Sakset/Fra hofta

Illustrasjonsfoto: Yannis Behrakis/Reuters/Scanpix (utsnitt).

 

Mens mennesketrafikken ut fra Libya er blitt kraftig redusert, finner migrantene med smuglernes hjelp som vi har sett nye ruter – det være seg i Svartehavet, i nærheten av Gibraltar, til Sicilia og Sardinia, eller til det italienske fastlandet.

Det er etterhvert blitt nokså klart at migrantene er personer med høy grad av betalingsevne, hvilket betyr at menneskestrømmen ikke har noen humanitære sider. Det er også et empirisk faktum at noen av dem har vært vordende terrorister. I hvilken grad det fremdeles er tilfelle, er et åpent spørsmål.

Usikkert er det også hvem som står bak de forskjellige kriminelle nettverkene som opererer langs hele det våte element som avgrenser Europa fra omverdenen. La Repubblica har forsøkt å undersøke dette litt nærmere, og har i den forbindelse møtt en 40 år gammel tunisisk migrant som kaller seg Sari. Han kom med en smuglerbåt til Sicilia for noen måneder siden, og av det han forteller, virker det som om tunisiere og italienere samarbeider om menneskesmuglingen mellom de to landene.

«Ved begynnelsen av året var det en bekjent av meg i Tunis som fortalte at det fantes italienere som organiserte overfarter til Sicilia med hurtiggående motorbåter.» […] «Jeg fikk fatt i en kontaktperson, en landsmann av meg som forklarte hvordan det fungerer: Reisen koster 7000 dinarer (ca. 2400 euro) og de vil ha pengene på forskudd. Hvis jeg går med på det, vil jeg bli oppringt innen en uke, og i det øyeblikket har jeg en time på meg til å melde meg på et avtalt sted hvor jeg møter en italiener.»

En ettermiddag på forsommeren ringer telefonen. Sari haster avgårde til møtestedet, hvor han havner i en gruppe på åtte personer, som tilsammen altså har betalt nesten 20.000 euro.

En varebil uten vinduer setter dem av på en øde strand en times kjøring fra Tunis. «Jeg tror det var i nærheten av Ejjehmi-stranden, for jeg la merke til en høyde med flere antenner. Det var en demontert gummibåt der, den lå gjemt i krattet.» Sari og de andre følger ordrene gitt av den italienske smugleren, ledsaget av en tunisier som tolker.

Gruppen bærer motor, bensinkanner og smuglersigaretter ut i båten, som er av høy kvalitet, og smuglerne gjør den klar til avreise. Siden venter de en stund. Migrantene får beskjed om å slå av telefonene. Rett før midnatt legger de ut. Det er havblikk, og ikke et eneste kystvaktfartøy å se. Føreren holder ujevn fart. Han navigerer etter stjernene, men har kompass med for sikkerhets skyld. Ved daggry ser de et militært fartøy på lang avstand, uten å bli oppdaget.

«Motoren presses nå til det ytterste. Vi kommer frem til italiensk farvann i 17-tiden, men vi går ikke i land. Vi venter på solnedgangen i rom sjø med motoren avslått. I mørket seg vi lysene fra biler. Vi går i land på en strand hvor det befinner seg noen mennesker. I neste øyeblikk er smuglerne på vei tilbake. Jeg går alene mellom trærne. Etter noen timer forstår jeg hvor jeg er: like nord for en by som heter Marsala. I Italia. I Europa.»

Sari sier at han ikke kan identifisere sine smuglere noe nærmere, men forteller at det er mange internasjonale bander i Tunisia. Man spør seg om de har forbindelser til mafiaen. Italiensk politi tror ikke det.

Men transporterer de terrorister? Finanspolitiets Operasjon Scorpion Fish og etterforskningen ledet av tre statsadvokater i Palermo gir ikke noe beroligende svar. I juni blir femten personer arrestert.

«Lederne i gruppen hadde forbindelser til jihadister. Kanskje har de også transportert noen. Ruten de brukte, var eksakt den samme Sari hadde fulgt. Det benyttes minst to andre ruter, som går fra tunisiske strender til Mazara Del Vallo eller lenger øst, i Agrigento-provinsen. De kan tilbakelegges på få timer. På telefonen viser Sari opptak gjort av tunisiske venner som har kommet seg trygt over.»

Saris avsluttende bemerkning lyder: «Hvis jeg var jihadist, ville jeg ha brukt denne ruten.»

Det er ikke vanskelig å tenke seg at reelle jihadister også tenker i disse baner. Desto mer forunderlig er den uhyre slappe kontrollen av havområdet mellom Tunisia og Sicilia, som tross alt er av nokså begrenset utstrekning.

Menneskesmuglerne må i det hele tatt sies å ha forbausende enkle arbeidsforhold, til tross for at virksomheten i dette tilfellet foregår mellom to land med fungerende regjeringer, og hvor pressen har nær eksakt kjennskap hvordan den foregår.