Kommentar

Bildet: Når vestlige politikere møtes er det en klemming og kyssing som om de tilhørte samme storfamilie. Før lo vi av sovjetiske lederne som kysset sine kamerater. Nå holder vestlige politikere på på samme måte. Det samme gjør gutter og menn. Det skaper en intimitet at man omfavner hverandre, men er det naturlig eller ekte? Eller er hensikten å påtvinge en form for intimitet som virker forpliktende, men er uten innhold? I en storfamilie må man opprettholde en god tone. Derfor ble båtene fra Libya stanset mens G7-møtet på Taormina foregikk helgen 26. mai. Lederne ser ikke ut til å oppfatte dobbeltmoralen og hykleriet. De laller om at det er Europas plikt å ta imot, lenge etter at folk for alvor er blitt bekymret. Statsminister Paolo Gentiloni hilser Theresa May velkommen. Foto: Tony Gentile / Reuters / Scanpix.

 

Mens vanlige italienere med økende uro og irritasjon merker konsekvensene av mennesketrafikken i det offentlige rommet, hvor unge afrikanske menn tigger foran supermarkedene, selger ræl langs strendene eller henger gruppevis rundt i sentrumsgatene, gjør deres egen samfunnselite knapt noenting for å hanskes med problematikken.

Myndigheter og de fleste politikere forholder seg til strømmen av skip fra Libyas kyst til italienske havner som om den var en naturkatastrofe. For regjeringen handler det mest om å administrere det man kaller en nødsituasjon. Idet Romas ordfører Virginia Raggi protesterer mot at hovedstaden tildeles 2000 nye migranter, repliserer innenriksminister Marco Minniti at hun værsågod har å ta imot dem. Både blant lederskribenter og politikere nærer man forestillingen om at Europa før eller senere vil komme Italia til unnsetning, og gå med på å ta sin del av migrantene.

Dette naive og ubegrunnede håpet ledsages gjerne av betraktninger som at migrasjonen er et faktum som det er uråd å gjøre noe med. Diskusjonen viser ofte et forbløffende fravær av kunnskap, som for eksempel når en hovedkommentar av Ernesto Galli della Loggia i Corriere della Sera sier at de millioner av afrikanere som sulter, ikke vil la seg stanse – helt uanfektet av at det er velfødde unge menn som fyller båtene, eller av dataene fra Verdensbanken som forteller at det er de middels rike som migrerer. Et annet eksempel er pave Frans, og det geistlige hierarkiet med ham, som formaner befolkningen til gjestfrihet mot personer som rømmer fra sult og krig, til tross for at ingen av delene gjør seg gjeldende i landene hvor de aller fleste migrantene rent faktisk kommer fra.

Ankomsten av migranter anses med andre ord litt som nedbøren. Man må gjøre det beste ut av det, som for eksempel å legge best mulig til rette for integrering. Det hele er forbundet med en forbløffende nærsynthet, idet man ikke tar i betraktning hva slags erfaringer man har gjort i land som lenge har slitt med større problemer enn Italia.

I en tilstand kjennetegnet av denne kombinasjonen av ignoranse og godfjottethet, er det at Italias regjering nå ønsker fortgang i arbeidet med en ny lov om statsborgerskap.

Italia praktiserer som hovedregel prinsippet om jus sanguinis, som innebærer at statsborgerskap tildeles ved fødselen dersom minst én av foreldrene selv er italiensk. Voksne utlendinger som er ustraffede, kan naturaliseres etter ti års opphold. Men barn født i Italia av to foreldre uten italiensk statsborgerskap, blir ikke selv automatisk italiensk borger. Det skjer kun ved fylte 18 år ved uavbrutt legalt opphold i Italia.

Forslaget som ligger på bordet, tar derimot til orde for at Italia også innfører prinsippet om jus soli, som innebærer at den som blir født i Italia, også blir italiensk borger. Det eneste kravet som er tenkt stilt, er at minst én av foreldrene har en oppholdstillatelse av lang varighet i ett eller annet EU-land.

Blant de mange grunnene som anføres til støtte for forslaget, er en uttalelse fra statsminister Paolo Gentiloni til Il Sole 24 Ore:

«Denne loven handler ikke bare om disse barnas rettigheter, men dreier seg også om vårt lands sikkerhet: Radikaliseringen bekjempes ikke ved å bygge murer, men ved hjelp av dialog og inkludering.»

Her ser Gentiloni elegant bort fra at Italia har opplevd lite radikalisering med sin gamle statsborgerlov, hvilket fremfor alt skyldes få ghettoer, nulltoleranse for hatpredikanter og førsteklasses sikkerhetsmyndigheter, som i flere tiår har bekjempet både mafiaen og hjemmeavlede terrorister.

Innenriksminister Minniti følger opp i La Repubblica:

«Det springende punktet heter integrering. Det er noen som ønsker å sidestille terrorisme og innvandring, men det er galt. […] Hvis vi ser på terrorismen i Europa fra Charlie Hebdo og utover, er problemet manglende integrering.»

