Når skipene med migranter som er plukket opp utenfor de libyske strendene legger til kai på Sicilia eller det italienske fastlandet, overtar et logistisk apparat som innkvarterer de nyankomne menneskene på forskjellige steder i landet. Vanligvis skjer dette uten at omverdenen tar noen større notis av saken.

Et unntak fra regelen fant mandag kveld sted i lokalsamfunnet Gorino (600 innb.), som befinner seg ved Po-deltaet noen mil sør for Venezia.

gorino-ved-po

Da en buss var på vei fra Bologna med tolv kvinner og åtte barn fra Nigeria, Elfenbenskysten og Guinea som skulle innlosjeres i pensjonatet Amore-Natura på stedet, brøt det ut et folkelig opprør som omfattet halve lokalsamfunnet: De tre adkomstveiene ble barrikadert med paller og jernskrammel i protest av demonstranter, som erklærte kvinnene og barna for uønsket. «Vi vil ikke ha dem her», ble det ropt høylydt.

Prefekten i Ferrara – altså den øverste representanten for regjeringen i provinsen hvor Gorino ligger – Michele Tortora, hadde rekvirert rom i pensjonatet, men så seg nødt til å endre planene stilt overfor den ekstraordinære situasjonen, og fikk ordnet forskjellige innkvarteringer i nabokommuner i stedet. Politi i opprørsmundur hadde kommet til stedet, men atmosfæren var spent. Under en pressekonferanse tirsdag uttalte prefekten at «hensynet til ro og orden kom først», og at «vi åpenbart ikke kunne ha fjernet disse personene med køller». Ei heller mente han seg i stand til å garantere migrantenes sikkerhet.

ANNONSE

Kanskje de kunne ha brukt de køllene, men mon tro om ikke det ville ha vært en PR-katastrofe for den offisielt hyllede gjestfriheten, som alle vet har et element av skuespill i seg? Kanskje gjorde det migrasjonsindustrielle kompleks det strategisk riktige sett fra sitt synspunkt, men så vant lokalsamfunnet sin nervekrig likevel, og fikk det som de ville uten at et hår ble krummet på noens hode. For å vise at initiativet ikke var et blaff, protesterte de fleste familiene også tirsdag morgen ved å holde barna borte fra skolen.

Fra politikere og myndighetshold er det som forventet kommet en rekke avskyerklæringer, men i et talkshow på italiensk fjernsyn inntok statsminister Matteo Renzi et noe mer nyansert syn på saken. Det er vanskelig å dømme, sier han. På den ene siden forstår han lokalsamfunnets bekymring, men hva gjør man når kvinner og barn banker på døren? Det Italia jeg kjenner, sa han, gjør alt det kan for å stille opp. Renzi ser også at saken dreier seg om mer enn medmenneskelighet: «Enten stanser vi tilstrømningen innen mars 2017, ellers kommer ikke Italia lenger til å klare å hanskes med det som er hendt i år.»

Overfor Corriere della Sera sier folk i Gorino at de ikke var blitt varslet om migrantenes ankomst. Bør ikke de være med på notene? Prefekten repliserer at han i to og et halvt år har prøvd å overtale kommunene i provinsen til å ta imot migranter for å ta unna for en situasjon som er presserende. Hvordan kunne de være så overrasket?

Folk på stedet får derimot støtte av Liga Nords leder Matteo Salvini, som utroper dem til «helter i kampen mot gjestfrihetens diktatur» og oppfordrer til solidaritet med Gorino-samfunnet.

Sett fra prefektens synspunkt, fortonte saken seg annerledes. Jobben hans var å hjelpe til med å skaffe tak over hodet til 450 personer som var kommet i løpet av helgen, og gode råd er etterhvert blitt dyre. Ekstraordinære situasjoner er i ferd med å bli ordinære.

Hva er det som gjør at dette lille samfunnet stiller seg så avvisende til migranter?

En av demonstrantene forklarer at folk på stedet lever av havbruk og turisme. Vil turistene fortsette å komme hvis «tredje verden» inntar stedet? Til Corriere della Sera sier andre at Gorino er et nett lite sted, og at de ikke kan tillate at det ødelegges. Noen legger til at

«Så vet vi hvordan det går. De sier elleve kvinner, og etterpå kommer mennene. De er sannsynligvis gift, og slik blir det en invasjon.»

Avisen tegner et portrett av et sårbart lokalsamfunn.

Det bor 590 mennesker i Gorino. Det er to dagligvarebutikker her, ett apotek, en kiosk, en restaurant og pensjonatet med 46 sengeplasser, hvor stedets bar også ligger.

Det nærmeste sykehuset ligger sytti kilometer unna. Carabinieri-stasjonen ble stengt i 2012, da den ble flyttet til Comacchio. «Vi er innadvendte folk. For oss virker en hvilken som helst by som en metropol. Vi har vår hverdag, og vi finner oss ikke i at den blir ødelagt av fremmede.»

Sognepresten på stedet uttrykker forståelse for dette synspunktet overfor Il Fatto Quotidiano. Hva skal migrantene gjøre i Gorino? Her er det knapt noenting. Erkebiskopen av Ferrara mener derimot at folks reaksjon er en hån mot den kristne nestekjærligheten.

En kvinne ved navn Antonella har flyttet hjem til Gorino med sønnen sin etter å ha bodd lenge på Sicilia. Hun ble nabo med et asylmottak, og det var lite arbeid å finne. «Nå har vi en fremtid, og vi vil ikke at den skal tas fra oss,» sier hun. Mandag ettermiddag var hun i likhet med flere andre i Gorino på Facebook da ryktene begynte å gå om prefektens rekvirering av rommene på pensjonatet. Nyheten sprer seg. Demonstrasjonen organiseres uhyre raskt. Noen fiskere og oppdrettere, blant dem noen politisk engasjerte, tar affære straks.

Om opptrinnet får konsekvenser, er vanskelig å si. Av Italias ca. 8000 kommuner, er det omlag to tredjedeler som ikke har tatt imot migranter, de fleste av dem små kommuner. I mange av disse kan folk la seg inspirere av Gorino. På den annen side kan staten forventes å straffe gjenstridige kommuner økonomisk dersom innkvarteringsbehovet fortsetter å øke.

Under slike betingelser er avstanden mellom folket og makten dømt til å øke. Hvis menneskestrømmen fortsetter, har vi knapt sett begynnelsen.

 

Corriere della SeraCorriere della SeraIl Fatto QuotidianoLa Nuova FerraraThe IndependentInternational Business Times

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629