Sakset/Fra hofta

Migranter venter på å gå i land på havnen i Catania den 16. november 2016. Foto: Antonio Parrinello / Reuters / Scanpix.

 

De oppsiktsvekkende uttalelsene fra Catanias stads­advokat Carmelo Zuccaro om samrøre mellom menneske­smuglere og enkelte NGO-er i migrant­trafikken over Middel­havet, har utløst et høyt maktspill som ser ut til å splitte hele den italienske samfunns­eliten – fra parlament og regjering til retts­vesenet, sågar også kirken.

Etter at Senatets forsvars­komité for en måneds tid siden besluttet å granske blant annet finans­ieringen av NGO-ene som opererer i Middel­havet med fartøy som er dyre i drift, har Zuccaro talt uvanlig åpent om det påtale­myndig­heten vet om menneske­smuglernes forbindelser til NGO-ene, og dessuten luftet hypotesen om at smuglerne betaler noen av NGO-ene.

Reaksjonene på stats­advokatens frittalenhet så først ut til å anta en rent politisk form som er vanlig i Italia, med steile fronter for og imot. Justis­minister Andrea Orlando, som tilhører Det demokratiske partiet (PD), inntok raskt en kritisk holdning til Zuccaro, mens partifelle og innen­riks­minister Marco Minniti ordla seg i mer balanserte, men like fullt nokså kjølige former. Tals­personer for Liga Nord og Femstjerners­bevegelsen gav ham derimot støtte.

Uenighet mellom et regjerings­parti og to partier som kan sies å være anti-establish­ment, var som forventet. Vel så oppsikts­vekkende er det at uten­riks­minister og tidligere innen­riks­minister Angelino Alfano – som i dag tilhører sentrum/høyre­partiet Alter­nativa Popolare (AP) etter å ha brutt med Berlusconi for noen år siden – har talt sine regjerings­kolleger midt i mot.

Il Fatto Quotidiano siterer uten­riks­ministeren:

«Jeg gir statsadvokat Zuccaro ett hundre prosent rett, for han har reist en riktig problem­stilling.»

Justisministerens replikk er syrlig:

«Oppdaget ikke Alfano dette da han var innen­riks­minister? Han var vel distré.»

Utenriks­ministeren mangler heller ikke slag­ferdig­het. Visse personer mener det er prinsipielt galt at stats­advokaten uttaler seg. Men disse blir indignert når det passer dem, hvilket er hyklersk, mener Alfano.

«Hvis rettsembeds­menn sier noe som faller i smak, vel så kan de få lov til å uttale seg. Hvis det er noe som ikke faller i god jord, må de tie stille.

Statsminister Paolo Gentiloni forsøker etter beste evne å holde de sprikende staurene samlet. Hvis påtale­myndig­heten har spesifikke, troverdige opplysninger, har ikke regjeringen noe å utsette på det, kommenterer han. Man avventer resultatet av etter­forskningen. Senatets president Piero Grasso (PD) anlegger imidlertid en skarpere tone mot Zuccaro:

Det virker på meg som litt utenfor regle­mentet at en stats­advokat kan uttale seg før det er gjort etter­forskning.

Fra en tidligere dommer som Grasso er disse ordene i realiteten en krigs­erklæring.

Krig erklæres også den andre veien: Femstjerners­bevegelsens Luigi Di Maio anklager stats­advokatens kritikere for å ha vikarierende motiver. Hvorfor er det så viktig for venstre­siden å legge en beskyttende hånd over menneske­trafikken? Har de selv interesse av at den fortsetter? Det er velkjent at det er store økonomiske interesser knyttet til håndteringen av migranter på italiensk jord, og ulovligheter med disse tingene er velkjente fra etter­forskningen av mafia­kriminaliteten i Roma, hvor politikk og embedsverk er innblandet.

Maktspillet er imidlertid ikke begrenset til politikken. Langt alvorligere for Zuccaro er det at uttalelsene hans er blitt brakt inn for det øverste domstols­rådet, som skal ha en høring med stats­advokaten den 9. mai (påtalemyndigheten er i Italia underlagt den dømmende makt, ikke den utøvende). Det er langt fra utenkelig at det hele kan ende med disiplinær­tiltak, og hvis så skjer kan Zuccaro i verste fall bli over­flyttet.

