Joachim Weimann. Foto: X.

Tyske politikere vet hverken hva klima- og energi­politikk­en koster eller hva den oppnår, og at «energi­omstilling­en» både er dyr og ineffektiv, vil de ikke høre – det sier den nylig pensjonerte økonomi­professor Joachim Weimann ved universitetet i Magdeburg i et intervju med Die Welts vitenskaps­redaktør Axel Bojanowski.

Weimann har skrevet en lærebok i miljøøkonomi og var blant de første til å advare mot Tysklands Energiewende – forgjeves, naturligvis. Han har ikke høye tanker om politikerne.

Die Welt: Føler du at du har fått rett?

Joachim Weimann: Dessverre har mange av mine bekymringer holdt stikk. Men tro meg, det er slett ikke morsomt å få rett. Tvert imot var det frustrerende å hele tiden oppleve hvordan de enkleste sammenhenger ignoreres, og hvor mislykket det er å forsøke å gi råd til politikere på grunnlag av økonomisk kunnskap.

Det nærmer seg 20 år siden Weimann skrev boken «Die Klimapolitik-Katastrophe» (Den klimapolitiske katastrofen), der han forklarte at det er nytteløst for et enkelt land som Tyskland å kjøre sitt eget løp – erfaringen viser jo at verdens CO₂-utslipp bare fortsetter å øke.

Det kan ikke gå annerledes, forklarer han:

Hva er det som har gått galt?

Politikerne har gjort to kardinaltabber, og gjør dem fortsatt i dag. For det første har man konsekvent ignorert kostnadene ved klimapolitikken. Den tyske regjeringen vet fortsatt ikke hva tiltakene koster. For det andre har man også ignorert spørsmålet om hva klimapolitikken faktisk oppnår, og hvor mye CO₂ som faktisk spares. Ett eksempel: Med loven om fornybare energikilder (EEG) regulerer vi et område i Tyskland, nemlig energisektoren, som allerede er regulert av EUs system for handel med utslippskvoter. Her er CO₂-utslippene strengt begrenset når det gjelder mengde. Det utstedes tillatelser for den mengden som fortsatt er tillatt, og alle som slipper ut, trenger en slik tillatelse.

Hva innebærer det?

Dette er grunnen til at det er nytteløst å gjøre det alene: Hvert tonn CO₂ som unngås i Tyskland, slippes ut andre steder i Europa, fordi antallet kvoter ikke endres. Det er derfor bare Europas samlede balanse som teller, og den reduseres verken av vind- og solenergi i Tyskland eller av utfasing av kull. Jeg har ofte forsøkt å forklare denne mekanismen for politikere. Jeg lyktes ikke. Ingen ville høre budskapet om at energiomstillingen er dyr, men stort sett ineffektiv.

Det er heller ikke økonomisk å kutte CO₂ der hvor det koster mest, man må gjøre det der hvor det koster minst, sier Weimann. Det skjer ikke i dag, men politikerne hverken vet eller vil vite.

I Tyskland er det for eksempel foreskrevet hvordan hus skal isoleres og hvordan vi skal varme dem opp, fordi oppvarming genererer mye CO₂. Et spørsmål fra opposisjonen avslørte imidlertid at regjeringen ikke vet hvor mye CO₂ som vil bli spart gjennom denne reguleringen. Opposisjonen har heller ikke spurt om hvor mye det vil koste.

Energiomstillingen har kun hatt negative konsekvenser, ingen positive, hevder den tyske økonomen. Den skulle angivelig koste hver husholdning omtrent det samme som prisen på en kuleis pr. måned, men har i stedet kostet astronomiske beløp.

600 milliarder euro ble brukt til å skaffe like mye strøm som vi hadde før med kjernekraften, bare med mindre pålitelig, svingende og dyrere strøm. De 600 milliardene har derfor ikke skapt noen velstand, ingen nye varer eller tjenester. Pengene har heller ikke hjulpet klimaet, for det første fordi kjernekraftverk er klimanøytrale, og for det andre fordi CO₂-besparelser i Tyskland blir utlignet av andre europeiske land via kvotehandel.

Dette er penger som kunne ha vært brukt til utdanning, helsevesen eller infrastruktur, reflekterer Weimann. Men den irrasjonelle politikken er blitt gjennomført takket være en militant bevegelse mot kjernekraft som i praksis har hatt ukritiske medier som propagandaorgan.

Hvem tjener på den tyske energiomstillingen?

Den grønne bevegelsen og dens mange allierte i mediene, bransjen for fornybar energi, eierne av den nødvendige grunnen og en stor NGO-lobby. Fortellingen om energiomstillingen som redningen fra klima- og atomdøden er så fengende og så mektig i Tyskland at enhver opposisjon blir møtt med indignert avvisning. Dette gjør det mye lettere for lobbyen å marsjere gjennom, fordi man faktisk ikke trenger å vite noe om temaet for å slippe unna med det – kritikere kan med hell bakvaskes.

Bojanowski forteller at han selv har bevitnet hvordan to forskere som opptrådte kritisk under en konferanse om energiomstilling, ble hengt ut som «klimafornektere» med et «høyrevridd nettverk» i to riksdekkende medier.

Har du hatt lignende erfaringer som kritiker av energiomstillingen?

Ja, selvfølgelig, gang på gang.

Weimann er ikke tilhenger av kullkraft, men blir likevel uthengt som det.

Klimaaktivister skrev i Wikipedia-oppføringen min at jeg var kull-lobbyist. Wikipedia er i aktivistenes hender når det gjelder energi- og klimaspørsmål, så den falske påstanden ble stående. På konferanser ble jeg introdusert som «kull-lobbyist». Helt absurd, men jeg måtte lære meg å forholde meg til det.

Slikt gjør at nesten ingen kritikere tør å uttale seg offentlig, fastslår Weimann. Men både han og Bojanowski, som også er vitenskapelig utdannet, vet at de gjør det privat.

Som journalist har jeg ofte opplevd at forskere og gründere snakker om energiomstillingen på en helt annen måte privat enn de gjør offentlig. Hva er dine erfaringer?

Ja, det er typisk oppførsel når det gjelder dette temaet. Jeg spurte en gang en kollega som satt i mange komiteer: Hvorfor gjør du dette, hvorfor snakker du politikerne etter munnen? Du vet jo at det er tull. Han svarte: Hvis jeg sa noe annet, ville jeg blitt kastet ut. Til syvende og sist handler det alltid om karriere.

Derfor har han selv aldri påtatt seg lignende verv, forklarer Weimann.

Men også næringslivet har medvirket aktivt til eventyrfortellingene:

Det største mysteriet i debatten om energiomstillingen kan være at industrien knapt protesterte, men nå lider. Hva er det som har skjedd?

Industriens opportunisme var og er det største problemet. Det har aldri vært noen opposisjon. BDI har nettopp beregnet kostnadene ved energiomstillingen til 1,4 billioner euro, og i stedet for å stille spørsmål ved utgiftene har de kalt dem «nødvendige». Privat snakker entreprenørene helt annerledes, men ingen tør å stille spørsmål ved klimamålene offentlig av frykt for å skade sitt eget image. Resultatet kan vi nå se: Den tyske bilindustrien må betale milliarder i bøter til EU fordi den ikke klarte å overholde CO₂-utslippsmål for bilparken sin som var teknologisk umulige å oppfylle. Industrien er offer for sin egen feighet.

Men fortellingen om at klimaaktivister er gode og CO₂-utslippere er onde, begynner å rakne – til og med i Tyskland. Først nå kjenner vi på kroppen at klimapolitikken truer grunnlaget for velstanden, avslutter Weimann.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.