Kommentar

Migranter om bord på skipet «Aquarius», tilhørende SOS Méditerranée, venter på å gå i land på havnen i Augusta på Sicilia den 30. januar 2018. Foto: Antonio Parrinello / Reuters / Scanpix.

 

Avtalen mellom Libya og Italia med sikte på å forhindre at migranter legger ut fra det nordafrikanske landet, har redusert menneskestrømmen til Europa over den sentrale middelhavsruten, men den fungerer langt fra prikkfritt og unnlater ikke å avstedkomme kompliserte situasjoner.

Et eksempel på det prekære i situasjonen har utspilt seg de siste to døgnene, etter at en gummibåt med 105 migranter om bord søndag sendte ut nødsignaler tolv nautiske mil nord for Libya. Den tretti meter lange seilbåten «Astral», tilhørende den frivillige organisasjonen (NGO-en) Proactiva Open Arms, befant seg i nærheten, kom gummibåten til unnsetning og tok migrantene om bord, skrev La Repubblica mandag.

Siden «Astral» ikke er utstyrt for å kunne ha så mange mennesker om bord under sanitært forsvarlige forhold, bad Proactiva Open Arms som sedvanlig Italias kystvakt om lov til å overføre migrantene til det sytti meter lange og mer velutstyrte skipet «Aquarius», som tilhører NGO-en SOS Méditerranée, i den hensikt å bringe dem til «nærmeste trygge havn».

Gitt at Libyas kystvakt en tid har stått på sin rett til selv å gjennomføre redningsoperasjoner i og like utenfor sitt eget territorialfarvann, erklærte Italias kystvakt seg inkompetent til å behandle forespørselen, for i stedet å peke på sine libyske kolleger og på britiske myndigheter, siden både «Astral» og «Aquarius» seiler under britisk flagg.

Men libyske myndigheter og NGO-ene nekter å samarbeide med hverandre. Libya mener NGO-ene ikke har noe i området å gjøre, mens NGO-ene vil unngå at libyerne tar med seg migrantene tilbake til Afrika. Britiske myndigheter kunne heller ikke gi noe raskt svar på spørsmålet de fikk i fanget.

For ikke å risikere rettsforfølgelse for menneskesmugling, ble derfor overføringen fra det ene NGO-fartøyet til det andre utsatt i påvente av en avklaring. Resultatet ble at de 105 migrantene, herunder seks kvinner og seks barn, ble værende om bord på «Astral» under elendige hygieniske forhold i mer enn ett døgn.

Etter mer enn 30 timer kom det klokken 4 natt til tirsdag via telefon et klarsignal til «Astral» fra Storbritannia, som ikke har håndtert lignende tilfeller før, om at migrantene kunne overføres til «Aquarius». Men da «Astral» bad om å få det svart på hvitt, gikk det britiske byråkratiet i stå. Overføringen ble derfor utsatt, mens de to fartøyene seilte side om side.

Noe senere meldte en lege på «Astral» at den hygieniske situasjonen om bord var i ferd med å bli prekær. Senere på mandagen kunne La Repubblica opplyse at den italienske kystvakten gav autorisasjon til overføring av migrantene om bord på «Aquarius», hvilket skjedde samme kveld.

Idet en italiensk myndighet har gitt et slikt klarsignal, sannsynligvis fordi britene har færre skrupler med å la migrantene steke i sitt eget fett, ligger det i kortene at fartøyet med alle menneskene om bord normalt vil komme til en italiensk havn.

Men tirsdag meldte La Repubblica først at «Aquarius» ennå ikke hadde fått tillatelse til å legge til kai i noen italiensk havn, for siden å opplyse at en slik tillatelse hadde kommet fra innenriksdepartementet. Italia ønsker åpenbart å strø så mye sand i migrasjonsmaskineriet som mulig uten å skape for store problemer. Departementet hadde først fremholdt at Storbritannia måtte avgjøre i hvilken havn fartøyet skulle legge til, hvilket kuriøst nok kunne gjøre migrasjonens drama også til en diplomatisk strid mellom Italia og Storbritannia.

I mellomtiden får Italia kritikk av EU-kommisjonen for sin håndtering av saken. Kommisjonens talskvinne Natasha Bertaud mener det var uheldig at overføringen av migrantene fra det ene fartøyet til det andre tok så lang tid. Omsorgen for menneskene om bord har høyeste prioritet, sier Bertaud.

Samtidig fører flere NGO-er en rettslig kamp mot den italienske migrasjonspolitikken, skriver La Repubblica. En internasjonal gruppe av advokater kalt Global Legal Action Network, som representerer en rekke humanitære organisasjoner, har anmeldt Italia til Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg fordi avtalen med Libya etter gruppens oppfatning er ensbetydende med brudd på migrantenes menneskerettigheter.

Som bevis anfører gruppen historiene, delvis dokumentert med filmopptak, til 17 personer som skal ha vært gjenstand for umenneskelig behandling, vold eller tortur, eller sågar mistet livet, som følge av den libyske kystvaktens redningsarbeid. Italia kan ikke unngå å vite hva slags skjebne som venter migrantene som bringes tilbake til Libya, heter det i advokatenes anklageskrift.

Hvordan ser man for seg at Italia skal kunne føre en hard linje i migrasjonspolitikken under slike betingelser?

Det blir ikke noe bedre av at statsminister Paolo Gentiloni – som er blitt sittende i over to måneder etter å ha tapt valget fordi valgets vinnere ikke har klart å stable på bena en ny regjering – fremdeles insisterer på at Italia trenger migranter. Gentiloni trenger lege, kommenterer Lega Nord-leder Matteo Salvini. Men også innenriksminister Marco Minniti er med på notene til Gentiloni: Migrasjonen kan ikke stanses, bare administreres, sa han nylig for ørtende gang.

Det er naturligvis bare sant så lenge man ikke ønsker å bruke voldelige virkemidler for å stanse den. Jo lenger invasjonen får herje med Europa, desto større politisk spillerom blir det for den som måtte erklære seg rede til voldsbruk. Alternativene til en selvutslettende invasjon er litt vold i dag eller mye vold i morgen.

Det finnes ingen lystelige utsikter, og ingen voksne mennesker til å ta de valgene som uansett vil gjøre en skitten på fingrene. Inntil videre pågår et Svarteper-spill – som Italia taper.

 

Kjøp Jean Raspails «De helliges leir» fra Document Forlag her.