Sakset/Fra hofta

I flere europeiske land, spesielt i sør, er det stadig flere personer som begår selvmord pga. økonomiske problemer, hva enten det er næringsdrivende, arbeidsløse eller folk som har fått pensjonen sin redusert. Paul Krugman, nobelprisvinner i økonomi og spaltist hos New York Times, skrev i forrige uke at disse hjerteskjærende historiene er symptomatiske for en verdensdel som tilsynelatende er fast bestemt på å gå samme vei.

Den skjebnesvangre politiske feilen er å holde fast ved troen på at innstramninger, budsjettdisiplin og strenge inflasjonsmål kan få Europa ut av uføret, skriver Krugman, til tross for at erfaringene så langt viser det stikk motsatte. Uten forventninger om økonomisk vekst, blir gjelden enda vanskeligere å betjene for land som Spania:

Consider the state of affairs in Spain, which is now the epicenter of the crisis. Never mind talk of recession; Spain is in full-on depression, with the overall unemployment rate at 23.6 percent, comparable to America at the depths of the Great Depression, and the youth unemployment rate over 50 percent. This can’t go on — and the realization that it can’t go on is what is sending Spanish borrowing costs ever higher.

Spania kan altså ikke spare seg til vekst. Ikke desto mindre er det nettopp det Tyskland mener de bør gjøre. Krugman er ikke nådig i sin dom:

Nonetheless, the prescription coming from Berlin and Frankfurt is, you guessed it, even more fiscal austerity.

This is, not to mince words, just insane. Europe has had several years of experience with harsh austerity programs, and the results are exactly what students of history told you would happen: such programs push depressed economies even deeper into depression. And because investors look at the state of a nation’s economy when assessing its ability to repay debt, austerity programs haven’t even worked as a way to reduce borrowing costs.

Krugman skriver at en mulighet er å avvikle euroen, slik at hvert enkelt land kunne avhjelpe situasjonen med en uavhengig pengepolitikk. Land som Italia har jo tradisjonelt taklet slike problemer med devaluering, hvilket ikke er mulig nå. Overgangen ville bli smertefull, men i det lange løp mindre enn om man fortsetter dagens kurs. Om man beholder euroen, er en styrt høyere inflasjon i eurosonen etter nobelprisvinnerens oppfatning et klart alternativ:

So if European leaders really wanted to save the euro they would be looking for an alternative course. And the shape of such an alternative is actually fairly clear. The Continent needs more expansionary monetary policies, in the form of a willingness — an announced willingness — on the part of the European Central Bank to accept somewhat higher inflation; it needs more expansionary fiscal policies, in the form of budgets in Germany that offset austerity in Spain and other troubled nations around the Continent’s periphery, rather than reinforcing it. Even with such policies, the peripheral nations would face years of hard times. But at least there would be some hope of recovery.

Det som står i veien for iverksettelse av dette forslaget, noe Den europeiske sentralbanken og flere statsledere ønsker, er Tyskland. Det ville være innenrikspolitisk selvmord å fortelle velgerne at sparepengene deres kommer til å bli tjue prosent mindre verdt fordi andre land i unionen har for mye gjeld, og dermed ønsker å betale den tilbake med penger som er mindre verdt. Tyskerne ville altså bli harme.

Vanskelig er det ikke å ha en viss sympati for et slik reaksjon. Men Krugman kaller den moralistisk, og det er heller ikke helt på jordet, for Tysklands eksportindustri har lenge nydt godt av en valutakurs som har vært svakere enn en ren tysk valuta ville ha vært. Landet har dermed også hatt fordeler av pengeunionen med de andre landene. I et samarbeid må man gi og ta, og en vanlig oppfatning utenfor Tyskland er at tyskerne vil ha i pose og sekk. Det kan bli vanskelig å få til i en stadig tettere politisk union.

 

Europe’s Economic Suicide