Dette kan vanskelig kalles annet enn påtatt dumhet. Regjeringsmedlemmene ignorerer to selvfølgeligheter: For det første oppstår det ikke noe integreringsproblem i fravær av masseinnvandring. For det andre øker integreringsproblemet med omfanget av diasporaene.

En oppmykning av statsborgerloven er utvilsomt en ekstra pull-faktor for migranter som vil til Italia, og dermed vil dette omfanget uunngåelig øke.

I det lange løp kan det imidlertid godt hende at Italia på denne måten simpelthen sender problemet videre til resten av Europa. For når 2. generasjonsinnvandrerne får italiensk pass idet de blir voksne, står de fritt til å utvandre til resten av verdensdelen. Mange italienske ungdommer flytter utenlands. Det er lett å tenke seg at ikke-vestlige innvandrere med italienske reisedokumenter vil gjøre det samme.

Porten til Italia blir i det lange løp dermed også porten til Europa, selv om denne skulle forbli forholdsvis stengt i det korte løp.

En viss opposisjon mot det nye lovforslaget finnes riktignok. Liga Nord og andre mindre partier på høyresiden, som Fratelli d’Italia ledet av Giorgia Meloni, er sterkt imot. Femstjernersbevegelsen er også særdeles lunkne til forslaget. Sentralt i partiet finnes det talspersoner som forsøker å sette migrasjonsproblemene på dagsorden, som deputertkammerets visepresident Luigi Di Maio. Corriere della Sera skriver at Italia etter Di Maios oppfatning nå er en trykkoker. Migrasjonsproblemet er prekært, sier han, og innenriksministeren forstår ikke hva slags land han lever i.

Liga Nord og Femstjernersbevegelsen har imidlertid ikke alene makt til å stanse forslaget. Nyhetsbyrået ANSA skriver at Liga Nord-leder Matteo Salvini ønsker at forslaget skal avgjøres i folkeavstemning, hvilket det neppe blir noe av.

For hva folk flest mener om saken, ser ikke ut til å interessere særlig mange blant Italias establishment, som i det store og hele altså hilser migrasjonen velkommen. Slik situasjonen er i andre europeiske land, profiterer de selv på den.

Men på bakkenivå er mange misfornøyd. Til tross for at kirken tar til orde for gjestfrihet, finnes det splittelse blant katolikkene, skriver La Stampa. Den katolske filosofen Massimo Viglione kommenterer lovforslaget på denne måten:

«Nå som invasjonen er i gang, forsøker man – i ly av den roen som skyldes at ingen virkelig gjør konkret, praktisk motstand, mens hele samfunnssektorer med geistligheten i spissen gir sin fulle støtte – å innføre det prinsippet i mentaliteten hos allmennheten at hvis Italia skal eksistere, kan ikke lenger italienerne gjøre det. Det handler kort fortalt om å skape et nytt demos.»

Denne betraktningen gir gjenklang på det konservative grunnplanet, til tross for at paven og biskopene er multikulturalister. Til Radio Vatikanet sier derimot Olivero Forti, som er talsmann i migrasjonsspørsmål hos den katolske humanitære organisasjonen Caritas, om det nye lovforslaget at det er et

«langt skritt i retning en anskuelse som må ta definitivt innover seg det faktum at vi er et multikulturelt samfunn, og at vi vil bli det i stadig større grad.»

Globalistene ligger altså ikke på latsiden, ei heller på den ideologiske fronten. Under den såkalte Ventotene Summer School, arrangert i tiden 5.–9. juni av en bevegelse som arbeider for et føderalt Europa etter inspirasjon av Ventotene-manifestet forfattet av Altiero Spinelli og Ernesto Rossi, ble det vedtatt en uttalelse om migrasjonsspørsmålet i tjue punkter, hvor det blant annet heter at migrasjonen er et globalt fenomen som egentlig ikke berører Europa i noen spesielt stor grad.

Corriere della Sera skriver at dokumentet anbefaler en «holistisk» tilnærming til saken, hvor man ikke skiller mellom folk etter hvilke grunner de har for å flytte. Det tas ellers til orde for tiltak som humanitære korridorer, «diplomatisk asyl» og «prosesser for sosial integrasjon». Også her gjør man sitt beste for å demontere eksisterende folkeslag:

«Distinksjonen mellom folkeslag (en mengde individer som forenes av nasjonale identitetsbånd og felles statsborgerskap) og befolkning (en mengde individer som utgjør en bestemt territoriell juridisk orden i et gitt historisk øyeblikk) svekkes stilt overfor et flerkulturelt samfunn hvor det innenfor territorielle politiske grenser lever forskjellige kulturer og samfunnsgrupper, med hver sine kulturelle, religiøse og språklige særegenheter, karakterisert ved ulike etnisiteter og tradisjoner.»

Det er ikke mange år siden ledere for store europeiske land fastslo at multikulturalismen er død. Også i dette tilfellet gjelder devisen: He is dead, but he won’t lie down.

Mest lest