Christian Skaug Aktivister tilhørende den spanske NGO-en Proactiva Open Arms legger ut fra Malta den 30. desember 2016. Foto: Yannis Behrakis / Reuters / Scanpix.
Etter at forsvarskomiteen i det italienske senatet i mars besluttet å granske den irregulære mennesketrafikken i Middelhavet, har flere myndighetspersoner avlagt vitnesbyrd om situasjonen fremfor komiteens medlemmer. Den mest kjente av disse er Catanias statsadvokat Carmelo Zuccaro, som i flere medier har rettet skarp kritikk mot frivillige organisasjoner (NGO-er) som plukker opp migranter rett utenfor de libyske strendene og frakter dem til Italia.
Zuccaro har fått mye pepper for sin frimodighet, men nå foreligger det uttalelser fra en annen rettsembedsmann som i alle fall et stykke på vei bekrefter det han sier. I en av forsvarskomiteens nylige høringer har nemlig assisterende statsadvokat Ambrogio Cartosio i Trapani, som er et annet av Sicilias rettsdistrikter, bekreftet at påtalemyndigheten etterforsker enkeltpersoner tilhørende NGO-ene som mistenkes for medvirkning til ulovlig migrasjon. Dersom mistanken er berettiget, er altså skillet mellom menneskesmugler og redningsarbeider utvisket.
Statsadvokat Ambrogio Cartosio i Trapani, Sicilia.
La Repubblica skriver at statsadvokaten reserverte seg formelt mot å oppgi detaljer om etterforskningen under høringen, men han presiserte at den ikke gjaldt NGO-ene som sådan, men bare visse medlemmer av dem.
«Hos påtalemyndigheten i Trapani går det frem at NGO-skipene i visse tilfeller har gjennomført redningsoperasjoner uten å informere kystvaktsentralen.»
I fravær av det som for en domstol er å anse som beviser, må Cartosio begrense seg til å anta noe det vanskelig kan reises tvil om:
«Nærværet av NGO-skipene på en flik av havet kan – ikke i seg selv, men sammen med andre elementer – utgjøre en sterk indikasjon på at de har kjennskap til ankomsten av migrantbåter i dette havområdet, og dermed en mistanke om kriminell medvirkning til ulovlig migrasjon.
Bemerkelsesverdig er det at statsadvokaten ser ut til å åpne for at ikke alle ombord på skipene har del i den kriminelle samforståelsen. Skulle de ikke vite hvorfor de er der ute, og være medskyldige ganske enkelt i kraft av ikke å ha sagt fra om det de måtte ha visst?
«Personer ombord på skipene er åpenbart på det rene med når og hvor migrantene kommer.»
Men selv om påtalemyndigheten skulle klare å føre beviser som holder fremfor en domstol, kan det likevel hende at det ikke får konsekvenser for personene det gjelder. Grunnen til det er internasjonal havrett:
«Hvis et hvilket som helst fartøy blir underrettet om at det foreligger risiko for at et annet kan havarere, har det plikt til å komme til unnsetning uansett hvor det måtte være nødvendig, og dette prinsippet kommer aller først.»
Det foreligger dermed et juridisk smutthull for menneskesmuglerne:
«Hva angår italiensk lov, kan man kort fortalt si at det skjer kriminell medvirkning til ulovlig migrasjon, men at denne ikke kan straffes fordi den er begått for å redde menneskeliv.»
Vi har med andre ord å gjøre med en kynisk instrumentalisering av siviliserte staters troskap mot internasjonale konvensjoner og deres humanitære intensjoner. Strafferetten står hjelpeløs tilbake. Instrumentene som kan gjøre slutt på et slikt uvesen, kan vanskelig være annet enn politiske. Good luck with that.
I likhet med sin kollega i Catania hadde heller ikke statsadvokaten i Trapani jernharde beviser for at menneskesmuglerne finansierer NGO-ene. Zuccaro har tidligere anført at det blant annet ville kreve utvidede og forenklede fullmakter til avlytting, også av utenlandske fartøy, samt at representanter for kriminalpolitiet får adgang til NGO-skipene.
Cartosios etat har derimot fattet interesse for asylindustrien:
«Av våre undersøkelser går det frem at personer som står mafiaorganisasjoner nær, har vært involvert i mottaksvirksomheten» […]
Den mengden av skattebetalernes penger som er stilt til rådighet for å hanskes med menneskestrømmen, er simpelthen for stor til at den organiserte kriminaliteten kan la være å prøve å få fatt i noen av dem. At mafiaen dukker opp der hvor det finnes mye penger, er ganske enkelt en sosiologisk lovmessighet. I Norge har vi ennå ikke vokabular til å forstå hvordan slik korrupsjon fungerer, men det er nokså klart at beslektede fenomener også gjør seg gjeldende i vårt eget land.
I den samme høringen fortalte ellers Trapanis stedfortredende statsadvokat Andrea Tarondo om en nylig episode som bekrefter hvor pill råtten den libyske kystvakten kan være:
To migranter fra Algerie som kom til Trapani den 28. mars, fortalte at de gikk ombord i en gummibåt i Libya, som siden ble eskortert av en annen gummibåt med påskriften «politi» og uniformerte menn ombord. Etter noen sjømil skal en større politibåt ha stanset de to førstnevnte båtene ved å avfyre varselskudd. Deretter skal det ha funnet sted en krangel mellom de to libyske enhetene ute på havet. Den større politibåten hadde sannsynligvis krevd inn penger for å gi fritt leide til migrantene som ble eskortert av gummibåten med politifolk, som åpenbart stod i ledtog med menneskesmuglerne.
Det er altså tale om lovløse forhold, med et korrupt politi i strid med seg selv, hvor man kan håve inn skitne penger avhengig av sluhet og styrke. I denne maritime versjonen av det ville vesten har NGO-ene skapt seg en nisje av straffrihet, uten at det gjør deres rolle i det skitne spillet noe mindre kriminell.
Hvordan skal en internasjonal politisk løsning kunne stables på bena i dette anarkiet uten militær inngripen først? Og hvor er den politiske voksenpersonen i Europa som har besluttsomhet til å gripe fatt i denne uholdbare situasjonen?
La Repubblica – Il Foglio – Corriere del Mezzogiorno, Palermo
