Kommentar

For den som måtte lure på hvordan Italia med enkle midler kunne fått bedre orden på sine offentlige finanser, finnes det knapt bedre kilder til opplysning enn de to journalistene og forfatterne Gian Antonio Stella og Sergio Rizzo. I flere år har de på om ikke daglig, så i alle fall ukentlig basis levert hårreisende eksempler på offentlig vanstyre.

Materialet deres er så rikt at det i løpet av noen få år har gitt opphav til to bøker (La Casta og La Deriva). Verkene er uhyre sterk kost, og etter bare noen sider blir man sittende og måpe og lure på hvordan det er mulig, samtidig som man fornemmer landets kredittrating synke et hakk for hvert kapittel. Ikke desto mindre får ikke deres avsløringer noen konsekvenser i form av at ansvarlige politikere eller embedsmenn må gå av, enda vanskjøtselen og uforstanden tilsier at så burde ha skjedd.

De to utrettelige folkeopplysernes ferskeste eksempel viser hvordan det som i utgangspunktet er en god idé, ender opp som en fantastisk dårlig idé. Den gode ideen, som er blitt fremmet av flere finansministre, er at staten burde selge de faste eiendommene den ikke kan tenkes å trenge til en god pris for å få høyst nødvendige penger i kassen. Dessverre viser det seg av og til at staten gjør noe helt annet: Den selger eiendommer den kan tenkes å trenge til en lav pris, for siden å leie dem og eventuelt kjøpe dem tilbake for en høy pris idet den oppdager at oops, vi trengte visst denne eiendommen likevel.

Midt i sentrum av den syditalienske provinshovedstaden Foggia befinner det seg en stor og flott treetasjes bygning som i lang tid har fungert som politihus. På et bestemt tidspunkt ønsket man å flytte til andre lokaler, og de 16.000 kvadratmetrene ble solgt til en bank for 11 millioner euro, altså en seks-sju hundre euro pr. kvadratmeter: et røverkjøp.

Transaksjonen virker overilet, for Innenriksdepartementet hadde tilsynelatende ikke tenkt over muligheten for at bygningen kunne være til nytte for annen offentlig bruk, for eksempel universitetet, som ikke ligger langt unna, og som ble grunnlagt for såpass kort tid siden at utvidelsesbehov langt fra var utenkelig.

Men det var verre enn som så. Da det ikke ble funnet mer egnede lokaler til politiskolen, så departementet seg nødt til å leie de gamle lokalene av den nye eieren i det man mente ville bli en overgangsperiode, og leien ble fastsatt til den nette sum av 1,16 millioner euro pr. år, altså noe over ti prosent av kjøpesummen.

Det tok ikke slutt med dette. Etter en tid fant man ut at det ikke lenger var behov for noen politiskole i Foggia, men da den ble nedlagt var det fortsatt to år igjen av leieperioden. Skattebetalerne finansierte altså leien av en diger bygning som praktisk talt stod ubrukt.

Prikken over i’en ble satt da universitetets rektor ikke uventet fant at institusjonens hans kunne ha god bruk for bygningen. Det ansvarlige departementet bestemte seg for å kjøpe den av banken, men prisen ble denne gangen 16,5 millioner euro, eller femti prosent mer enn den var blitt solgt for seks år tidligere. Om man legger til de seks-sju millionene i leieinntekter, hadde staten altså prestert å kaste omlag tolv millioner euro ut av vinduet ved hjelp av den angjeldende formuesgjenstanden.

Spørsmålet italienere stiller seg idet slike historier avsløres, er hvor mye bankfolkene betalte politikerne i kickback, og konklusjonen de trekker fem minutter senere, er at de ansvarlige for sløsingen ikke får unngjelde fordi de som medlemmer av den regjerende kasten vet for mye om lignende svindel begått av sine kolleger, som lar dem slippe unna med svineriet for ikke å havne i lignende vanskeligheter selv.

Hvor begynner man å løse problemene med en slik styrende klasse?

Til nå foreligger det kun to gode forslag. Det ene er lansert av kirken, som inviterer personer med ansvar til å se seg selv i speilet hver morgen og spørre seg om de har samvittighet til å fortsette på denne måten.

Det andre ble i sin tid lansert av en viss Francesco de Franchis, til sin død en av Italias fremste eksperter på komparativ jus, som mesteparten av sin karriere arbeidet med internasjonal havrett i London. de Franchis var også forfatter av en monumental italiensk-engelsk juridisk ordbok, som det tok flere tiår å skrive og i praksis er en encyklopedi over såvel common law som civil law, idet den for nær sagt hvert eneste oppslagsord gjør detaljert rede for hvordan oppslagsord og oversettelse egentlig representerer to forskjellige juridiske virkeligheter. Da første bind kom for den ene oversettelsesretningen, skrev han sågar et langt generelt forord om de to rettstradisjonene. Da andre bind ble utgitt var det like tykt, for de Franchis hadde laget enda et forord. Men denne gangen hadde han brukt det til å skrive en høyst personlig rant om alt som var galt med Italia, et nokså eksentrisk påfunn som bare kunne aksepteres av en med de Franchis’ udiskutable faglige mesterskap. Nuvel, forfatteren så bare en utvei for å frigjøre Italia fra vanstyret av den skisserte støpningen: Fysisk forflytning av hele den ledende klassen til et annet kontinent.

Det er naturligvis det samme som å si at det ikke finnes noe annet godt forslag enn kirkens. Noe kynikerne besvarer med å si at man ikke skal fortvile, for når A bøffer ti millioner av B, blir jo ikke pengene borte: De forblir i sirkulasjon i økonomien. B må derfor ganske enkelt ved behov sørge for å bøffe A for et tilsvarende beløp på annet vis. Hvilket ender med den økonomiske likevektssituasjonen beskrevet i Italo Calvinos novelle Det sorte får: Alle innbyggerne i en landsby brøt seg hver natt inn i et annet hus og stjal noe fra en medborger, som altså selv også var ute i samme ærend. Problemet oppstod idet en ærlig mann flyttet inn. Plutselig var det noen som ikke ble frastjålet noe, og alt gikk bare i surr.

Og heri finner man årsaken til at italienerne i det overveiende er positive til tettere integrasjon med EU: Det er ikke til tross for at landet deres blir et tysk protektorat, men på grunn av det. Bare på den måten kan presset fra omverdenen bli stort nok til at en mentalitetsendring tvinger seg frem. For i motsetning til den ærlige mannen i Calvinos novelle, vil ikke tyskerne være uten maktmidler.

 

Corriere della Sera: La beffa della caserma «svenduta»