Kommentar

En av migrantene som døde da en båt sank utenfor kysten av Libya den 29. juni 2018. Foto: Ayman al-Sahili / Reuters / Scanpix.

 

En spansk hjelpeorganisasjon ville redde «båtflyktninger» som var i ferd med å drukne i Middelhavet, men Italia bad dem holde seg unna, og resultatet ble at hundre mennesker druknet, lød hovedsaken i Lørdagsrevyen i går kveld.

Påstanden blir utdypet lenger ut i nyhetsinnslaget: NGO-en, nærmere bestemt Proactiva Open Arms, fanget opp en radiomelding om en gummibåt i vanskeligheter, og den kunne ha reddet «flyktninger og migranter» ombord fra å drukne, men Italia tillot det ikke. Italia «avslo», sier NGO-ens talsmann Riccardo Gatti.

TV-bildene viser en barnesko som henger i et rekkverk. Tre spedbarn døde, får vi vite. Konklusjonen som følger av premissene, blir ikke uttalt direkte, men TV-seerne ledes til å trekke den selv: Italia har skylden og ansvaret for hundre personers forferdelige død.

Resonnementet trenger ikke å stanse der. For hadde ikke nettopp Italia nylig fått en ny regjering med en mye strengere migrasjonspolitikk? Her ser vi konsekvensene. Regjeringen har blod på hendene, også uskyldige spedbarns blod.

Dagbladet følger opp saken senere på kvelden, og offentliggjør AFPs bilder av de døde spedbarna, som Lørdagsrevyen ikke viser. Assosiasjonene går naturligvis med en gang til det forferdelige bildet av den tre år gamle syriske gutten Aylan Kurdi, som lå død med ansiktet ned på en tyrkisk strand, og det er nok meningen også.

Tonen var blitt satt tidligere på dagen av NTB, som i 13-tiden sendte ut denne meldingen:

Italia ba redningsfartøyet fra Proactiva Open Arms til å holde seg unna da en gummibåt forliste i Middelhavet. Over 100 flyktninger og migranter omkom.

Meldingen går litt mer i teknisk detalj:

Proactiva Open Arms kontaktet den italienske redningssentralen for å tilby hjelp, men fikk til svar at Libyas kystvakt hadde situasjonen under kontroll og at det ikke var behov for assistanse. Kort tid etter ble det kjent at over 100 mennesker var savnet etter et forlis i det samme området.

Dekningen av saken bygger kun på NGO-ens versjon av begivenhetene, hvilket kanskje ikke er helt heldig med tanke på at den i praksis nærmest anklager italienske myndigheter for å ha latt hundre mennesker drukne.

Ingen stiller spørsmålet: På hvilken måte skulle det som skjedde, være Italias ansvar?

En detalj i NTB-meldingen, offentliggjort blant annet i Dagsavisen, antyder svaret:

Gummibåten hadde lagt ut fra Garaboulli i Libya før daggry fredag, men få timer senere var det en eksplosjon om bord og motoren begynte å brenne. Båten begynte deretter å synke. Lokale fiskere så det hele og sendte nødmelding.

Gummibåten befant seg altså ikke langt fra kysten av det nordafrikanske landet, i et farvann som er libyske myndigheters ansvar.

En uke i forveien hadde Italias kystvakt dertil meddelt fartøyene i området at det er den libyske redningssentralen som heretter er kompetent myndighet i nødsituasjoner i Libyas søk- og redningssone. Ikke ring oss lenger, presiserte meddelelsen.

Idet Proactive Open Arms henvender seg til den italienske redningssentralen i Roma, opptrer den altså stikk i strid med en klar instruks fra italienske myndigheter. Hvorfor gjør de det? Utvilsomt for å sabotere forsøkene på samarbeid med Libya med sikte på å stanse den livsfarlige trafikken.

Et spørsmål reises umiddelbart: Kan vi stole på at den spanske NGO-en snakker sant når den påstår at den italienske redningssentralen sa at Libyas kystvakt hadde situasjonen «under kontroll»?

Hverken NRK, NTB eller Dagbladet stiller spørsmålet, langt mindre får de det besvart.

Det gjør derimot det italienske nyhetsbyrået AGI, som viser til et intervju med Italias samferdselsminister Danilo Toninelli. Statsråden, som representerer Femstjerners­bevegelsen, anklager NGO-ene for å spre desinformasjon.

Det finnes nå omsider en libysk redningssentral og et juridisk rammeverk som gjør havområdene det er tale om, til Libyas ansvar, fremholder Toninelli. Den italienske kystvakten henviser derfor til Libyas redningssentral, da den selv ikke lenger anser seg som kompetent myndighet i vedkommende jurisdiksjon, og sågar har kunngjort dette.

Så hvor sannsynlig er det egentlig at den italienske redningssentralen hevdet at deres libyske kolleger hadde situasjonen under kontroll? Må ikke denslags informasjon innhentes hos kompetent myndighet?

Det var altså ikke opp til Italia å avgjøre hva Proactiva Open Arms skulle foreta seg, og dermed blir anklagen grunnløs.

Problemet for den norske allmennheten er at den får servert NGO-ens propaganda som objektive sannheter på nyhetsprogrammer i beste sendetid, på en riksdekkende TV-kanal som den til og med er lovpålagt å finansiere.

Saken er naturligvis at NGO-en ikke lenger får noe å gjøre i området dersom Libya med Italias og EUs hjelp klarer å stanse trafikken. Dermed blir denne propagandaen et forsøk på å sabotere samarbeidet. Dersom man på en eller annen måte klarer å involvere Italia likevel, blir menneskene man plukker opp Italias ansvar.

Desinformasjonen begrenser seg ikke til å gi Italia skylden for at hundre mennesker druknet. Den hevder også at den spanske organisasjonen kunne ha reddet dem.

Men kunne de?

Ikke hvis vi skal tro det kapteinen på «Open Arms», Martinez Esteban, sa til reporter Gabriela Sanchez, også dette rapportert av AGI.

«Det er langt unna og libyerne er varslet. Vi har lite diesel igjen. Vi kan ikke sette opp farten for å komme frem i tide.»

Det ville altså ikke ha forandret noen verdens ting hvis Italia, stikk i strid med avtaler og instrukser, skulle ha gitt samtykke til at fartøyet grep inn. Il Giornale skriver da også at svaret fra den italienske redningssentralen i virkeligheten lød at det allerede var for sent.

At det er vanskelig å overbevise den italienske offentligheten om at regjeringen i landet skulle ha ansvar for hundre menneskers død, ser man straks av avisene og nyhetssendingene i Italia. Venstreaktivister, som landet ikke har noen mangel på, gjør ikke så mye ut av det som de ville ha gjort dersom de hadde hatt en sak.

I et sløvt og styrtrikt land i Nord-Europa med et hjernevasket TV-publikum, glir denslags rett ned. NRK, og for den del NTB og avisene, har en fryktelig enkel jobb med å manipulere sine brukere. Statskringkasteren mottar ikke mange protester på den daglige hjernevasken befolkningen selv betaler for.

Men i de bedre fungerende offentlighetene andre steder i Europa fungerer ikke dette spillet lenger. En dag tar det slutt for NRK og kompani også.

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir» fra Document Forlag her.