Foto: Darrin Zammit Lupi/Reuters/Scanpix.
NGO-ene som besørger store deler av migranttrafikken over Middelhavet, har den senere tiden havnet i et svært kritisk søkelys både hos EUs grensebyrå Frontex og den sicilianske statsadvokaten Carmelo Zuccaro. Nå foreligger enda et vitnesbyrd, kanskje fra noe uventet hold, som essensielt bekrefter disse organisasjonenes pådriverrolle i trafikken.
NGO-ene overbeviser migrantene i Libya om at de helt sikkert kommer til å reddes, og dette ansporer dem til å legge ut på havet, sier Rida Aysa, som er sjef for kystvakten i det sentrale Libya. Anklagen fremkommer i et eksklusivt intervju han har gitt til ADN-Kronos, et italiensk nyhetsbyrå hvis internasjonale avdeling er spesialister på nyheter fra den arabiskspråklige verden.
Etter Aysas oppfatning bidrar altså NGO-ene til å øke mennesketrafikken. Hundretusenvis av irregulære migranter sitter klare til å reise fra Libya, sier han, men legger til at det ikke finnes helt sikre anslag over dette antallet. De fleste kommer uansett fra sør for Sahara, fra Vest-Afrika eller Øst-Afrika. Den libyske tjenestemannen legger til at hans etat har meddelt disse opplysningene både til EU og de ansvarlige for Operasjon Sophia, som er – eller burde være – EUs marineinnsats mot menneskesmugling, men at ingen tiltak er blitt truffet i sakens anledning.
Offiseren tilføyer at «den libyske kystvakten har stanset noen gummibåter inne i libysk territorialfarvann, bare for å havne i klammeri med enkelte humanitære organisasjoner som klager over at disse gummibåtene tilhørte dem» […]
Aysa minner om episoden med en «tysk gummibåt som ble stanset nord for al-Zawihah (30 km vest for Tripoli, red.) og som siden viste seg å tilhøre en humanitær organisasjon kalt Sea Watch» […]
Kystvaktsjefen bekrefter også den italienske statsadvokat Carmelo Zuccaros uttalelser om at NGO-skipene begir seg til 12-milsgrensen om natten og tenner lanterner for å vise migrantene veien.
Intervjuet med Aysa antyder at det finnes deler av de rivaliserende tilløpene til libyske statsapparater – hvor tre deler av middelhavskysten er under kontroll av to forskjellige regjeringer – som har tegn til normal funksjon.
Men om man skal tro sjefsanalytiker Gabriele Iacovino ved den politiske tenketanken Centro Studi Internazionali i Roma, er det heller ingen mangel på råtne epler i de forskjellige libyske kystvaktenes kurv. I et intervju med Il Fatto Quotidiano sier han at deler av dem står i ledtog med menneskesmuglerne.
Iacovino forklarer at kystvaktenes forskjellige elementer gjenspeiler styrkeforholdene mellom maktfraksjonene på land, som ligger i strid seg i mellom om kontrollen med den innbringende trafikken. For vestlige regjeringer som ønsker seg en libysk samarbeidspartner, er det altså vanskelig å vite hvem man skal prøve å feste sin lit til.
Derfor risikerer forpliktelsen Italia har påtatt seg om å gi opplæring til 90 kystvakter og levere ti nye skip, å bli en boomerang.
Faktum er altså at flere parter både på land og til havs ser sitt snitt til å tjene på trafikken: menneskesmuglere, korrupte kystvakter, NGO-er, og mottaksbransjen på italiensk side – der flere av de sistnevnte er under etterforskning for mafiakriminalitet. Alle er like medskyldige i disse illeluktende forretningene, og alle pengene som sirkulerer, er like skitne.
Samtidig sitter EU med alle sine maktmidler passivt og ser på at det hele foregår, mens de europeiske regjeringene tier stille. Forklaringsproblemene de risikerer å skaffe seg overfor sine egne skattebetalende befolkninger er simpelthen for store, og evnen til å tale Brussel midt imot er for liten.
Fenomenet mange vil kjenne igjen fra de byråkratiserte samfunnene innenriks, gjenspeiler seg altså i de internasjonale forbindelsene: Man lystrer de sterke over seg, og sparker de svake under seg – stikk i strid med både romerretten og Jesu lære: to pilarer i et Europa som ikke lenger vet hva det er.
ADN-Kronos – Il Fatto Quotidiano – Huffington Post Italia – La Repubblica – Il Messaggero