Men også domstols­rådet er politisk splittet i Italia, om enn det er venstre­siden som dominerer blant dommerne, som ikke er uten historie for politisk hekse­jakt på kolleger. Vise­president Giovanni Legnini, som kunn­gjorde at saken kommer opp for rådet, er tidligere parlaments­representant for PD, og har dessuten vært stats­sekretær i Lettas og Renzis globaliserings­vennlige regjeringer. Forza Italias tidligere senator Pier­antonio Zanettin er derimot blant råds­medlemmene som støtter Zuccaro. Det samme gjør Alessio Zaccaria, som har forbindelser til Femstjerners­bevegelsen. Stats­advokaten er ikke en mann som åpner munnen i utide, sier han.

Bemerkelsesverdig er det også at kirkens to viktigste talerør i Italia, Osservatore Romano og Avvenire, henholdsvis Vatikanets og bispe­foreningens aviser, har inntatt motsatte syns­­punkter på saken. Først­nevnte skriver at det dessverre ikke er helt uten grunnlag at rednings­operasjonene er gjenstand for politisk og økonomisk manipulasjon, samt at saken ikke kan forenkles til et spørsmål om generøsitet.

Landets maktpersoner er med andre ord enda sterkere splittet enn normalt. Hva er det som gjør denne saken så spesiell?

Enhver kan se at migrasjons­spørsmålet er eksistensielt for Europa. Og kanskje frontene blir så steile fordi det er i ferd med å bli særdeles presserende for Italia. Man mer enn aner at noen makt­personer ikke lenger er komfortable med å være globalist­redskaper.

Det som slår en, er at ingen trekker i tvil at stats­advokaten snakker sant idet han viser til avlyttede telefon­samtaler mellom NGO-skip og det libyske fast­landet som bekrefter at det bestilles transport til migrantene. Kritikken går utelukkende på at det angivelig er regel­stridig eller under enhver omstendighet upassende at han sier det høyt.

Men hvorfor er det helt uten interesse å diskutere kjensgjerningene?

Spiller det virkelig ingen rolle at unge afrikanske menn som ikke er blant kontinentets verst stilte, all den tid de kan betale i dyre dommer for å reise, med hjelp av organisert kriminalitet og med terrorister på lasset strømmer i store antall til vår verdensdel, hvor de vanskelig kan lage stort annet enn trøbbel for brede lag av vertssamfunnet?

Det er lett å tenke seg at Zuccaro har gått noen runder med seg selv innen han gikk ut i offent­lig­heten, utvilsomt vel vitende om risikoen han utsetter seg for. Trolig er saken blitt et samvittig­hets­spørsmål for ham, idet han tenker seg at straffe­prosessens treghet og komplikasjoner ville ha fått ethvert forsøk fra retts­systemets side på å stikke kjepper i hjulene for den kriminelle trafikken, til å koke bort i kålen.

Det forblir likevel et åpent spørsmål om domstols­rådet virkelig vil bruke makt mot stats­advokaten. Zuccaro er høyt respektert. Hva om en reaksjon skulle skape en boomerang-effekt? Hva med å la en prosess som etter mye om og men ebber ut i ingenting, være den avskrekkende straffen?

Hele tildragelsen vitner om at både kreftene som vil la invasjonen pågå, og de som motsetter seg den, er sterke.

Italia har av og til blitt omtalt som et politisk laboratorium, hvor på godt og ondt viktige ideer har sett dagens lys. Det usedvanlige eksperimentet som nå pågår, er – de sobre rammene til tross – et bikkje­slags­mål om migrasjonen som finner sted internt i samfunns­eliten. I lengden blir Italia neppe det eneste landet som vil se en lignende maktkamp. Utfallet er ikke gitt.

 

Corriere della Sera – Il Fatto QuotidianoAvvenireLa Repubblica