Sakset/Fra hofta

Opprydningen i statsfinansene og stimulansen til ny økonomisk vekst i Hellas og andre utsatte euroland, er like nødvendige. Dette synes å være en av konklusjonene etter gårsdagens konferanse mellom EU-presidenten og statslederne for de fire største medlemslandene, avholdt som ledd i forberedelsene til G8-møtet på Camp David.

Et slags kompromiss synes dermed å være nådd mellom Angela Merkels krav om budsjettdisiplin og de andres ønske om ikke å spare seg til fant. Borte i går var også den senere tidens tough talk overfor Hellas. Selv Merkel sier nå at hun helst vil at Hellas forblir i euroen, det samme gjør den europeiske sentralbankens toppsjef Mario Draghi.

Spørsmålet er hvordan man kan forene de to nevnte hensynene.

Et strukturelt handicap for eurolandene med stor gjeld og liten, null eller negativ vekst, er som kjent at de ikke lenger har en selvstendig pengepolitikk. Devaluering er derfor intet alternativ. Men en lignende effekt kan oppnås dersom man tvinger lønningene en smule ned.

Som flere skeptikere har påpekt, er haken ved en slik løsning at det blir færre penger i sirkulasjon, hvilket får økonomien til å krympe. Penger bør altså ikke tas ut av sirkulasjon, men samtidig må det strammes inn på lønnsutgiftene.

Hvordan får man det til å henge i hop?

Et svar på det er at en større andel av midlene i sirkulasjon kanaliseres inn i strategiske investeringer som gjør landene mer produktive. Det kan f.eks. bety mer penger til infrastruktur, til miljøtiltak, eller til forskning og innovasjon.

I teorien lyder det enkelt. Men i praksis er det alt annet enn enkelt. For tanken om å øke konkurranseevnen til landene i bakevjen på denne måten er ikke ny, det har lenge vært EU-politikk. Og da er det kanskje en idé å se nærmere på hvor mye penger som er blitt satt av til slike utviklingsprosjekter, og hvordan disse har fungert i årene som har gått.

Et instruktivt, men ikke unikt eksempel er da Sør-Italia. Siden 2007 har Brussel satt av noe under 50 milliarder euro til investering i denne landsdelen. Men av disse er det bare ca. seks milliarder som faktisk er blitt investert. Og mange av prosjektene er ikke blitt fullført i tråd med hensikten, på Sicilia gjelder dette hele 35% av dem.

Hva kommer dette av?

At man ikke klarer å oppfylle EUs kriterier for tildeling av penger, skyldes kanskje delvis byråkratiet. Men dette er ikke til hinder for at mer utviklede, mindre trengende EU-regioner klarer å utnytte en langt større andel av midlene som er satt av til disse.

Grunnen kan derfor vanskelig være noen annen enn at man i Sør-Italia, og i andre områder som henger etter, ikke klarer å stable på bena prosjekter som finner nåde hos EUs beslutningsmyndigheter. Og når man klarer det, ser man ofte at pengene ikke er vel investert.

Hvorfor prosjektene ikke er gode nok, kan ha å gjøre med mangel på gode ideer, mangel på de rette menneskelige ressurser til ideen man hadde, eller manglende evne til å koordinere det hele. Og forklaringen er neppe merkeligere enn at de fleste personene med koordineringsevne, store ressurser og gode ideer befinner seg andre steder. (En greker som ikke klarer å være produktiv i Hellas, kan godt klare det i England eller USA).

Og når pengene ikke brukes etter hensikten, skyldes det at områder som Hellas, Sør-Italia og andre er mer korrupte enn andre steder. Det er da lett å tenke seg at en innflytelsesrik person på steder som disse nok kan lykkes i å presentere en appetittvekkende Potemkin-kulisse av et prosjekt overfor offentlige myndigheter, men at pengene i stedet for å komme allmennheten til gode havner i lommene på vedkommendes slektninger og venner. Forbruk, altså. Er det ikke påfallende hvordan selv de fattigste regioner har fine biler på veiene og store varehus med all verdens luksusgjenstander smekkfulle av mennesker? Og mon tro om ikke det ytes politiske gjentjenester i forbindelse med slike bevilgninger?

Dersom det i EU-regi skal investeres på stor skala i eurosonens bakevjer, er det altså maktpåliggende at det ikke er den ledende politiske eller administrative klassen på disse stedene som har ansvar for eller oppsyn med det hele.

Man er da snublende nær de samme problemene som man har i forbindelse med utviklingshjelp til den tredje verden, om enn ikke i samme overveldende grad. Det trenger ikke å bety at det er galt å investere, men at man må være oppmerksom på faren for at pengene vil virke mot sin hensikt.

Storbritannias statsminister David Cameron sa under gårsdagens konferanse at eurosonen får se til å bestemme seg: Enten bygger den noe tettere finansielle skott mellom medlemslandene, eller så må den utvikle seg til en mer solid enhet.

Hvis eurosonen vil fortsette det prosjektet med tettere politisk union som Storbritannia klokelig aldri meldte seg inn i, må den innse at Hellas risikerer å bli det samme for eurosonen som Sicilia og andre regioner er for Italia. Alternativet som innebærer en begynnede fragmentering av euroen, er ukjent terreng — potensielt svært ubehagelig sådant.

Det er litt av et dilemma, og utfallet er langt fra gitt.