Migranter i trebåter og gummibåter venter på å bli «reddet». Bildet tatt fra Malta-baserte Migrant Offshore Aid Station (MOAS) sitt skip Phoenix, nord for Sabratha, Libya 15. april. Foto: Reuters/Darrin Zammit Lupi
Hver eneste gang man tar en litt nærmere titt på de forskjellige sidene ved mennesketrafikken til vår verden, er det nesten umulig ikke å bli slått av alle absurditetene den er forbundet med. Milena Gabanelli nevner noen av dem i en kommentarartikkel i Corriere della Sera.
Absurditetene fremstilles ofte som noe helt annet i mediene, ikke minst fordi selve språket ødelegges: Ordene tillegges en annen betydning enn sin opprinnelige. Virksomheten som feilaktig går under navnet redningsoperasjoner, er i virkeligheten en del av en transporttjeneste som bestilles, og under denne transporten skjer det ulykker.
Menn som er plukket opp av libysk kystvakt og brakt til en marinebase ved Tripoli, Libya, 6. mai 2017. Foto: Ismail Zitouny/Reiters/Scanpix.
Gabanelli minner om at virksomheten kom i gang etter en dødsulykke med en migrantbåt i april 2015, hvor flere hundre mennesker druknet i Middelhavet. EU proklamerte da at dødsfallene på havet var uakseptable, og satte seg fore å forhindre dem. Disse ambisjonene har man siden etterstrebet. Men ingen bryr seg om resultatene: Jo flere skip som settes inn i arbeidet, desto flere omkommer.
Faktum er at det aldri har befunnet seg flere livredningsfartøy i Middelhavet, og aldri har det vært flere døde. 4500 døde i 2016, mot 2800 i 2015.
Dynamikken er ikke vanskelig å forstå: Jo flere redningsbåter den siviliserte verden setter inn, desto flere migranter sender smuglerne ut på havet.
Og ikke en eneste gang streifer det forværelset til hjernen på EUs toppolitikere at de oppnår det motsatte av det de sier at de ønsker. Det hverken fremstilles eller oppfattes som et problem. Ingen gråter for det økte antallet døde. Den eneste refleksen er å kjøre på enda mer køl: Vi må øke innsatsen, for nå drukner det enda flere. Aldri spør noen seg om de ikke har havnet på feil spor.
I hvilke andre sammenhenger ville man ha fortsatt å gjøre noe som har motsatt virkning av den tilsiktede, med hellig overbevisning om at det er rett og riktig?
Transporttjenesten er i ferd med å bli populær også utenfor det afrikanske kontinent:
Et nytt fenomen er i ferd med å befeste seg: en strøm av mennesker fra Bangladesh som kommer med flyet til Kairo, for deretter å dra til Sudan og videre til Libya sørfra.
Bevoktningen av grensen har altså en så motsatt virkning at den ikke lenger beskytter mot innvandring fra fjerne himmelstrøk.
Som vi har sett, er den norske regjeringen fullt klar over at den hjelper menneskesmuglere. Men det er ikke bare mennesker de smugler. Under en høring i det italienske senatet forteller Frontex-sjefen at libyerne som kontrollerer den irregulære migrasjonen, også smugler våpen og narkotika. Smuglerne kan altså ikke på noen måte portretteres som velgjørere: De er hardkokte mafiakriminelle, og vesteuropeiske regjeringer er deres nyttige idioter.
Gabanelli er ikke i tvil om hva som skjer:
– En tsunami av mennesker har satt seg i bevegelse, og Europa ser en annen vei.
Forsøkene på å hanskes med situasjonen er ynkverdige.
Alle disse selvhøytidelige menn i dress. Faiez Mustafa Serraj, leder av presidentrådet for den nasjonale overgangsregjeringen i Libya, på besøk i Roma hos Italias innenriksminister Marco Minniti og statsminister Paolo Gentiloni. Foto: Remo Casili/Reuters/Scanpix.
Italias innenriksminister Marco Minniti foreslår å betale afrikanske stammer for å stanse trafikken i retning kysten av Libya. Er det fordi europeerne er blitt så nevrotiske at de må outsource de brutale jobbene til andre? Hvordan tror man afrikanske stammer vil stanse noen mot betaling? Er det plutselig ikke så viktig å redde liv lenger? Eller er det bare viktig når det er fotografer i nærheten? Europeiske regjeringer betaler allerede for sine egne forsvar. Kanskje det var en idé å bruke egne krefter, i den grad disse – til forskjell fra våre egne – eksisterer?
For hva slags lojalitet skal man egentlig forvente av afrikanske stammer? Burde ikke Minniti ha lært av den bitre erfaringen det har vært å gi libyerne båter, penger og opplæring, for siden å oppleve at de samme også tjener penger på å la sin oppdragsgiver i stikken og bruke medvirkningen til smuglerbusinessen som ekstrainntekt?
Problemet er fraværet av lov og orden i Libya, sier de europeiske regjeringene. Men hva slags lov og orden håndhever de selv, når de i strid med Hamburg-konvensjonen frakter migranter til Europa istedenfor til nærmeste trygge havn i Afrika?
Det er av og til man tenker at europeerne burde ha rekolonisert en del av Afrika, bare for å ha et sted der hvor det hersker lov og orden å sende irregulære migranter tilbake til. Men Europa begynner etterhvert å minne litt om en bananrepublikk. Kan en bananrepublikk skape orden utenfor egne grenser?
Migrasjonsproblemet er uløselig fordi europeernes evne til å hanskes med det er fraværende. Uføret verdensdelen er havnet i, ledsages av nesten overveldende absurditeter. Reaksjonen er apati. Er vi døde allerede?
