Nytt

Et fartøy med migranter ligger til kai i Lipari om morgenen den 14. oktober 2017. Stillbilde: Salvatore Sarpi / YouTube.
 

Mennesketrafikken til Italia fortsetter uten stans, og migrantbåtene ankommer i disse dager til de forskjelligste steder – blant annet til Sicilia, som vi skrev sist fredag.

Il Messaggero skriver at 34 algeriere natt til lørdag gikk i land på Sardinia under tre forskjellige ilandstigninger, som alle fant sted i nærheten av Porto Pino – helt sør på øya. Politiet befant seg på stedet‚ og etter legekontroll ble samtlige tatt med til et asylmottak ikke langt fra Cagliari. Roma-avisen opplyser at 60 algeriere dagen i forveien var gått i land i det samme distriktet. Sardinia-regionens president har bedt innenriksministeren om en «tettere dialog» med myndighetene i Algerie med sikte på repatriering og stans i ankomstene. Good luck with that.

Omtrent samtidig skjedde en ilandstigning på Lipari, som er den største av De eoliske øyer, nord for Sicilia. Il Giornale di Lipari skriver at 119 syrere og irakere gikk i land fra en tjue meter lang seilbåt, som hadde lagt ut fra Istanbul. Fire menneskesmuglere hadde forlatt seilbåten i en gummibåt kort tid før ankomst, muligens for å bli plukket opp av et annet fortøy. Migrantene ringte da et nødnummer, for straks å bli eskortert til land av kystvakten. I fravær av mottakskapasitet på øya blir migrantene tatt med til Messina på Sicilia. La Gazzetta del Sud skriver at disse skal ha betalt 6000 dollar pr. person for transporten fra Tyrkia.

Mediaset kan opplyse om at mennesketrafikken nå har tatt seg opp igjen til Lampedusa, og at mer enn fem hundre nordafrikanske migranter har tatt seg dit de siste dagene. Også Pantalleria er på ny gjenstand for migranttrafikk. 88 personer i en synkeferdig båt ble nylig plukket opp av italiensk kystvakt og satt i land på øya, som ligger rett utenfor det afrikanske kontinentet.

Den katolske erkebiskopen i Tunis, Ilario Antoniazzi, sier forøvrig til TGCOM24 at migranter fra sør for Sahara fortsetter å strømme til Libya, til tross for at trafikken ut derfra fortsatt er svært begrenset. De oppholder seg i ulovlige leire eller utnyttes grovt av aktører på stedet, og befinner seg i det hele tatt i en prekær situasjon i påvente av at trafikken til Europa kommer i gang igjen. De som kan, drar i mellomtiden til Tunisia i håp om at kunne komme seg videre derfra.

I Libya bygger det seg uansett opp et trykk som må forventes å få sin utløsning. Avtalene Italia ser ut til å ha inngått med klanledere i Libya, utgjør ingen ugjennomtrengelig barriere. I fravær av en fungerende sentralmyndighet er det lett å tenke seg at andre klaner langs kysten av det nordafrikanske landet vil se sitt snitt til å sette igang trafikk fra sine områder.

Italienske lokalmedier skriver hver især om disse ankomstene, men man ser for tiden aldri riksaviser som setter dem i sammenheng. Noen samlet politisk strategi for å hanskes med det generelle fenomenet, er heller ikke å få øye på. Hverken politikere eller journalister lar seg tilsynelatende affisere nevneverdig av invasjonen.

Bilder av ilandstigningene er da også svært ofte vanskelige å finne. Stillbildet som illustrerer denne artikkelen, er hentet fra en video som ikke er tatt opp av en profesjonell journalist, men av en privatperson som driver ulønnet borgerjournalistikk. Han gjør det samme som HRS har invitert sine lesere til å gjøre: Han er ute i felten og dokumenterer hva som skjer med landet hans. Tar folk hintet? De må sørge for sin egen informasjon, sin egen tenkning – og sitt eget land.