Mario Draghi har mandag lagt frem sin nye rapport om EUs fremtidige konkurranseevne. Foto: Josh Reynolds / MIT Golub Center for Finance and Policy / AP / NTB.

Europa har vært bekymret for avtagende vekst siden begynnelsen av dette århundret. Ulike strategier for å øke vekstratene har kommet og gått, men trenden har vært uforandret.

På tvers av ulike måleparametere har det oppstått et stort gap i BNP mellom EU og USA, hovedsakelig drevet av en mer markant nedgang i produktivitetsveksten i Europa. Europas husholdninger har betalt prisen i form av tapt levestandard. Målt per innbygger har den disponible realinntekten vokst nesten dobbelt så mye i USA som i EU siden 2000.

I mesteparten av denne perioden har den avtagende veksten blitt sett på som en ulempe, men ikke som en katastrofe. Europas eksportører klarte å kapre markedsandeler i raskere voksende deler av verden, særlig i Asia. Mange flere kvinner kom ut i arbeidslivet, noe som økte arbeidskraftens bidrag til veksten. Og etter krisene i 2008-2012 falt arbeidsledigheten jevnt og trutt i hele Europa, noe som bidro til å redusere ulikhetene og opprettholde den sosiale velferden.

EU nøt også godt av et gunstig globalt miljø. Verdenshandelen vokste under multilaterale regler. USAs sikkerhetsparaply frigjorde forsvarsbudsjetter som kunne brukes på andre prioriteringer. I en verden med stabil geopolitikk hadde vi ingen grunn til å bekymre oss for økende avhengighet av land som vi forventet ville forbli våre venner.

Men fundamentet vi bygde på, er nå i ferd med å bli rystet.

Det tidligere globale paradigmet er i ferd med å falme. Tiden med rask vekst i verdenshandelen ser ut til å være forbi, og EU-selskaper møter både større konkurranse fra utlandet og mindre tilgang til oversjøiske markeder. Europa har brått mistet sin viktigste energileverandør, Russland. Samtidig er den geopolitiske stabiliteten svekket, og vår avhengighet har vist seg å være en sårbarhet.

Den teknologiske utviklingen akselererer raskt. Europa gikk i stor grad glipp av den digitale revolusjonen med internett i spissen og de produktivitetsgevinstene den førte med seg: Faktisk kan produktivitetsgapet mellom EU og USA i stor grad forklares av teknologisektoren. EU er svak innen de nye teknologiene som vil drive framtidig vekst. Bare fire av verdens 50 største teknologiselskaper er europeiske.

Likevel øker Europas behov for vekst.

EU er på vei inn i den første perioden i nyere tid der veksten ikke vil bli understøttet av en økende befolkning. Innen 2040 forventes arbeidsstyrken å krympe med nærmere 2 millioner arbeidstakere hvert år. Vi må lene oss mer på produktivitet for å drive veksten. Hvis EU skulle opprettholde den gjennomsnittlige produktivitetsveksten siden 2015, ville det bare være nok til å holde BNP konstant frem til 2050 – på et tidspunkt da EU står overfor en rekke nye investeringsbehov som må finansieres gjennom høyere vekst.

For å digitalisere og avkarbonisere økonomien og øke forsvarskapasiteten vår, må investeringsandelen i Europa øke med rundt 5 prosentpoeng av BNP til nivåer som sist ble sett på 1960- og 70-tallet. Til sammenligning utgjorde de ekstra investeringene som Marshall-planen bidro med i perioden 1948-51, rundt 1-2 % av BNP årlig.

Hvis Europa ikke kan bli mer produktivt, vil vi bli tvunget til å velge. Vi vil ikke kunne bli ledende innen ny teknologi, et fyrtårn for klimaansvar og en uavhengig aktør på verdensscenen på én gang. Vi vil ikke kunne finansiere samfunnsmodellen vår. Vi vil måtte redusere noen, om ikke alle, ambisjonene våre.

Dette er en eksistensiell utfordring.

