Samuel Furfari. Stillbilde: Riks / YouTube.

«Energiomstillingen» truer Europa med avindustrialisering, fattigdom og politisk kaos. Men tyskerne forstår etterhvert at de er blitt lurt, sier professor i energi­politikk Samuel Furfari. Han venter forandringer innen to år – og kanskje står vi ved et vendepunkt akkurat nå.

Furfari, som er utdannet kjemiker fra Belgia, er ingen hvem som helst. Han arbeidet med energisaker for EU-kommisjonen fra 1982 til 2018, er siden 2003 professor i energi­politikk ved flere universiteter, blant andre École Supérieure de Commerce de Paris, og har skrevet flere bøker om energipolitikk, senest Energy insecurity: The organised destruction of the EU’s competitiveness (2023).

I et nylig intervju med det franske geopolitiske tidsskriftet Conflicts leverer han en uvanlig skånselsløs analyse av den rådende klima- og energi­politikken i Europa.

Ifølge Furfari skyldes den prekære energi­situasjonen i Europa at vår verdensdel har latt seg rive med av Tyskland, som har falt for en slags pasifistisk renhets­ideologi der hverken kull- eller kjerne­kraft er akseptabelt. Han hevder at det delvis skyldes tidligere påvirkning fra Sovjet­unionen, som ikke ønsket at Tyskland skulle utnytte sitt fulle økonomiske potensial.

Men dette er dømt til å mislykkes, sier han: Det lar seg ikke gjøre å produsere nok energi med kun fornybare energikilder, forsøket koster uhorvelig mye penger, og det forandrer ikke en døyt for planeten, siden resten av verden bruker mer fossil energi når Europa bruker mindre – et poeng også den tyske økonomi­professor Hans-Werner Sinn har fremhevet gjentatte ganger (senest i et intervju med Die Welt lørdag).

Dessverre er det politiske Tyskland ennå ikke rede til å innse at landet er på feilspor, og derfor står tyskerne overfor en krise, sier Furfari.

Conflicts: Når begynte denne fornybar-politikken?

Samuel Furfari: Ideen har eksistert siden 1970- og 1980-tallet. Det var ikke på grunn av klima­endringer at man anbefalte fornybar energi, men for å kunne takle oljekriser. Men det var særlig etter år 2000 at tyskerne begynte å tro fullt og fast på fornybart med en strategi kalt Energiewende, som vi kaller energi­omstillingen. I 2005 bad Merkel EU-kommisjonens president om å utarbeide et veikart for innføring av fornybar energi for å tvinge alle europeiske land til å gjøre det. Jeg arbeidet selv med dette dokumentet.

Prosessen munnet ut i et EU-direktiv som Frankrike under Sarkozy tolket som grønt lys til kjernekraft, for hensikten med å koble klima- og energi­politikken var å redusere utslippene av CO₂. Det kravet innfris av kjerne­kraften, som tyskerne ikke desto mindre ble imot.

Nå har Tyskland gravd seg ned i et dypt hull som politikerne ikke kommer seg ut av, og pengene renner ut:

I den tyske regjeringens analyse av behovet for finansiering av strøm­produksjonen frem til 2030, estimerer Köln-universitetet investerings­behovet for vindkraft til rundt 75 milliarder euro og for solkraft 50 milliarder. I tillegg kommer kostnaden ved å vedlikeholde og skifte ut eksisterende vind­turbiner og solcelle­paneler, som jo må erstattes med årene.

Dette lønner seg ikke for kraft­produsentene, så det er ingen vei utenom subsidier – og det betyr en kjempe­regning til skatte­betalerne.

Selv om husholdningene normalt skulle tåle den, forblir det et makro­økonomisk problem. Når regningen ganges med flere titalls millioner hjem og bedrifter, utgjør belastningen en enorm byrde for landets økonomi. Man snakker mye om beløpene som angår individer, men unngår alltid å snakke om kostnadene for hele landet.

Forsakelsene er dessuten fruktesløse:

Det verste er at alt er fullstendig bortkastet. Hvis tyskerne kunne ha påvirket klimaet ved å betale endel mer for energien sin, kunne det kanskje hatt noe for seg. Men resultatet er latterlig, og folk begynner å forstå at de er blitt lurt. Siden Tyskland satte i gang med Energiewende, har verdens CO₂-utslipp økt med 61 prosent.

Men nå våkner tyskerne, tror Furfari:

Det er takket være denne erkjennelsen at 2023 ble et vendepunkt. Når man innser at de pene ordene ikke har noen virkning på planeten, men bare gjør livet vanskeligere, setter det folk i bevegelse. Bøndene har allerede vist sin misnøye.

I mellomtiden fortsetter de å blø, og Tysklands hardt rammede kjemiske industri er i ferd med å flagge ut.

Hva med bilindustrien?

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si om den saken, for det hele er så utrolig. Bilindustrien er flaggskipet i Tysklands know-how og helt i fronten når det gjelder teknologisk innovasjon. Også på dette feltet er all fokus på Energiewende, at alt skal være elektrisk. Ikke bare kaster de vrak på sin know-how, men de har heller ikke nok billig strøm, siden virkningen på strøm­forsyningen er opplagt. (…) På grunn av denne energitabben har Tyskland senket sitt industrielle flaggskip og overlatt det hele til kineserne, som nesten har monopol på batteri­produksjon.

Men alt vi kjøper fra kineserne, er jo produsert takket være kullkraft, så her er det heller ikke snakk om noen «karbon­nøytralitet», fastslår Furfari, som minner om at verden er avhengig av fossile energikilder – også som råvarer til livs­nødvendig produksjon.

Tyskerne begynner derfor å skjønne at landet trenger gass og kull for å fungere, og at den hundre prosent fornybare energien de betaler så dyrt for, er en utopi. De ble løyet til om at alt skulle bli fornybart, rent og billig.

Men det må skje noe politisk før landet kommer seg ut av dette uføret:

Regjeringen har to år igjen ved makten, og i mellom­tiden er opposisjonen i ferd med å organisere seg. Partiet til Merkel åpener opp for kjernekraft, og det voksende ytre høyre­partiet AfD er imot fornybart. Ting vil høyst sannsynlig forandre seg om to år. Vi bør allerede se betydelige endringer etter EU-valget den 9. juni.

Men kan Europa fortsette langs det destruktive sporet så lenge som to år uten at verdensdelen styrter ut i kaos?

Etter EU-valget vil det bli satt spørsmålstegn ved hele energi­politikken i unionen, mener Furfari.

Skikkelser som denne belgiske professoren burde være selvsagte aktører i den offentlige debatten om energi­politikk, og da ikke bare i et fransk geopolitisk tidsskrift, men systemmedier er forpliktet til ikke å gi folk som Furfari en stemme.

Det har derimot det alternative svenske mediet Riks gjort med et intervju i 2013. Selv om temaet er dødsens alvorlig, er det befriende komisk å se hvordan Furfari som en slags Hercule Poirot raljerer over hvor dum den europeiske energi­politikken er. Han må nesten beherske seg for ikke å le av det hele.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.