Kommentar

Lederen for UK Independence Party, europarlamentarikeren Nigel Farage, uttalte i forbindelse med euroens tiårsjubileum at fellesvalutaen ikke ville oppleve sin tyvende fødselsdag. Vil han få rett?

Den siste tidens turbulens omkring flere europeiske staters vanskelige finanser, har gitt aktualitet til mange av spørsmålene som euro-skeptikerne stilte allerede for flere år siden. Hvordan opprettholde en fellesvaluta for en rekke suverene stater med forskjellige økonomiske realiteter og strategier, gjeldsbyrder, skattesystemer, velferdsordninger og offentlige utgiftsnivåer?

Og hva skal fremfor alt gjeldstyngede stater gjøre når de har likviditetsproblemer og ikke lenger kan devaluere? Svaret har hittil vært at man sender regningen til de rikere medlemmene av valutaunionen, men hvor langt kan den strikken tøyes? Og hvor langt vil det bli nødvendig å tøye den?

Så lenge statene med behov for en håndsrekning er små, lite folkerike stater som Hellas, Irland og eventuelt Portugal, vil tyskerne etter alt å dømme vurdere situasjonen slik at kostnaden ved å trekke seg ut av eurosamarbeidet inntil videre er større enn ved å bli værende, og kjøpe ut disse landene til tenners gnissel.

Like sikkert er det at tyskerne ikke ville være villige til å bære byrden ved å garantere for Italia, som har valutaunionens tredje største økonomi. Ryker Italia, ryker altså også euroen i sin nåværende form. Hva som da vil skje, er usikkert, men en mulighet som er blitt lansert som alternativ til retur til nasjonale valutaer, er en euro i klasse A og en euro i klasse B. Det er dog lite sannsynlig at Italias betalingsproblemer vil bli så store med det første at landet må kjøpes ut. Grunnen til det er at den private gjeldsgraden i Italia er såpass lav, og den private sparingen såpass høy, at staten kan låne penger av sine egne borgere. Massiv privatisering av offentlig eiendom er også mulig for å bringe det totale gjeldsnivået signifikant ned på kort tid.

Det store spørsmålstegnet er således Spania. Hvis Spania holder, vil euroen trolig også holde i lang tid ennå. Men hvis Spania får behov for massiv hjelp, er fellesvalutaens skjebne et åpent spørsmål. Vil den byrden være over smertegrensen for de rike landene? Mye vil derfor avhenge av Spanias evne til å betjene sin gjeld. Den er riktignok endel mindre i forhold til BNP enn Italias, men budsjettunderskuddet er mye større, arbeidsledigheten den dobbelte, den private sparingen er mye mindre og økonomien har ikke en like solid industriell base. At landet vil trenge assistanse for å komme seg videre, synes klart. Hvor mye de vil trenge, kan bli helt avgjørende for fellesvalutaens fremtid.