Europas grunnleggende verdier er velstand, rettferdighet, frihet, fred og demokrati i et bærekraftig miljø. EU er til for å sikre at europeerne til enhver tid kan nyte godt av disse grunnleggende rettighetene. Hvis Europa ikke lenger kan tilby disse rettighetene til sine innbyggere – eller må bytte dem mot hverandre – vil EU ha mistet sin eksistensberettigelse.

Den eneste måten å møte denne utfordringen på, er å vokse og bli mer produktiv, samtidig som vi bevarer våre verdier om rettferdighet og sosial inkludering. Og den eneste måten å bli mer produktiv på, er at Europa forandrer seg radikalt.

Tre områder for tiltak for å få fart på veksten igjen

Denne rapporten identifiserer tre hovedområder for tiltak for å få i gang bærekraftig vekst igjen.

På hvert av disse områdene starter vi ikke på null. EU har fortsatt generelle styrker – som sterke utdannings- og helsesystemer og robuste velferdsstater – og spesifikke styrker som vi kan bygge videre på. Men vi klarer ikke å omdanne disse styrkene til produktive og konkurransedyktige næringer på den globale scenen.

For det første – og viktigst av alt – må Europa legge om den kollektive innsatsen for å tette innovasjonsgapet til USA og Kina, særlig når det gjelder avansert teknologi.

Europa sitter fast i en statisk industristruktur med få nye selskaper som reiser seg for å endre eksisterende bransjer eller utvikle nye vekstmotorer. Faktisk er det ingen EU-selskaper med en markedsverdi på over 100 milliarder euro som har blitt etablert fra bunnen av i løpet av de siste 50 årene, mens alle de seks amerikanske selskapene med en verdivurdering på over 1 billion euro har blitt etablert i denne perioden.

Denne mangelen på dynamikk er selvoppfyllende.

Ettersom EU-selskaper spesialiserer seg på modne teknologier der potensialet for gjennombrudd er begrenset, bruker de mindre på forskning og innovasjon (FoI) – 270 milliarder euro mindre enn sine amerikanske motparter i 2021. De tre største investorene i forskning og innovasjon i Europa har de siste tjue årene vært dominert av bilindustrien. Det samme var tilfellet i USA på begynnelsen av 2000-tallet, med bilindustrien og farmasøytiske selskaper på topp, men nå er alle de tre største selskapene innen teknologi.

Problemet er ikke at Europa mangler ideer eller ambisjoner. Vi har mange talentfulle forskere og entreprenører som søker patenter. Men innovasjonen blokkeres i neste fase: Vi klarer ikke å omsette innovasjon til kommersialisering, og innovative selskaper som ønsker å skalere opp i Europa, hindres i alle ledd av inkonsekvente og restriktive reguleringer.

Resultatet er at mange europeiske gründere foretrekker å søke finansiering fra amerikanske risikokapitalister og skalere opp på det amerikanske markedet. Mellom 2008 og 2021 flyttet nærmere 30 % av «enhjørningene» som ble grunnlagt i Europa – oppstartsbedrifter som ble verdsatt til over 1 milliard USD – hovedkontoret sitt til utlandet, og de aller fleste av dem flyttet til USA.

Verden står på terskelen til en AI-revolusjon, og Europa har ikke råd til å bli sittende fast i forrige århundres «mellomteknologier og -industrier». Vi må frigjøre vårt innovative potensial. Dette vil være nøkkelen, ikke bare for å bli ledende innen ny teknologi, men også for å integrere kunstig intelligens i våre eksisterende bransjer, slik at de kan holde seg i front.

En sentral del av denne agendaen vil være å gi europeerne den kompetansen de trenger for å dra nytte av ny teknologi, slik at teknologi og sosial inkludering går hånd i hånd. Samtidig som Europa bør ha som mål å matche USA når det gjelder innovasjon, bør vi ha som mål å være bedre enn USA når det gjelder å tilby muligheter for utdanning og voksenopplæring og gode jobber for alle gjennom hele livet.

Det andre tiltaksområdet er en felles plan for avkarbonisering og konkurransekraft.

