Kommentar

Stansen i menneskestrømmen ut fra havnene litt vest for Tripoli, er langt fra ensbetydende med at trafikken til Europa opphører. Derimot har Europa sluttet å registrere hva som foregår. Det å sette seg inn i saken, er da også forbundet med en viss anstrengelse.

Tilstrømningen er riktignok ikke på langt nær like stor som den har vært med det velsmurte og godt innarbeidede logistiske apparatet – karavaner, FN-arbeidere, smuglere, gummibåter, NGO-er og korrupte eller godfjottede myndigheter – som vi har vært vitne til i lang tid.

Tegnene til at migrantene finner alternative ruter, er ikke desto mindre tallrike. Det går tydelig frem av en analyse som Alessandra Ziniti søndag gjør i La Repubblica.

Den nye situasjonen får migrantene til å endre sine planer, konstaterer hun:

Den som befinner seg utenfor en interneringsleir i Libya, vender nesen vestover mot Tunisia og Algerie. Det er der man like ved grensen finner de nye menneskesmuglerne med sine trebåter. Ruten går direkte til strendene på Sicilia og Sardinia.

Det samme gjør de som befinner seg ved avreise eller har kommet et kortere stykke på veien:

Den som ennå ikke kommet til Libya, tar en annen vei. Fra Afrika sør for Sahara går veien til Marokko, som er det nye springbrettet i retning Spania (hvor beredskapen er økt etter en firedobling av ilandstigningene). Fra Syria og Midtøsten går turen til Tyrkia, og derfra på ny til Hellas, men også i retning andre anløpshavner.

Det er så langt i år kommet 13.000 migranter til Spania, hvilket er flere enn til Hellas. Det skyldes ikke minst alle stormingene av Ceuta, det ene av de to spanske oversjøiske territoriene i Marokko. Dit kommer migranter via Senegal og Mauretania.

Nytt er det at migranter finner veien til svartehavskysten av Romania, hvor 2500 migranter har gått i land. Fra havnebyen Constanța går turen i retning Kosovo og videre til Albania, hvorfra man forsøker å ta seg over Adriaterhavet til Italia.

Lesbos er ellers igjen blitt en destinasjon for migranter. Forrige helg gikk 730 mennesker i land på den greske øya, hvor borgermester Spyros Galinos anklager Tyrkia for ikke å holde sin del av avtalen med EU, som har betalt landet tre milliarder euro for å stanse utfarten av migranter derfra.

Det samme er de italienske øyene Pantelleria, Lampedusa og Linosa, som alle tre ligger på kort avstand fra det afrikanske kontinentet. De som kan bla opp 7500 dollar, transporteres med seilbåt til det italienske fastlandet ved Det joniske hav.

Det oppsiktsvekkende er at de som hovedregel lykkes i å unngå de europeiske grensepatruljene i Middelhavet og ta seg ubemerket helt frem til strendene.

I Tunisia har tidligere smuglere, middelhavsoverfartenes pionerer, gjenopptatt virksomheten med en kort, kjent og mer eller mindre sikker rute: den som går fra Zarzis til de avsidesliggende strendene mellom Realmonte og Torre Salsa i den sicilianske provinsen Agrigento. De omtales som de «spøkelsesaktige ilandstigningene», for båtene klarer å komme frem uten å bli oppdaget av noen. Man overlater migrantene til seg selv når båtene bare er noen titalls meter fra land, hvor de snur. Migrantene klarer nesten alltid å blande seg med badeturistene. I flere uker har det nå vært ilandstigninger hver dag.

Hver dag! Ved anledning sågar tre på én dag. Og likevel er det nesten bare i italienske lokalmedier man finner et minimum av etterretninger om saken. Fra tid til annen blir migrantene fotografert eller filmet:

Opptaket er såvidt registrert i lokalmedier på Sicilia, hvor Agrigentos førstestatsadvokat Luigi Patronaggio lett henslengt lufter tanken om at det kan være terrorister blant de ilandstegne, og at det under enhver omstendighet ikke er tale om flyktninger.

Alle disse dryppene av mennesker ledsages av et gjennomgående trekk: Lokale og nasjonale myndigheter i Europa, hvis allestedsnærværende sanseapparater ikke kan unngå å registrere en god del av hva som foregår, foretar seg ingenting, og hever heller aldri stemmen for å si noenting. Tafattheten og ansvarsfraskrivelsen er total.

Det betyr i praksis at Europa såvidt fornemmer hva som foregår, men at verdensdelen velger å se en annen vei – i den grad den ikke sover, er lamslått eller ligger i koma allerede. Den offentlige protokollføringen har uansett langt på vei opphørt.

Den som vil skaffe seg oversikt, må lese alle lokalaviser langs de europeiske kystene av Middelhavet og Svartehavet, foruten å saumfare YouTube og sosiale medier. En uoverkommelig oppgave for andre enn store presse- eller etterretningsorganisasjoner.

Og migrantene skjønner tegningen. De ser Europas svakhet og virkelighetsvegring. Om de først har kommet seg hjemmefra til et noenlunde fremskutt transittpunkt, trenger de ikke anstrenge seg sååå mye for å lykkes.