Den som fortsatt husker all skrivingen om de formidable budsjettproblemene i California mer eller mindre siden boligkrisens begynnelse i 2008, gjerne ledsaget av overskrifter inneholdende ordet «konkurs» samt fotografier av en betenkt guvernør Arnold Schwarzenegger, vil kanskje også ha merket seg at finansene i USAs folkerikeste delstat ikke lenger er noe brennaktuelt tema.

Så hva er hendt i mellomtiden?

Alt det som nyhetsmediene gjerne unnlater å rapportere om: Bedret økonomi, bedret kredittverdighet og bedret budsjettdisiplin, dels takket være utgiftskutt som innebar oppsigelse av offentlig ansatte, og dels på grunn av større skatteinngang – også fordi Californias borgere i en folkeavstemning sa ja til midlertidige skatteøkninger, først og fremst med sikte på bedre skole og helsevesen.

I det siste har næringslivet begynt å ansette folk igjen for alvor:

California’s job growth tops the national average, unemployment has fallen to below double-digit levels for the first time in nearly four years and more money is expected to flow into state coffers from the voter-approved tax increases.

The state Department of Finance projected unemployment will fall to 9.6 percent this year and 8.7 percent in 2014.

Brown’s budget plan projects $98.5 billion in revenues and transfers and plans spending of $97.7 billion, according to the proposal published on the state Department of Finance website.

That would leave a surplus of $851 million, in addition to a projected $785 million surplus for the current fiscal year, which ends in June, allowing the state to put $1 billion toward a rainy day fund.

Historien om en amerikansk delstat som reiser seg igjen, inviterer til flere sammenligninger med kriserammede land i EU, og da først og fremst eurosonen, hvor man i likhet med USA har samme myntenhet. Hvordan få Hellas, Spania, Portugal, Italia og Kypros opp å gå igjen?

En umiddelbar observasjon er at guvernør Schwarzenegger kunne bruke krisefullmakter til å si opp et stort antall offentlig ansatte, hvilket nærmest har vært – og kanskje fortsatt er – utenkelig i de gjeldsrammede søreuropeiske statene.

Men fremfor alt skiller USA seg fra eurosonen ved at det ikke er noe snakk om at føderale myndigheter eller andre delstater på noe vis skal hefte for eller bære byrdene ved Californias gjeld. Noen er sågar av den oppfatning at noe slikt ville være grunnlovsstridig, ettersom tiende grunnlovstillegg setter klare grenser for hva føderale myndigheter kan foreta seg vis-à-vis delstatene.

Hvorom allting er: et slikt tiltak er ikke aktuell politikk. Da guvernør Pat Quinn i den finansielt hardt prøvede delstaten Illinois i forbindelse med budsjettplanleggingen for 2012 luftet muligheten for en føderal bailout, lød reaksjonen fra en republikaner i Representantenes hus som følger:

“Hell no – not happenin’.”

Til sammenligning utstedte Den europeiske sentralbanken grenseløse garantier for å hindre at Spanias og Italias gjeldsproblemer ikke vokste altfor langt over hodet på unionen. Selv om dette ikke skjedde ved at stat A gav penger direkte til stat B, var det i realiteten Tyskland og de andre velstående statene som stilte de nødvendige midler til disposisjon for sentralbanken, slik at denne ved behov kan kjøpe statsobligasjoner det er vanskelig å få omsatt.

Hva offentlige finanser angår, er altså de amerikanske delstatene, som tilhører samme nasjon, mer uavhengige av hverandre enn landene i eurosonen. Betyr det at USAs delstater er mindre solidariske overfor hverandre? Kanskje kan det se sånn ut når realiteten er each one on his own.

Slik var det imidlertid ikke i den amerikanske føderasjonens barndom. I tiden mellom uavhengighetserklæringen i 1776 og den amerikanske dollarens fødsel i 1792, en periode som altså omfattet uavhengighetskrigen mot britene, hadde hver av de tretten tidligere koloniene hver sine valutaer, og større eller mindre gjeldsbyrder. Som ledd i forberedelsen til den nye fellesvalutaen sørget USAs første finansminister, Alexander Hamilton, for at alle delstatenes gjeld ble slått sammen og solgt som føderale obligasjoner.

Den nye amerikanske nasjonens fødsel var altså ledsaget av en gjensidig forpliktelse for gammel gjeld, men ikke for ny gjeld. Delstatene kan derfor i prinsippet misligholde sin gjeld og gå konkurs, hvilket i praksis ikke skjer: Forrige gang en delstat misligholdt sin gjeld, var i 1840.

Noe lignende ville trolig ha vært politisk umulig i Europa, og det skjedde da heller ikke ved eurosonens fødsel. Enhver stat beholdt sin gamle gjeld, men fikk merke konsekvensene av andres nye gjeld. På et vis ble eurosonens borgere lurt med på en forpliktelse de aldri ville ha gitt sitt samtykke til.

Mon tro om det ikke ville ha vært sunnere om medlemsstatene i fellesvalutaen selv måtte ha stått ansvarlig for å holde orden i eget hus?

Siden prosjektet startet med en rekke designfeil, er et slikt scenario nå tilsynelatende en slags politisk fantasilitteratur. Amerikanernes eksempel kan ikke uten videre gjentas. Men siden prosjektet angivelig er et være eller ikke være for unionen, vil man ta i bruk alle mulige midler for å redde det.

Om man skal tro Hans-Werner Sinn, som er professor ved Universitetet i München og en av Tysklands ledende økonomer, finnes det ingen enkle løsninger på den finansielle ubalansen i eurosonen. Han frykter sosial uro. Det eneste verktøyet som duger, er storslegga. I sin siste publikasjon skriver Sinn:

To help the crisis-afflicted countries get back on their feet, a significant amount of debt needs to be written off.

Til det er det vel ikke stort annet å si enn: Good luck with that. Vi lever i spennende tider.

California Governor’s budget has surprise: a surplus