Hvis Europas ambisiøse klimamål følges opp av en sammenhengende plan for å nå dem, vil avkarbonisering være en mulighet for Europa. Men hvis vi ikke klarer å samordne politikken vår, er det en risiko for at avkarboniseringen kan gå på tvers av konkurransekraft og vekst.

Selv om energiprisene har falt betraktelig siden toppnivåene, står EU-selskaper fortsatt overfor strømpriser som er 2-3 ganger så høye som i USA. Prisene på naturgass er 4-5 ganger høyere. Dette prisgapet skyldes først og fremst Europas mangel på naturressurser, men også grunnleggende problemer med vårt felles energimarked. Markedsreglene hindrer industrien og husholdningene i å få fullt utbytte av ren energi over regningen. Høye skatter og avgifter som innhentes av finansaktører, øker energikostnadene for økonomien vår.

På mellomlang sikt vil avkarbonisering bidra til å flytte kraftproduksjonen over til sikre, rimelige og rene energikilder. Men fossilt brensel vil fortsette å spille en sentral rolle i energiprisingen, i hvert fall i resten av dette tiåret. Uten en plan for å overføre fordelene ved avkarbonisering til sluttbrukerne, vil energiprisene fortsette å tynge veksten.

Den globale satsingen på avkarbonisering er også en vekstmulighet for EU-industrien. EU er verdensledende innen ren teknologi som vindturbiner, elektrolysører og drivstoff med lavt karbonavtrykk, og mer enn en femtedel av ren og bærekraftig teknologi på verdensbasis er utviklet her.

Likevel er det ikke gitt at Europa vil gripe denne muligheten. Den kinesiske konkurransen er i ferd med å bli akutt i bransjer som ren teknologi og elektriske kjøretøy, drevet frem av en kraftfull kombinasjon av massiv industripolitikk og subsidier, rask innovasjon, kontroll over råmaterialer og evne til å produsere i kontinental skala.

EU står overfor en mulig avveining. Økt avhengighet av Kina kan være den billigste og mest effektive veien til å nå avkarboniseringsmålene våre. Men Kinas statsstøttede konkurranse representerer også en trussel mot vår produktive renteknologi- og bilindustri.

Avkarbonisering må skje av hensyn til planeten vår. Men for at det også skal bli en kilde til vekst for Europa, trenger vi en felles plan som omfatter industrier som produserer energi, og industrier som muliggjør avkarbonisering, som ren teknologi og bilindustrien.

Det tredje innsatsområdet er å øke sikkerheten og redusere avhengigheten.

Sikkerhet er en forutsetning for bærekraftig vekst. Økende geopolitisk risiko kan øke usikkerheten og dempe investeringene, mens store geopolitiske sjokk eller plutselige stopp i handelen kan være ekstremt forstyrrende. Etter hvert som den geopolitiske stabiliteten forsvinner, øker risikoen for at økende usikkerhet blir en trussel mot vekst og frihet.

Europa er spesielt utsatt. Vi er avhengige av en håndfull leverandører av kritiske råvarer, særlig Kina, selv om den globale etterspørselen etter disse materialene eksploderer på grunn av overgangen til ren energi. Vi er også svært avhengige av import av digital teknologi. Når det gjelder produksjon av chips, befinner 75-90 % av den globale produksjonskapasiteten for wafere seg i Asia.

Denne avhengigheten er ofte gjensidig – Kina er for eksempel avhengig av EU for å absorbere sin industrielle overkapasitet – men andre store økonomier, som USA, prøver aktivt å frigjøre seg. Hvis EU ikke handler, risikerer vi å bli sårbare for tvang.

I en slik situasjon trenger vi en genuin «utenriksøkonomisk politikk» fra EUs side for å bevare vår frihet – en såkalt statecraft. EU må koordinere preferansehandelsavtaler og direkteinvesteringer med ressursrike nasjoner, bygge opp beredskapslagre på utvalgte kritiske områder og opprette industrielle partnerskap for å sikre forsyningskjeden for nøkkelteknologi. Bare sammen kan vi skape den nødvendige markedspåvirkningen for å gjøre alt dette.

