet. De hadde latterliggjort advarende stemmer som upatriotiske. De hadde lånt penger som vokste de på trær, og selv drosjesjåfører og kassebetjeningen i supermarkedene hadde talt frydefullt om sine spanske ferieboliger.

Da krisen rammet og regjeringen måtte kutte de offentlige lønningene drastisk og samtidig iverksette andre innstrammingstiltak — venner av meg som bor i Irland har mistet mellom en fjerde- og en femtedel av sin lønn — kom det ikke desto mindre knapt et klagende ord. De fleste syntes å forstå at de syv fete — nei, overdrevent bælfeite — årene simpelthen måtte etterfølges av syv magre. Det tidligere fraværet av måtehold og dets sammenheng med dagens prøvelser var innlysende for alle, og befolkningen lette ikke etter syndebukker, selv om den med rette tilla politikerne og bankene større skyld enn seg selv.

Irene benyttet den første anledningen til å stemme regjeringen ut av sine kontorer. Fianna Fail, det dominerende politiske partiet siden Irlands uavhengighet i 1921, opplevde å bli ydmyket ved stemmeurnene. Men ved å gjøre den smertefulle erkjennelsen at andres skyld ikke er det samme som egen uskyld, ble irene et forbilde for hele verden. Siden krakket har skiftende irske regjeringer vært mårettede nok til å kjempe for å beholde den lave bedriftsbeskatningen, av de andre europeerne kalt «røveraktig». (Det er symptomatisk for Europas sykdom at det av verdensdelens politiske klasse anses som rov når staten avstår fra å ta penger fra folk.) Den irske økonomien kan dermed komme raskere på bedringens vei.

Hellas er en helt annen sak. Regjeringen simpelthen lånte penger for å understøtte offentlig sektor, også takket være god eurobasert kreditt. Da denne annerledes konstruerte pyramiden kollapset, ble befolkningens viktigste mål å holde forandringene på avstand — det vil si å sikre at den fortsatte å motta mer enn den tjente og bruke mer enn den produserte. Jada, regjeringen var korrupt; jada, de utenlandske bankene lånte ut på uansvarlig vis. Men visste ikke grekerne egentlig at skatteunndragelser er vanlig praksis i deres land, på ingen måte begrenset til eliten? at mye av sysselsettingen i offentlig sektor er falsk liksomarbeid? at pensjonsbetingelsene som er bedre enn tyskernes hverken er fortjente eller bærekraftige? at den politiske og administrative klassen deres består av løgnere og juksemakere? Beskyldninger mot tyskerne — stereotyper om nazistene dukket raskt opp så snart de europeiske subsidiene ble redusert — ble beleilige for å unngå selvransakelse.

Selvfølgelig var ikke tyskerne, eller i det minste den tyske politiske klassen, uten skyld. De sistnevnte sluttet seg til de andre europeiske lederne da de i sin tid trodde at de kunne oppheve den økonomiske virkeligheten ved å opprette en fellesvaluta, akkurat som de trodde at de kunne tilsidesette den sosiale virkeligheten ved å smi en politisk union. Det så ikke ut til å spille noen rolle for dem at den tyske befolkningen, i likhet med mange andre europeiske folk, ikke ønsket å ha noenting med euroen å gjøre — eller at det kunne være farlig å gi den regningen idet de uunngåelige problemene fulgte.

En stund så euroen ut til å tjene tyske interesser. Noen land begynte å kjøpe tyske varer som de ellers kanskje ikke kunne ha tillatt seg. Med en målrettethet som ikke fant sin make i andre europeiske land reduserte Tyskland i mellomtiden arbeidsgiveravgiften samtidig som lønningene knapt økte, etter at landet tidligere hadde etablert en mektig industriell base. Sparingen økte, og Tyskland ble Europas Kina. Nå vet ikke landet hva det skal gjøre med handelsoverskuddet sitt, tilsammen større enn handelsunderskuddet i Frankrike, Italia og Spania som det er.

Europeerne har malt seg inn i et hjørne. Hvis de europeiske landenes gjeld skal gjøres gjensidig, er det kun ett land som kan bestemme reglene, og det vil ikke bli Frankrike, som sliter med et stort underskudd, stor gjeld og dårlig handelsbalanse. Historikeren John Robert Seeley skrev i sin tid noe som ofte er blitt gjentatt, nemlig at det britiske imperiet ble til «i et anfall av åndsfraværelse». Det samme kunne sies om det tyske hegemoniet i Europa.

Men det er tvilsomt om Tysklands forståelige krav til finanspolitisk rettskaffenhet vil avstedkomme nevneverdig entusiasme andre steder i Europa, hvor de økonomiske og sosiale konsekvensene av noe slikt ville være smertefulle. Selv i Irland hører man surmuling om hvordan uavhengigheten er blitt avstått til «tyskerne», som alle europeiske teknokrater nå har en tendens til å bli kalt. I selve Tyskland er det lite sannsynlig at løsningen med å prøve å få gjelden til å forsvinne i inflasjon ved å utstede flere euro, vil bli særlig populær, for da fellesvalutaen var under debatt hadde lederne lovet en skeptisk befolkning at dens innføring aldri ville innebære å måtte betale andre lands gjeld. Og av åpenbare historiske grunner er en misfornøyd tysk befolkning ikke beroligende for resten av Europa.

Alternativet til å dele gjelden ser ut til å være oppstykking av euroen. Dette kan gjøre resesjonen om til en langvarig lavkonjunktur, hvor land som utvises fra eurosonen tvinges til en for banksystemet katastrofal konkurs. Jeg blir svimmel bare av å tenke på bankkontoen hvor jeg har euro: Hvis valutaen stykkes opp, vil pengene bli omgjort til drakmer eller deutschemark, og hvem avgjør det? Som alle andre ville jeg foretrekke deutschemark, en innstilling som vil drive opp prisen på den valutaen til et punkt hvor den tyske eksporten vil bli for dyr å kjøpe, samme hvor høy kvaliteten er.

Ikke rart at Tysklands forbundskansler Angela Merkel fremstår som ubesluttsom: Som alle andre politikere ønsker hun en smertefri løsning på et problem. Hun ønsker ikke å gjøre Tysklands innflytelse gjeldende ved å kreve hvert lands Papieren, bitte. Men hun vil heller ikke stå ansvarlig for en tøylesløs inflasjon eller for oppstykking av euroen. Uansett hva hun bestemmer seg for, vil ikke Europa ha noen voksende hengivenhet overfor Tyskland.

Kort sagt, mange europeiske regjeringers inkontinente pengebruk, som gav hele befolkninger fordeler på bekostning av kommende generasjoner, har — sammen med en stormannsgal pengeunion — frembrakt en krise som ikke bare er økonomisk, men også sosial og politisk, sågar sivilisasjonsmessig. Den europeiske unionen som for alltid skulle gjøre slutt på krigene på kontinentet, har gjenopplivet motsetninger som kan ende i stridslyst, om ikke åpen krig. Igjen står det europeiske prosjektet, avslørt som det enhver fornuftig person kunne ha sett at det alltid var: noe beslektet med byggingen av et kjempemessig Jugoslavia etter Tito.

 

Theodore Dalrymple er medlem av The Manhattan Institute, en politisk tenketank i New York City, og medvirkende redaktør i City Journal, hvor denne artikkelen først ble offentliggjort. Den norske oversettelsen er gjort av Christian Skaug, og den publiseres på Document med forfatterens vennlige tillatelse.