Kommentar

Bildet: En bil med migranter krysser nær den beryktede byen Agadez i Niger. Vesten kunne stanset trafikken, men later som om trafikken er et naturfenomen. Foto: Joe Penney/Reuters/Scanpix

 

Det vi til stadighet er vitne til i Middelhavet, er naturligvis bare siste etappe til Europa for dem som kommer fra Afrika sør for Sahara eller det fjerne Østen. Før migrantene fra disse regionene kommer så langt, har de fleste av dem – praktisk talt alle vestafrikanerne – krysset ørkenen gjennom Niger.

Niger er, til forskjell fra Libya, ikke et lovløst territorium. Her finnes en regjering, et politi og et forsvar, franskmennene er militært til stede, og FN-byrået International Organization for Migration (IOM) arbeider på bakken langs migrasjonsrutens hovedvei, som passerer gjennom noen helt bestemte knutepunkter.

Vestlige journalister rapporterer sjelden fra denne regionen, men et unntak er tirsdag å finne i La Repubblica. Roma-avisens assisterende redaktør Gianluca Di Feo – en sjeldent erfaren journalist, som i sin tid fulgte både Gulf-krigen og korrupsjonssakene i Italia på 1990-tallet – har laget en instruktiv reportasje fra det lutfattige afrikanske landet.

I den ledsagende avisteksten gjør Di Feo observasjoner som viser at situasjonen i Sahara har flere likhetstrekk med den i Middelhavet.

IOM yter praktisk hjelp til migrantene langs veien, litt som NGO-ene gjør til havs. Og akkurat som Operasjon Sophia ikke stanser menneskesmuglingen i det våte element, løfter ikke de franske militære en finger for å stanse trafikken gjennom ørkenen, til tross for at den enkelt lar seg observere med deres rekognoseringsfly, droner og andre midler idet den passerer i nærheten av basen deres i Madama, helt nord i Niger. Noen ganger parkerer menneskesmuglerne kjøretøyene sine sågar rett ved militærbasens flystripe.

Oppgaven med å forsøke å hindre menneskesmuglerne i deres arbeid, tilfaller dermed hæren og politiet i Niger, som hverken har ressursene, våpnene eller teknologien til sine europeiske kolleger, og som menneskesmuglerne utvilsomt har svært mye lettere for både å overliste, instrumentalisere og bestikke.

De franske militærstyrkenes viktigste oppgave i Nigers ørken er å passe på at alt er i orden med de afrikanske uranminene som forsyner franske kjernekraftverk, samt trafikken til og fra dit. Andre franske militære i Afrika bekjemper jihadister og våpensmuglere. Men ikke menneskesmuglere. Skulle de gjøre sine unionspartnere italienerne en tjeneste uten saftig motytelse? For å knuse drømmene til borgere fra sine egne tidligere kolonier?

Italias innenriksminister Marco Minniti er overbevist om at grensen mellom Niger og Libya er Europas yttergrense. Der er det angivelig man må få kontroll, ikke i egne havområder. Men selv nøler Italia med å gripe inn militært i Afrika. Man forsøker heller å få afrikanske aktører til å gjøre grovarbeidet for seg.

Det er ikke nok, mener Di Feo. Man må også styrke myndighetene i Niger, for å stanse trafikken oppstrøms. Men hvor langt hjemmefra skal et europeisk land forsøke å øve innflytelse? Hvor store sirkler skal man gå rundt grøten for ikke å gjøre det som er nødvendig for å beskytte sin egen stats yttergrenser?

Offisielt har EU en felles pågående operasjon i Niger, skriver den italienske journalisten. Den tar sikte på å utdanne politifolk på stedet til bekjempelse av menneskesmugling. «Men hittil er det ikke blitt gjort all verden.» Når unionen gjør felles anstrengelser med sikte på selvforsvar, er resultatet altså null.

Europeernes læringskurve er ikke mye å skryte av.