Fred er Europas første og viktigste mål. Men de fysiske sikkerhetstruslene øker, og vi må forberede oss. EU er samlet sett verdens nest største militærutgiver, men det gjenspeiles ikke i styrken på vår forsvarsindustrielle kapasitet.

Forsvarsindustrien er for fragmentert, noe som hindrer den i å produsere i stor skala, og den lider av mangel på standardisering og interoperabilitet for utstyr, noe som svekker Europas evne til å opptre som en sammenhengende makt. For eksempel produseres det tolv ulike typer stridsvogner i Europa, mens USA bare produserer én.

Hva er det som står i veien?

På mange av disse områdene handler medlemsstatene allerede hver for seg, og industripolitikken er på fremmarsj. Men det er åpenbart at Europa ikke er i nærheten av det vi kan oppnå hvis vi opptrer som et fellesskap. Tre barrierer står i veien for oss.

For det første mangler Europa fokus. Vi formulerer felles mål, men vi følger dem ikke opp med klare prioriteringer eller felles politiske tiltak.

Vi hevder for eksempel at vi ønsker å fremme innovasjon, men vi fortsetter å pålegge europeiske selskaper byrder som er spesielt kostbare for små og mellomstore bedrifter, og som er selvødeleggende for de digitale sektorene. Mer enn halvparten av de små og mellomstore bedriftene i Europa oppgir regulatoriske hindringer og administrative byrder som sin største utfordring.

Vi har også latt det indre markedet være fragmentert i flere tiår, noe som har en kaskadeeffekt på konkurranseevnen vår. Det driver vekstkraftige selskaper utenlands, noe som i sin tur reduserer antallet prosjekter som kan finansieres, og hindrer utviklingen av Europas kapitalmarkeder. Og uten høyvekstprosjekter å investere i og kapitalmarkeder til å finansiere dem, mister europeerne muligheten til å bli rikere. Selv om husholdningene i EU sparer mer enn i USA, har formuen deres bare vokst med en tredjedel så mye siden 2009.

For det andre sløser Europa med sine felles ressurser. Vi har stor kollektiv kjøpekraft, men vi utvanner den på en rekke ulike nasjonale og EU-instrumenter.

For eksempel samarbeider vi fortsatt ikke i forsvarsindustrien for å hjelpe selskapene våre med å integrere seg og oppnå stordriftsfordeler. I 2022 utgjorde innkjøpssamarbeid i Europa mindre enn en femtedel av utgiftene til innkjøp av forsvarsmateriell. Vi favoriserer heller ikke konkurransedyktige europeiske forsvarsbedrifter. Mellom midten av 2022 og midten av 2023 gikk 78 % av de totale utgiftene til anskaffelser til leverandører utenfor EU, hvorav 63 % gikk til USA.

Vi samarbeider heller ikke nok om innovasjon, selv om offentlige investeringer i banebrytende teknologi krever store kapitalpuljer og har betydelige ringvirkninger for alle. Den offentlige sektoren i EU bruker omtrent like mye på forskning og utvikling som USA som andel av BNP, men bare en tiendedel av disse utgiftene skjer på EU-nivå.

For det tredje koordinerer ikke Europa der det er viktig.

Dagens industristrategier – som i USA og Kina – kombinerer en rekke ulike politikkområder, fra finanspolitikk for å oppmuntre til innenlandsk produksjon, til handelspolitikk for å straffe konkurranseskadelig atferd, og til utenrikspolitikk for å sikre leverandørkjeder.

I EU-sammenheng krever en slik sammenkobling av politikk en høy grad av koordinering mellom nasjonale tiltak og EUs innsats. Men på grunn av den langsomme og oppsplittede politiske beslutningsprosessen er EU i mindre grad i stand til å skape en slik respons.

Europas beslutningsregler har ikke utviklet seg vesentlig etter hvert som EU har blitt større, og etter hvert som det globale miljøet vi står overfor, har blitt mer fiendtlig og komplekst. Beslutninger blir vanligvis tatt sak for sak, med flere vetospillere underveis.

Resultatet er en lovgivningsprosess der det i gjennomsnitt tar 19 måneder å bli enige om nye lover, fra Kommisjonens forslag legges frem til den vedtatte rettsakten undertegnes – og før de nye lovene i det hele tatt er implementert i alle medlemsstatene.

Målet med denne rapporten er å skissere en ny industristrategi for Europa for å overvinne disse hindringene.

Vi identifiserer de grunnleggende årsakene til EUs svekkede posisjon i viktige strategiske sektorer, og legger frem en rekke forslag for å gjenopprette EUs konkurransekraft. For hver sektor vi analyserer, identifiserer vi prioriterte forslag på kort og mellomlang sikt. Disse forslagene er med andre ord ikke ment å være ambisjoner: De fleste av dem er utformet for å kunne iverksettes raskt og utgjøre en konkret forskjell for EUs fremtidsutsikter.

På mange områder kan EU oppnå mye ved å ta et stort antall mindre skritt, men gjøre det på en koordinert måte som samordner all politikk bak det felles målet. På andre områder er det behov for et mindre antall større skritt – ved å delegere oppgaver til EU-nivået som bare kan utføres der. På atter andre områder bør EU ta et skritt tilbake, anvende subsidiaritetsprinsippet strengere og redusere den regulatoriske byrden som pålegges EU-selskaper.

Et sentralt spørsmål som melder seg, er hvordan EU skal finansiere de enorme investeringsbehovene som omstillingen av økonomien vil medføre. I denne rapporten presenterer vi simuleringer for å besvare dette spørsmålet. To viktige konklusjoner kan trekkes for EU.

For det første: Selv om Europa må gå videre med sin kapitalmarkedsunion, vil ikke den private sektoren være i stand til å bære brorparten av finansieringen av investeringene uten støtte fra offentlig sektor. For det andre: Jo mer villig EU er til å reformere seg selv for å øke produktiviteten, jo mer vil det finanspolitiske handlingsrommet øke, og jo lettere vil det være for offentlig sektor å gi denne støtten.

Denne sammenhengen understreker hvorfor det er grunnleggende å øke produktiviteten. Det har også implikasjoner for utstedelsen av felles sikre eiendeler. For å maksimere produktiviteten vil det være nødvendig med en viss felles finansiering av investeringer i viktige europeiske fellesgoder, som banebrytende innovasjon.

Samtidig er det andre fellesgoder som er identifisert i denne rapporten – for eksempel forsvarsanskaffelser eller nett på tvers av landegrensene – som vil bli underforsynt uten felles tiltak. Hvis de politiske og institusjonelle forutsetningene er til stede, vil også disse prosjektene kreve felles finansiering.

Denne rapporten kommer ut i en vanskelig tid for kontinentet vårt.

Vi bør forlate illusjonen om at bare utsettelse kan bevare konsensus. Faktisk har utsettelser bare ført til langsommere vekst, og det har i hvert fall ikke ført til mer konsensus. Vi har nådd et punkt der vi uten handling enten må gå på akkord med vår velferd, vårt miljø eller vår frihet.

For at strategien som skisseres i denne rapporten skal lykkes, må vi begynne med en felles vurdering av hvor vi står, hvilke mål vi ønsker å prioritere, hvilke risikoer vi vil unngå, og hvilke avveininger vi er villige til å gjøre.

Vi må sørge for at våre demokratisk valgte institusjoner står i sentrum for disse debattene. Reformer kan bare være virkelig ambisiøse og bærekraftige hvis de har demokratisk støtte.

Og vi må innta en ny holdning til samarbeid: ved å fjerne hindringer, harmonisere regler og lover og samordne politikken. Det finnes ulike konstellasjoner der vi kan komme videre. Men det vi ikke kan gjøre, er å unnlate å gå videre i det hele tatt.

Vi bør ha sterk tro på at vi vil lykkes med å komme videre. Aldri tidligere har størrelsen på landene våre fremstått som så liten og utilstrekkelig i forhold til størrelsen på utfordringene. Og det er lenge siden selvoppholdelsesdriften har vært et så felles anliggende. Aldri før har det vært så gode grunner til å stå sammen – og i vårt samhold vil vi finne styrken til å gjennomføre reformer.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!